Når stresset tar overhånd

Jeg har opplevd det før. I to omganger. Det har skjedd i perioder av livet mitt der jeg har hatt så høyt press på meg selv at jeg har gått på kompromiss med egne grenser. Der jeg har valgt bort søvn mot jobb, og valgt bort det jeg har lyst å gjøre - mot ting jeg må og bør.

Når psykisk stress gir utslag fysisk. En slags ekstrem motreaksjon fra kroppen som forteller deg at du skal dra av gasspedalen. Roe ned og kjenne litt etter. Jeg vet hva det er. Jeg har tidligere blitt straffet etter jeg ikke har hørt etter over lengre tid. Når jeg har jobbet døgnet rundt for å møte forventninger fra alle hold. Man skal være en hardtarbeidende ansatt, en oppofrende mor, man skal løpe i møter, man skal fungere sammen med det forferdelige begrepet "tidsklemma" og samtidig renovere hjemmet og sjonglere ca 30 andre aktiviteter. Da burde man heller ikke bli overrasket over at stresset kan gi deg en eller annen form for backfire.

Og tidligere - en periode i 2006 og en periode i 2012 skjedde dette med meg. Og hos meg kom stressreaksjonen på akkurat samme måte. I form av søvnmangel og hjertebank til eksakt samme tidspunkt. Når jeg skulle sove og samle ny energi.

Leggetid, min fiende. Sliten og trøtt legger jeg meg i sengen. klar for å hvile. Øynene glir igjen og jeg inntar rett sovestilling under dyna. Legger kinnet godt ned i puta. Og så skjer det. Pulsen stiger brått. Det går et minutt, og det er som om jeg er på løpetur. Et sted mellom kjapp jogging og bakkespurt. Hjertet slår så hardt at jeg er rett noe er galt med det. Dør jeg nå? Det er nemlig ikke naturlig å føle på maxpuls når man ligger i stabilt sideleie og er tilsynelatende avslappet. Og disse periodene varte. Lenge.

Første gang i 2006 ble jeg livredd. Ble redd for å legge meg om kvelden. Følte at jeg holdt på å bli gal. Måtte se på en intetsigende film til jeg akutt sovnet av utpå natten. Og etter 5-6 uker med samme tendenser begynte å innse at det var kanskje litt i min kontroll. At jeg kanskje hadde skyld i dette selv, at jeg ikke bare er syk. Men jeg forstod ikke helt hvorfor, for jeg hadde jo energi til å løpe rundt hele dagen. Så - hvorfor? Likevel sa jeg opp en av de to jobbene jeg hadde. Prioriterte vekk alt som ikke var absolutt nødvendig. Men det tok tid. Flere nye uker. Sov i en stol i stua når jeg fikk det til mellom øktene. Studerte på kvelden til i 2-3tiden. Ja, for jeg studerte, hadde to jobber og startet med freelancing samtidig. Men jeg tok en powernap på trass. Og hadde én jobb mindre. Etter et halvt år begynte det å gå seg til. Jeg lærte meg å kjenne etter. Litt.

Flere år gikk, og jeg sov godt på natten. Vel - sånn passe i allefall. Jeg har alltid sovet veldig lett - og våkner av ingenting - men jeg sov som vanlig. Hvilepulsen var 55 - ikke 170. Og om jeg ikke fikk sove, så hadde jeg i allefall ikke dette stressede hjertet som fikk panikk når jeg skulle sove.

I 2012 dukket det opp igjen. Verre enn noensinne. Jeg hadde blitt mamma, jeg var ansatt et sted jeg ikke fikk brukt hele min kapasitet, men tråkket på som faen uten å bli sett for hard jobbing. Jeg jaget mellom barnehagelevering og parkering for jobben - jeg fikk ikke vært lenge nok på jobben fordi jeg måtte hente i barnehagen der barnet var etterlatt alt for mange timer av døgnet. Leiligheten vår så ut som en murhaug uten strøm og vann, og det løp arbeidsfolk alle retninger. Ingen sted for avslapning. Noe sted. Jeg sov ikke om natten pga den lille. Det var jobb uansett hvilken vei jeg så, og det var så utrolig vanskelig å ha is i magen og bare vente på at det skulle gå over. Så kom søvnløsheten. Hakk i hel kom hjertebank. Og følelsen av panikk. Som om jeg ikke fikk luft. Denne gangen visste jeg hva det var, men jeg visste ikke hvilke faktorer jeg kunne endre for å gjøre det bedre. Vi var fanget i en felle. Jeg følte at jeg satt i en gammel båt med sprekker i, og sank. Og øste ut vann. Sank. Øste. Så lenge jeg bare øste, så sank jeg ikke. Men nå gadd jeg liksom ikke øse lengre. Det ble bare for mye jobb.

