Hatet mot trådkurvene

I dag gir jeg spalteplass til Bloggherren. Mannen i huset. Barnefaren. Kjæresten. Kjært barn har mange navn. Noen av dere har kanskje kjennskap til denne karakteren allerede. Dette er det første gjesteinnlegget av Marius, som jeg har tvunget til å ytre noen ord om hvorfor i alle dager han har så mye oppbygd aggresjon mot denne innretningen som på no time kan svartlegge hele spekulatoren hans.

La oss snakke litt om...

Trådkurvene!

 



La meg introdusere meg. Jeg er altså barnefaren som i bisetninger dukker opp her på denne kanalen. Årsaken til min entré her på bloggen er at bloggeren selv kom til kort da trådkurvhistorien som hun har annonsert skulle formidles til en tredjepart. Som kjent er det to sider i alle saker og i dette tilfellet har ikke bloggfruen peiling. Hun lever nemlig i den forvrengte oppfatningen av at dette møbelet er en praktisk og fin innretning som hjelper oss i hverdagen. La meg fortelle dere hvorfor hun tar kraftig feil.

Jeg innrømmer gjerne at en stor mengde bannskap og smertebrøl muligens har tåkelagt min relasjon til dette torturinstrumentet av et garderobemøbel, men det får så være. For...

Det var en sen og regntung aften. - Det som da var vårt eneste barn, Max, hadde lagt seg, i et kummerlig leie, dekket av slipestøv og sagspon, og far sto i bunaden (Snickers Workwear) og jobbet sine sene kvelder for å realisere drømmehjemmet. Det var på det aktuelle tidspunktet tre år siden vi møttes, og i denne perioden har jeg båret m-y-e. Stort sett hele tiden faktisk. Det har blitt flyttet fra leiligheter, lager og tilbake til lager, og opp, ut og inn. Jeg har under tiden slitt ut en hel varebil på prosjektene våre, og nå har kvelden kommet da mitt oppbyggede hat til dette djevelens møblement skulle kulminere i en blanding av smerte, avsinn og raseri.

Altså, kanskje jeg først må forklare litt omstendighetene. I den spede begynnelse av vårt forhold bodde vi midlertidig og litt kummerlig, og bloggeieren, som nylig hadde flyttet inn i ungkarsreiret mitt, introduserte meg for et nytt begrep: lagringsbehov. Løsningen hennes på all lagringsproblematikk var... trådkurver.

Jeg for min del hadde stort sett bare en skuff med sokker og boxere, en dress, to bukser og 14 par conversesko i gangen. Begrenset lagringsbehov der altså.

HUN derimot hadde plenty med greier.  Og jeg, nyforelsket, (noe jeg fortsatt er red.anm) kjørte til IKEA og kjøpte opp alt som var av trådkurver.

Hun pakker tight og tungt. Jeg pakker løst. Hun er varsom, organiserende og forsiktig. Jeg moter meg opp, blåser effektivt på og gyver løs når noe skal gjøres.

Vi skulle inn i et nytt hjem og flyttingen måtte starte. Etter å ha flyttet mine ting: Et flygel, en bassgitar og en sånn nett liten printer man kan finne på NAV, startet jobben med å flytte hennes greier. Allerede da var trådkurvene hennes tunge. Men jeg var/er nyforelsket og klager ikke på sånt. Jeg er jo tross alt en mann. Sterk mann. Men tråkurvstativet med lagrede remedier skjærer seg inn i fingrene og agressjonen mot disse stativene blir gryende. "Du må jo ta ut disse skuffene når stativet skal flyttes!" maser hun oppgitt inne fra stuen... (orker vel ikke gå en tur pr. skuff når jeg kan rive med meg hele driten og få det ut etter allerede en million turer. Jeg bærer alt på en gang. Latmannsbør kalte bestefar det.)

MEN - tilbake til denne skjebnesvangre kvelden.

Nå har historien kommet dit hen at jeg har jobbet i et år kontinuerlig med vårt blivende hjem i tillegg til etableringen av Emmeselle, samt min egen faste administrative jobb som jeg hadde før i tiden. Hverdagen går i ett.

Alle trådkurvene hadde jeg over tid tryllet på sine plasser, og nå var det en kun en eneste satan igjen. Den hadde fruen med mikropresisjon presset alt som var tungt inn i. Fotoalbum, papir, støpejern eller hvem vet hva. Vi var som sagt midt i renoveringsprosessen og trådkurvene stod for oppbevaringen av klær, toalettsaker og andre nyttige gjenstander. Jeg hadde i ukevis vært plaget av dette stod i veien for meg uansett hvilken vei jeg snudde meg. Som med alt annet som ikke på dette tidspunktet i oppussingen hadde funnet sin faste plass, stod denne MIDT ute på gulvet.

Jeg skal løpe til døren for å åpne. Der snubler jeg i trådkurvene.
Jeg skal legge på plass klærne til barnehagebarnet. Der møter jeg en vegg av smekkfulle trådkurver.
Jeg trenger plutselig  lunsj før det svartner for meg. Trådkurvene står på kjøkkenet og stirrer meg rett i hvitøyet.

Trådkurvenes tilstedeværelse er til å bli kvalm av.

