De jævla plastboksene

Jeg er heldig som er sammen med en glad fyr. Han er en sympatisk mann som stort sett er i godt humør. Som liker å stå opp om morgenen, vel - etter han har fått seg en liten kopp kanne med kaffe. En sånn litt nesten-irriterende karaktér som ser på enhver utfordring som en gave. "Ooo! Noen problemer jeg kan løse!? Kalas!" En type som ser humoren i at vaskemaskinen går i krøll eller at bilen stopper på motorveien. 

Derfor er det så merkelig at det finnes små og ganske trivielle ting som likevel kan vippe han fullstendig av pinnen. La oss snakke om roten til alt vondt her i verden;

Plastboksene.

 



Ja, de der små som man putter middagsrester på. Lager matboks med. Sparer på eplebåter i når fireåringen skal på tur. Praktiske, sant? Vi har en skuff full av dem på kjøkkenet. Når jeg tar ut av oppvaskmaskinen, parer jeg dem med lokk og setter dem sammen alt etter størrelse og form. Lite lokk på den lille boksen. Det blir så fint. Fornøyd lukker jeg den motoriserte skuffen og går fra et ryddig og organisert kjøkken.

Plastboksene (og en drøss med norgesglass) er i stor grad grunnen til at kjøkkenet vårt (stort sett) er skrellet for unødvendig rot og gjør at overnevnte mann kan sette seg ned og åpne laptopen sin uten å se på en masse rot. I tillegg kan han gjerne ta ut en boks lasagne eller noe annet lurt, slenge i mikroen noen minutter og nyte til lunsj uten å jobbe veldig for det. Det er i grunn mange grunner til å like plastboksene. Jeg liker plastboksene mine.

Ikke alle er enige. Når kjæresten forsøker seg på noe plastboksorganisatorisk arbeid, starter det bra... i ca ingen tilfeller. 



Argh - plastbokser!!!!!

 

Så nå står der ved kjøkkenbenken igjen da, med tre bokser i hendene. Jeg ser på han som i en naturdokumentar, der han ferdes som en tropisk fugl i ukjent terreng. Jeg sier ingenting til han, men jeg vet akkurat hva som kommer til å skje.

Mannen har gode intensjoner. Han tar ut av oppvaskmaskinen, han bidrar i hjemmet. Det bare hører ikke til hans natur å planlegge, det ser du på trekkene over pannen hans.

Nå ser vi at han tar et drag luft og stirrer på den tre meter høye kjøkkeninnredningen som en hårete inntrenger i hans territorie. Dette blir en tøff kamp, vi ser det på blikket. Han har nemlig IKKE tenkt å ta ut haugen av bokser som han dumpet ned der uanstrengt sist gang, slik at alt tyter og ligger i en tilfeldig stabel som ser ut som skal velte over når som helst. (Helt til noen tar ansvar og sorterer, og det blir ikke han for å si det slik.)

I mannehodet hans tenker han nå at "det som ikke vil, det skal" i dét han dytter han boksene ned i skuffen og gir det et medium hardt dytt. Så lukker han skuffen. Han tror at ingen ser han. Mannen blir positivt overrasket. Pannen letter litt et øyeblikk. Han kom unna med trickset sitt og nyter en liten innvendig triumf. Noen kaffekopper blir plassert i skapet, en brødkniv flyttes inn i en (feil) skuff. Han nynner litt sammen med radioen. Jobber lett på foten. Trallala. Helt....til....

En miniplastboks har gjemt seg innerst inne i oppvaskemaskinen. Under en kasserolle ligger en liten jævel som vi tømte for oliven i går. 

Han stopper å nynne. Øyebrynene er tilbake rett over neserota og øynene myser mot oppvaskmaskinens nyavslørte lille hemmelighet.

Hva gjør han? Vil han plukke den opp? Late som om den er skitten og sende den gjennom vasken enda en gang og håpe at noen andre fikser problemet neste gang? Vil han tømme skuffen, sortere den som seg hør og bør og legge den pent på toppen? Kaste den i søpla? Legge den inn i feil skap?

(Ja, han kan finne på å gjøre slikt. Se eksempel på hva han er kapabel til her.)

Etter noen sekunder med stare-off mellom han og plastboksen, våger han seg mot plastboksskuffen. Det kan se ut som han har tenkt å prøve seg på den. Han gir den et lite dytt, slik at skuffemotoren lar den komme ut med et svakt lite murr. "Mmmmrr" sier den håndtakløse skuffen. Mannen holder boksen, som er så liten, så liten, men likevel alt for stor for den overfylte skuffen. Han har bestemt seg for å presse den ned der, okke som. Én...to...tre... Lokkene spretter ut. EN skjærefjøl sklir ut og kiler seg mellom den neste skuffen. Boksene hagler. Den lille boksen som lå på toppen, ligger nå i popcornbollen under. Knivskuffen over tar seg også en bomtur ut. "Mmmmr..." Energien på kjøkkenet strammer seg til. 

Jeg står fremdeles bak døren og observerer den interesante teknikken helt til jeg ikke klarer mer. Han fortsetter å kjempe og dytte og boksene faller ut i tur og orden. Mannen har nå byttet farge og er nå på tur å gå i luften. Jeg spaserer lett ut på kjøkkenet, tar ut allle gjenstanger i skuffen og legger dem på benken. Bruker nøyaktig 60 sekunder på å putte like bokser oppå hverandre, legge like lokk bak, så plassere dem pent i skuffen uten for mye luft og rot. Det er store mengder plass i skuffen og jeg demonstrerer ved å legge en ekstra kasserolle i samme skuff, samt den lille boksen som jeg må plukke opp fra gulvet. Plastboksene er plutselig vekk. 