Jeg gikk til legen min. De undersøkte alt de kunne med hjertet mitt. Det var ingenting galt med det, bortsett fra at det oppførte seg helt snålt. Hun sykemeldte meg på flekken. 8 uker borte fra jobben. Jeg prøvde sovemedisin for første gang. Varseltrekant og lesestoff om at medisinen måtte taes i - eller VED SENGEN. Herregud. Hvor trøtt kan man bli, liksom. Det er jo ikke som at det virker umiddelbart? ...Strengt tatt hadde jeg ikke helt troen på at sovemedisin kunne virke i det hele tatt. Jeg fikk jo pokker ikke sove uansett hvor mange netter jeg hadde vært våken. Ja, ja. Så jeg leste vedlegget ferdig og pusset tennene. Gjespet i speilet. Krøp opp i sengen og drakk et glass vann sammen med denne rare pillen. Det var ingen i rommet, men det var definitivt noe som slo av både lyset og verden. Borte var jeg. I 16 timer.

Jeg gjenok hver kveld i over en uke. POFF. Vekke. Ok, sovemedisiner fungerte. Det var klin umulig å stå opp i løpet av natten, og dagen etter var jeg så utrolig groggy. Som dagen derpå når man har sovet i 2 timer. Det var en merkelig følelse. Men jeg fikk i allefall sove, selv om det ikke var like naturlig søvn som ordinær søvn. Jeg halverte pillen etter en stund. Prøvde meg på å ikke være SÅ langt vekke. Hjertebank kom og gikk, men det hjalp veldig å vite at man fikk hjelp til å sovne av. Etter to uker klarte jeg å endre mønsteret. Jeg la meg uten sovemedisin, og tenkte følgende: Dette går bra. Nå bare ligger du her og hviler litt. Ikke gjør noen ting. Du er ikke nødt til å stå opp i morgen. Du er sykemeldt, du kan sove nesten når som helst. Og om du ikke har fått sove om 30 minutter, så tar du bare en halv sovepille. Noen ganger tok jeg en til slutt, men så begynte jeg å sovne av i løpet av denne halvtimen. Det hjalp! Etter noen måneder var det greit igjen - og jeg hadde innsett en sak. Jeg kunne ikke jobbe slik jeg gjorde, jeg ble rett og slett redd for helsen min. Jeg ble friskmeldt igjen, og da sa jeg opp jobben min på dagen.

Siden da har jeg selvsagt ikke vært stress-fri, men jeg har lært meg å håndtere det bedre. Vi har jo faktisk etablert et aksjeselskap som går bra og vi begge jobber fulltid med, vi har fått en ganske kul 3-åring, bygd vårt drømmehjem - og alt samtidig. Vi har en fleksibel arbeidssituasjon som gjør at jeg kan styre timeplanen min selv, og jeg kan velge når jeg skal legge avtaler og arbeidsstunder. Og jeg kan mye heller jobbe 14 timer om dagen når jeg ikke MÅ - enn å MÅTTE jobbe 6 faste timer til avtalt sted og tid. Så det at vi har mye å gjøre føles likevel ikke like stressende som den standardiserte tidsfella som folk jages gjennom - og jeg har vært borti før.

Men likevel må jeg nok innse det. Jeg bruker en stor del av kapasiteten min på jobb og ting som får oss fremover. Jeg har nesten ikke fritid. Jeg treffer ikke venner bare for å gjøre noe helt meningsløst. (Det bør jeg kanskje begynne med) Det er alltid noe på timeplanen. Livet mitt er fornuftig. Resultatorientert. Men likevel har jeg det jo hyggelig hele tiden. Jeg elsker jo jobben og alt vi gjør. Hjemmet er nesten ferdig og innredet. Det banker og hamrer kanskje litt i kjelleren, men jeg sitter jo trygt ved spisebordet og drikker kaffe på et nydelig kjøkken... Jeg har det godt! Jeg liker livet mitt!

Derfor ble jeg litt paff i går kveld, da jeg la meg for å sove i 12-tiden. Hjertebanken kom tilbake. Som en overraskende gjest jeg ikke hadde invitert. Der stod han på døra. Jeg hadde ikke tenkt på han engang, ikke på over 2 år. Bank, bank, bank. 150-160 i puls. Hvem kan vel få sove med løpepuls. Jeg ble overrasket - og rett og slett irritert!  

La oss håpe at hjertebanken bare gikk feil i går og dukket opp som et unntakstilfelle. Har dere der ute opplevd noe lignende når dere har det stressende?

Så i dag skal jeg gjøre noe jeg aldri gjør:

Jeg skal være hjemme fra jobb, jeg skal legge fra meg ALLE arbeidsoppgaver - og jeg skal ta en powernap.

Wish me luck! 

Sov godt :-)




14 kommentarer

Victoria Wisløff

30.08.2014 kl.12:19

Håper du får en finfin lørdag! God helg :)

Gro

30.08.2014 kl.13:08

Hei!