Jeg gjør som vanlig og bryter på i hodeløs stil - vel vitende - om at dette er alt for tungt og at det er umulig å få til et godt grep. Svett, skitten, trøtt og frustrert kjører jeg fingrene inn i siden på trådkurvstativet og drar til med full kraft. Det er da ulykken inntreffer. Jævelskapen rakner selvfølgelig, og øverste skuff raser inn i neste skuff og neste og neste. Dette medfører at ALLE fingrene mine blir klemt fast, nærmest klippet av i denne giljotinen av et møbel! Det svartner i sinnet. Smerten er enorm, og jeg kjenner at hodet vil sprenges. Her har jeg blitt som Emils pappa da han barbeint tråkket i rottefella. JEG SITTER FAST! Jeg mister beherskelsen fullstendig. i tillegg til frustrasjonen sitter nå absolutt alle fingrene nå bom fast. Jeg må slite meg løs så alle 10 fingrene holder på å måtte bli igjen i bak den knivskarpe nettingen. Helt mørkt nå!

Det mest smertefulle med situasjonen, er den store skuffelsen man kjenner etter raseriutbruddet. Når man ellers er en behersket voksen mann, og mister kontrollen så til de grader - og selv med 10 hovne fingre, skjemmes man fryktelig etterpå. Det er skamfullt å miste kontrollen og utagere i fullt raseri, på noe så dumt som en trådkurv. Men av og til blir det bare nok. Jeg er nå er jeg et brent barn.

Har dere sett midelaldrende ektepar på Ikea? Kvinnen: med åpent sinn, løsningsorientert, og med bilder i hodet av velorganiserte hjem, tekopper og stuehygge foran peisen. Hun er overentusiastisk. Mannen: Han der sure gubbjævelen på slep, halvt hengende over vogna som bjeffer til samtlige av fruens muntre forslag. Jeg har sett med gru på dette og tenkt at sånn skal jeg aldri bli!

Men kan det faktisk være slik - at sene kvelder med umbrakonøkkelen, eller trådkurver eller raklete sminkespeil på badet og annet møl fra Kamprads konsentrasjonsleir for menn,  har fått frem demoner i stakkarene?

Karer. Vi må være bevisst, vi må holde det for oss selv og for guds skyld ikke heve røsten eller brumme på IKEA. Vi må finne andre arenaer å rase på, ellers blir vi akkurat som disse karene med skeiv skinnjakke hengende over vogna. De som med stramme nakkemuskler, store mager, og øyenbrynene på neserota, fremstår som usympatiske tufser når de egentlig er der for at organisatoren i huset skal få blomstre.

Det er mye mulig at nettopp trådkurvene har bidratt til å ha ødelagt disse karene for alltid.

 



(Lik og del for å få flere gjesteinnlegg fra den ødelagte trådkurvmannen)

6 kommentarer

cuskima

06.10.2015 kl.23:06

Fantastisk!!!!

eg liker forresten ikkje de derre dere har -de lager jo RUTER i klærene.....eg har noe andre :) ,men de er INNE i et skap og null løfting -I promise :)

Inspirato.blogg.no

06.10.2015 kl.23:12

cuskima: Haha, jeg skal LOVE deg at vi ikke har noen trådkurver i dette huset lengre!

cuskima

06.10.2015 kl.23:17

smart -rather happy than practical :D

Ellen

07.10.2015 kl.11:08

Jeg leste denne høyt for romvenninna i går kveld, ja det hadde vært en lang dag med skole og jobb, og ja klokka var over 23, MEN jeg har aldri ledd så godt av noe! Tårene rant, magen er støl i dag! Det er faktisk noe av det morsomste jeg har lest! Jeg kan ikke huske sist jeg lo så godt av noe. Man kan virkelig ta og føle på frustrasjonen. Ja til flere gjesteinnlegg når det passer seg. Dette var virkelig morsomt!

ravn73

07.10.2015 kl.11:14

Fantastisk skrevet!!! I tillegg misliker jeg trådkurver sterkt selv, så den frustrasjonen kunne jeg lett sette meg inn i :)

Elisabeth

08.10.2015 kl.04:04

Hohohohoho, veldig bra skrevet! Jeg kan virkelig kjenne frustrasjonen over disse, til tider håpløse, trådkurvene bygge seg opp. De faller ut av stativet i begge retninger om det står løst på gulvet og tilter man det litt har alle rast i gulvet på et sekund. Digg. Ja til flere gjesteinnlegg! :-D

Skriv en ny kommentar

Inspirato.blogg.no

Inspirato.blogg.no

30, Oslo

Velkommen til mitt bloggarkiv - hvor jeg har publisert totalt 900 innlegg fra 2011-2016. Inspirato er en samling av tekster, bilder og innlegg skrevet av en illustratør, småbarnsmamma og gründer som skrev under Nettavisen / Side2 Foreldre. Dette er ferden min som "egen lykkes smed" - hvor jeg har skrevet om etableringsfase med både selskap og familie - hvor jeg har skapt den hverdagen jeg selv har ønsket. Her kan du lese om både oppturer og nedturer, gründerliv, totalrenovering og det å være gravid og få barn.

Kategorier

Arkiv

hits