Inspirato

Å bo midt i Oslo sentrum var hovedprioritet da vi trålet markedet etter leilighet i 2010. I tillegg ville vi ha takhøyde, vi ville ha en grønn park ved siden av, vi ville ha gangavstand til det meste, men helst ligge i et familievennlig område - og det hele måtte være et oppussingsobjekt med mange muligheter. Vi hadde kanskje litt mange krav, i en by der knøttsmå hybler uten soverom går for millioner. Var det i det hele tatt mulig å finne noe sånt??  

I dag er det 5 år siden vi satt forventningsfulle oppå en stabel pappesker i den støvete stuen som skulle bli en del av drømmehjemmet vårt. Med hver vår takeawaykaffe i hånden, satt vi stille sammen i en krok og så oss rundt i det ukjente rommet opplyst av kun én taklampe. Bulldogen vår snuste nysgjerrig rundt i krokene. Nå hørte vi henne sniffe intenst inne i garderoben et sted. Vi så på hverandre og smilte. Vi hadde kjøpt et felles hjem og så kun muligheter overalt. Hvor skulle vi begynne??

Det startet med et brak. Vi hadde fått tilslag på leiligheten etter noen måneders jakt i et heseblesende boligmarked. Samme dagen som megleren ringte og gratulerte oss, tok jeg en graviditetstest etter å ha vært litt småmistenksom en god stund. Den var knallpositiv. Du kan trygt si at det var en mektig dag. Litt vel mye info på én dag førte til en søvnløs natt med hundre millioner tanker. Men etter panikken hadde lagt seg kunne vi ikke gjøre annet enn å glede oss skikkelig! Endelig var dagen her! 

Vi hadde litt lyst å gi opp jakten. Men akkurat da vi hadde trålet Finn.no under "St. Hanshaugen bydel" for titusende gang, fant vi til slutt akkurat det vi ønsket oss i en nydelig gammel bygård. I den eldste bygården på Bislet fra 1890 fant vi en leilighet som ikke hadde blitt pusset opp siden åttitallet. Ledning på ledning på ledning lå langs dørkarmene. Badet var en liten katastrofe. Alle overflatene var triste og slitne. Soverommet vårt lå ut mot trikkesporet. Romløsningen var elendig. Men alt annet var så riktig! Takhøyden var 3,2 meter, det var nydelige t-post vinduer med dype vindusposter man kunne sitte i. Den trengte kanskje en del TLC, men hadde masse potensiale! Rett ved parken, rett ved trikken, fem minutter til Bogstadveien, rett i nærheten av alt vi trengte. Med de nye omstendighetene fikk vi utsette renoveringen en stund, så vi flyttet inn i leiligheten slik den var - og jeg fikk være gravid med Max uten å bo i byggekaos. Bulldogen fant seg en fast plass i vinduskarmen umiddelbart og regjerte hele nabolaget herfra.

To tobente og én firbent flyttet inn

I mellomtiden hadde magehuset mitt også fått en stadig mer plagsom beboer.

.....Oppussingen fikk vente.....

Og før vi visste ordet av det, var vi tre.

En fin liten Bisletfamilie <3

Det ble mye planlegging, hjemmekontor og mang en stund i vinduskarmen før vi brøt i gang med renoveringsprosessen.

I mellomtiden ble Max stadig større.

Sånn, nå er du stor nok. NÅ river vi kåken!

Verdens mest handy kjæreste fikk leiligheten til å se ut som et nedslagsfelt på no time!

Poff, der var veggen borte. Pang, der røyk parketten.

Plutselig bodde jeg i vinduskarmen.

Bloggen ble oppdatert herfra stadig vekk.

Lunsjen ble inntatt stående og Max ble vitne til at leiligheten ble stadig vanskeligere å bo i.

Plutselig måtte vi flytte ut igjen, og befant oss på en hybelleilighet i nabolaget siden vi ikke hadde verken vegger, strøm eller vann. Vi hadde én bærevegg, et gammelt og nyslipt tregulv og vinduer. That's it. Og så kjøpte vi arealet under leiligheten som gjorde at vi fikk to plan å snekre på. Mer plass men også myyyye mer arbeid....!

Og så kom mannen som gjorde hele dette prosjektet mulig. Svigerfar med alt det spennende verktøyet, aka FAFFA! Han bodde i arbeidsklær i flere måneder og gav oss nye vegger, hull mellom etasjene, dørfòringer og alt et hjem behøver. En supermann som går på Fruktnøtt og traktekaffe og som kan absolutt alt om snekring og bygging. For en maskin!

Bare sånn på generelt grunnlag ønsker jeg å si at permisjon ikke er det perfekte tidspunkt for å rive hele hjemmet. 

Max fikk starte i barnehagen. I helgene fikk han planlegge romløsning og handle kjøkken.

Vi trødde til hele gjengen.

Max skremte flere håndverkere med byggekunnskapen sin. Han lærte seg å snakke ca før han lærte å gå - og da han var 1,5 år forklarte han hvordan "spinkerstolen sier PANG", (spikerpistolen) "Kompressor lagi luffft! PSJ!" og favoritten: "Skrujern - et slags tappjern?"

Fyren hadde rett og slett peiling.



Hadde vi ikke blandet inn produksjonen av et par barn og et nytt selskap som vi begge to jobber fulltid med, så hadde kanskje prosjektet ikke vært så avskremmende. Nå er det bare veldig, veldig godt å ikke måtte rive mer og ha et sted barna kan leke og boltre seg. 

Ikke ble det så alt for verst, heller.

Det som er rart, da... Er at uansett om man har 60 eller 140 kvadratmeter, så går man tom for oppbevaringsplass... Og så er det rart med det, det der "egen hage"-behovet som plutselig oppstår... For ikke å snakke om "verksted og garasje"-behovet hos mannen. Men vi nekter å flytte ut fra byen. Nå bare spørs det om det blir et nytt prosjekt etterhvert. 

Etter 5 år i leilighet lurer vi på: Kan man kanskje ha et separat verksted/studio/"hytte" på landet noe sted?? Ja, vi har stor leilighet men vi kanskje begynner å fantasere litt om å være alene på landet av og til. Et sted der man kan produsere ting, ha atelier med rotete malekoster, skru på bilen i fred, bygge trehytte med ungene eller sånne ting! Vi drømmer jo ikke om hytte på fjellet siden vi begge er fullstendig tilbakestående på ski - og vi drømmer ikke om hytte ved havet siden jeg blir litt klaustrofobisk og han blir litt kvalm av tanken på båt.. Så da gjenstår det vel et produksjonslokale i en skog noe sted, da? Om jeg tør å være alene der, vel å merke...?

Hmm. Kanskje en gang i fremtiden. Tror bare jeg må glemme hvor usannsynlig trøtt jeg er på oppussing først. Jeg er ikke trøtt av Oslo, da! Oslo leverer!

Les mer om prosessen i arkivet !