Håper det hjelper :) Må ta vare på helsa di vettu! Jeg liker at du skriver et så utfyllende innlegg om dette her, for jeg tror flere og flere av oss sliter med denne tidsklemma. Hele samfunnet får jo bare dårligere og dårligere tid.

Håper det går bra :) Ha en fin helg! :)

Inspirato.blogg.no

30.08.2014 kl.20:37

Gro: Takk skal du ha. Jo, det går som regel greit når man kan ta hensyn til varsellampene når de lyser. Det er verst når man er statisk i én situasjon som man ikke rår over selv. Man må bare fortsette, selv om kroppen sier stopp. Denne gangen har jeg litt bedre forutsetninger - samt kanskje litt lærdom fra runde 1 og 2, som slettes ikke var noe gøy. Tvi, tvi!

Inspirato.blogg.no

30.08.2014 kl.20:37

Victoria Wisløff: takk det samme! Jeg har slappet av hele dagen! Håper på god nattesøvn i natt. God helg!

Christine Nevervik

30.08.2014 kl.22:42

Jeg opplever litt liknende ting når jeg har harde arbeidsperioder; jeg ligger og stresser i en halvsøvn-tilstand der jeg har hjertebank og mareritt om saker jeg ikke har fått skrevet og ting jeg har glemt å gjøre. Det neste er min stadig tilbakevendende venn, magesåret som plager meg når jeg begynner å stresse og slurve med spisingen. Det er vanskelig å sette grenser når man elsker det man driver med, men jeg har blitt flinkere til å se faresignalene. Håper det blir bedre for deg :)

Inspirato.blogg.no

30.08.2014 kl.22:59

Christine Nevervik: Heisann du :-) Høres ut som samme greie ja! Input overload - og en hjerne som ikke helt klarer å henge med når det koker som verst. Heldigvis lærer man jo litt av disse periodene, og kjenner igjen faresignalene. Magesår høres forresten slettes ikke noe hyggelig ut! Da må du i HVERT FALL høre etter. Æsj! En skulle vært udødelig. Og ikke avhengig av søvn. Og mat, sånn for annet enn trivselens skyld. (Når man har tid) Å stoppe opp en effektiv arbeidsdag for å bare spise - kjedelig! :-P Fra spøk til alvor: Håper du også stopper opp for å kjenne etter. Stå på, bare ikke alt for hardt!

Jannicke

30.08.2014 kl.23:58

Fikk litt vondt av å lese dette fordi jeg har/har hatt det sånn selv, og vet hvor fælt det er. En natt våknet jeg på natta og trodde særiøst jeg hadde hatt en mini-hjerteinfarkt. Heldigvis bodde vi rett ved sykehuset så jeg bare gikk dit på A&E og ble lagt rett inn; intravenøs, hjerterytmemåling, ECG, chest x-ray og det var ikke måte på. Ble skrevet ut på morgenen med "diagnosen" angst, stress og panikk-anfall. Ble redd for å sovne etter dette, selvom jeg hadde fått konstatert at alt var bra med hjertet og sånn, men den følelsen av å dø som du beskriver var så vond... Sov ikke skikkelig på nesten 14 dager. Sovnet i et par timer kanskje, og den første uka ikke i det hele tatt. Nå får jeg fortsatt slike "anfall" innimellom, men prøver å tenke at det er bare inni hodet mitt, for vet jeg gjør mye for å holde meg frisk og rask både mentalt og fysisk, (trening, kosthold, yoga, kiropraktor, tankeøvelser, meditasjon osv) så satser på at jeg skal få kontrollen snart. Er bare 25 år, så syns det er helt sykt, men samtidig så vet jeg jo grunnen (harde studier med mye personlig surr oppi det hele) så satser på at jeg skal greie å roe ned når jeg er ferdig med studiene om TO (!!!!) dager.

Godt å høre at du hører på tegnene. Jeg må bli flinkere til det selv.

Jannick

31.08.2014 kl.00:01

(PS Ser at det siste innlegget på bloggen min handler om nettopp det samme som du skriver om her! Bare en litt mer "abstrakt" versjon... Litt rart.)

Starbuck

31.08.2014 kl.00:23

Takk for at du skrev dette innlegget, og så godt du skriver. Jeg husker jeg ramlet over bloggen din før en god stund siden, og da leste jeg om at du hadde valgt å si opp jobben din. Jeg kjente meg så igjen i det du skrev da, og var i en lignende situasjon. Å si opp jobben min omtrent på samme tid som deg var en av de beste avgjørelsene jeg har tatt i voksen alder. Siden da har det vært så gøy å følge bloggen din og se at du har skapt noe eget som du selv bestemmer hvor mye krefter du skal legge i. Jeg har stor respekt for gründer-tilværelsen, og renovering midt oppi det hele hadde jeg ikke klart selv. At du nå kjenner igjen mønsteret fra de to tidligere anledningene er gull verdt. Jeg er ikke i helt samme situasjon, men er likevel presset på jobb og det første som ryker er matlysta. Jeg vet det så godt, så jeg forsøker å tvinge meg til å spise som normalt likevel. Jeg håper du har fått sove, og sender gode tanker din vei!

