Inspirato

Nå har det gått en drøy uke siden vi kom hjem fra sykehuset med en liten bylt i en bilstol. Det gikk så fint, så fint - helt til det ikke gikk fint i det hele tatt.

Magesmertene jeg snakket om som kom før rett før fødselen, dukket igjen opp igjen lørdags formiddag. Helt som lyn fra klar himmel fikk jeg en ilende intens vondt i nederste del av magen på høyre side. Jeg ble nesten helt oppgitt, for etter fødselen var jeg i god form og hadde få plager bortsett fra trøtthet og ømhet. Endte på nytt opp på Ullevål, ble lagt inn på direkten og lagt fastende på intravenøst og gitt en stor og god sprøyte med smertestillende rett i rumpeballen. Ai! 

Så der lå jeg flatt ut igjen, da. Tilbake på sykehuset og skulle nå kanskje åpnes opp utpå kvelden siden de mistenkte at jeg hadde fått "eggstokkvridning" - en diagnose helt fremmed for meg.

Snurt og lei som bare det måtte jeg bare ligge der og avvente. Far og baby fikk heldigvis bli med og Max var trygt igjen hjemme med besteforeldrene sine før de dro hjem igjen. Vi fikk bo på et rom sammen slik at jeg fikk ammet og pappaen fikk ansvaret med bleieskift og kos. Det tok et døgn før vi fikk dra igjen, heldigvis uten å ha blitt operert. Så nå sitter jeg og håper på at alt er i orden. 

Men sånn bortsett fra et lite sykehus-setback, har alt gått veldig bra. Vi har blitt kjent med Micki og lært litt mer om hennes personlighet. Vi har selvsagt vært veldig spent på akkurat dette. Hvem ER denne lille skapningen vi har laget??

Lille baby Micki er ikke så glad i smokk, men kan godkjenne det under tvil når vi triller henne i vogna. Jeg håper virkelig hun vil vende seg til det, for å bruke meg som smokk i lengre tid er ikke helt optimalt. Micki nekter å ligge ensom i egen seng, men sover som en engel gjennom hele natten om hun får sovne inntil magen min eller ha en pupp i pannen. Hun har sovehjerte så det holder og de første døgnene sov hun nesten hele dagen kun med pauser for å spise og få ny bleie, jevnlig hver time eller annenhver hele døgnet. Nå er hun gjerne våken noen timer på formiddagen og noen timer på kveldingen. Hun ligger bare der, glad og fornøyd. Ser på oss, smiler, studerer ansiktene våre og lurer på hva vi gjør. Ingen gråting enda, kun klaging og sutring om hun blir for sulten og ikke jeg gir henne det hun vil ha. Hun elsker at vi stryker henne over pannen og kinnet og smiler på automatikk når storebror gir "nesesuss". 

Dessuten liker hun veldig godt å sove i vognen når vi triller tur for å leke med Max utendørs. Å vifte med de små tærne i uteluft eller å få litt solstråler i ansiktet.

Godt å være ferdig med fødsel og sykehusopphold! Jeg føler meg endelig i fin form! :-)