Ingen av oss sier noe. Skuffen skyter inn med et "mmmmrrr!" og lukker seg selv.

Klok av skade velger vi å gå hvert til vårt uten å kommentere situasjonen ytterligere.

I neste spalte om hatet til den ellers så veldig blide mannen: 
Trådkurver!



 

...Noen som kan fortelle meg hva denne merkelige aggresjonen handler om? Har du også et lignende eksemplar av sorten boende hjemme hos deg?

(Lik og del om du også har følelser for plastbokser. Eller ryddig kjøkken. Eller rare menn.)

8 kommentarer

Mannen i huset!

28.09.2015 kl.18:57

Dette er...ikke helt feil... men problemet er ikke riktig adressert! Det er ikke nemlig ikke bare boksene alene som er problemet, MEN DE SATANS LOKKENE!!!!! De passer aldri! Bare nesten. Det går ikke aaaaan å finne riktig lokk til riktig boks. Så der står jeg, med 18 bokser som ikke passer inn i hverandre, og med sikkert 35 lokk som ikke passer. Jeg har hodet mitt på helt andre problemstillinger der jeg hjernedød eller i en slags meditativ transe, utfører rutinearbeidet på kjøkkenet, og så i denne tilstanden blir jeg blir vekket av denne problemstillingen... Bestinnelsen er tapt, det svartner, og alle sikringene smeller! Jeg orker ikke mer. Jeg forsøkte taktikken med å "glemme" boksene en for en i barnehagen. Jeg har sneket de i søppelposen og foretatt en del andre hemmelige triks som jeg ikke er villig til å dele. Men hva skjer? Jo! IKEA! Ny runde med en million små jævler av ulik type finner veien inn i gråe papirposer... Alle med ulikt lokk og størrelse. I et forsøk på å være løsningsorientert stemmer jeg derfor for å pakke inn rester i matpapir heretter.

Benedikte

28.09.2015 kl.22:42

Haha! Har en samboer som lider av samme allergi! Boksene mine er pent stablet i skapet, helt til han har ryddet ut av maskinen .....da ramler bokser og lokk ut i alle retninger. Ja, til og med fra skap de ikke hører hjemme i fra utgangspunktet 😜 Jeg velger mine kamper, derfor rydder jeg de pent på pkass dersom (les:hver j*** gang) de havner feil 😊

Inspirato.blogg.no

28.09.2015 kl.22:56

Benedikte: Ja, det er noe med det. De bare ekspoderer, liksom. Hver.eneste.gang! :-) Men matrestene skal de gjerne ha! Men som han foreslår ovenfor. Vi bare pakker alt inn i papir heretter! Det blir topp stemning når småtten kommer på turdag og det er risotto i hele tursekken som "pappa har pakket inn i papir" :-D

Kristin

28.09.2015 kl.23:10

Kan fint se for meg mamma og pappa i dette innlegget. Mamma eeeelsker bokser. Hun tar veldig gjerne vare på isbokser og rømmebeger og slikt i tillegg. Pappa vil helst kaste alt i søpla, for ikke klarer han å stable de riktig i oppvaskmaskinen (alltid litt for lite plass der), og aldri finner han riktig lokk (selv om mamma har laget et veldig enkelt system) og ikke vil de inn i skap/skuffer der han vil de skal være...

Røverdatter

29.09.2015 kl.14:39

Haha! Formuleringene dine er helt fantastiske! Jeg ser for meg dette oppstyret som om jeg skulle vært der.

Gleder meg til å høre om trådkurvene, det er nemlig en sak som kan vippe min samboer av pinnen også.

Richard

02.10.2015 kl.13:01

Det er jo helt klart en enkel løsning på dette. Dog en løsning jeg aldri har fått innført i vårt hjem. Kan dere ikke holde dere til å kjøpe en størrelse på de j*vla plastboksene? Om det brukes en stor plastboks til 12 oliven så er det helt greit, bare jeg slipper å måtte lete etter et matchende lokk;)

PS. Hadde trådkurver vært funnet opp når Dante var i live, ville det vært en ekstra sirkel, reservert for dens oppfinner..

Inspirato.blogg.no

02.10.2015 kl.13:04

Richard: Jo, jeg ser jo at dett vil effektivisere ryddeprosessen for mannen, dette. Men hva med når man har laget ti liter lapskaus og gjerne vil fryse ned mengder av dette så det er kjapt å ta opp en dag man har det travelt? Passer de tjue rosinene i samme boks når jeg vil legge med litt ekstra snacks i den lille Legomatboksen? Hva med når jeg skal ha restene av pannekakerøren i kjøleskapet? Det blir litt snålt å porsjonere dette på de små boksene som evt. passer for havregrøten som skal med på turdag. Nei, det går rett og slett ikke! Man MÅ ha varierende størrelser, helt fra rosin- til kjøttsuppestørrelse. Sånn er det bare! Sorry, menn! Dette er en losing game! :-D

Guro

03.10.2015 kl.17:07

Ler meg i hjel! Du skriver hysterisk morsomt og jeg digger det :)

Skriv en ny kommentar

Inspirato.blogg.no

Inspirato.blogg.no

30, Oslo

Velkommen til mitt bloggarkiv - hvor jeg har publisert totalt 900 innlegg fra 2011-2016. Inspirato er en samling av tekster, bilder og innlegg skrevet av en illustratør, småbarnsmamma og gründer som skrev under Nettavisen / Side2 Foreldre. Dette er ferden min som "egen lykkes smed" - hvor jeg har skrevet om etableringsfase med både selskap og familie - hvor jeg har skapt den hverdagen jeg selv har ønsket. Her kan du lese om både oppturer og nedturer, gründerliv, totalrenovering og det å være gravid og få barn.

Kategorier

Arkiv

hits