Inspirato.blogg.no

31.08.2014 kl.09:00

Jannicke: Hei. Ja, vet du - det høres veldig likt ut det du beskriver. Man føler seg litt maktesløs når man bare er så trøtt, så trøtt, men kroppen ikke tillater at du får til å sovne. Det finnes jo mange måter å reagere på stress, og fellesnevneren er vel at man er utenfor kontroll og blir nødt å være en slags passasjer i sin egen kropp når den er helt ute av stand til å oppføre seg slik man er vant med og forventer. Og ja; Det er en forferdelig følelse! Alle andre sover, og du er frarøvet muligheten. Det er i tillegg så ubehagelig at det minner om en eller annen form for selv-tortur. Bah! Håper du får til å bearbeide stresset og det hjelper garantert å få litt mindre press når studiene er over! Lykke til, og gratulerer!

Inspirato.blogg.no

31.08.2014 kl.09:10

Starbuck: Er det ikke rart? At kroppen er sliten og trenger energi - og reagere med å avvise det som gir den det? Nei takk søvn og mat, jeg skal bare stå her i en krøll til jeg magisk fikser meg selv?

Ja, det å si opp jobben endret alt for meg. Det er fælt å jobbe med blodsmak i munnen hele tiden. Det hele startet da jeg ble tvunget til å jobbe gradert i mammapermisjonen, 30% stilling fra da Max var 7 uker. Bare fordi vi MÅTTE det da vi ikke fikk barnehageplass før etter august (da han var 15/16mnd) Jeg måtte jobbe hjemmefra, så da endte det opp med at jeg jobbet som F hver gang Max tok en blund, og jeg fikk aldri hvile selv. Det ble en veldig negativ greie for meg, og jeg hatet å gå hjemme i permisjon. Jeg lengtet etter å ha "fri" på kontoret og bare fokusere på en ting i slengen. Og jeg synes jeg gjorde en dårlig jobb som mamma fordi jeg hele tiden måtte jobbe - og det igjen gjorde meg så ekstremt sliten. Fysj! Er glad jeg har det annerledes nå. Men igjen: man kan jo slite seg ut selv om man elsker det man gjør! :-) Husk å spis litt da! ;-) Tvi, tvi.

Kosalai

01.09.2014 kl.16:03

Hei!

Fant ikke noen e-post å sende dette til, så du får evt. slette kommentaren :-)

Lørdag 13. September arrangerer Medisinstudentenes Humanitæraksjon (MedHum) bamsesykehus på Youngstorget fra kl. 12:00 til kl. 16:00. Bamsesykehuset er en tradisjon under MedHums aksjonsuke, der barn kan ta med seg "syke" bamser til Youngstorget hvor dyktige bamseleger (medisinstudenter) vil behandle dem for ting som «kosesjokk» og «sommerfugler i magen».

Sykehuset vil bestå av en psykiatrisk og en kirurgisk avdeling, samt helsestasjon og akuttmottak. Rundt sykehuset vil det være stand, kakesalg og bøssebærere (selve sykehuset er gratis), og alle innsamlede midler er selvfølgelig øremerket årets prosjekt. På denne måten ønsker vi å skape mer oppmerksomhet rundt årets MedHum-prosjekt, og gi barn gode holdninger til humanitært arbeid.

Vi i MedHum hadde satt stor pris på om du kunne tenke deg å skrive litt om Bamsesykehuset på bloggen din, for vi vil så gjerne at så mange barn som mulig skal få det med seg! Vi tror at bloggen din hadde vært en super måte å nå ut på, ettersom vi vet at du har mange lesere som kan ha stor glede av å vite om arrangementet.

Årets aksjon støtter Leger Uten Grensers prosjekt for å forbedre mødre- og barnehelsen i Bo-distriktet i Sierra Leone. Barnedødeligheten i landet er verdens høyeste; 1 av 5 barn dør før de fyller 5 år. I tillegg dør 1 av 8 kvinner som en direkte konsekvens av et svangerskap. Leger Uten Grensers arbeid har vist store resultater; mødredødeligheten i området har for eksempel sunket med hele 61 % sammenliknet med resten av landet.

MedHum har et nasjonalt mål om må samle inn 2,5 millioner kroner til Leger Uten Grenser i løpet av aksjonen. Håper du vil hjelpe oss med å støtte verdens største uavhengige og nøytrale medisinske hjelpeorganisasjon!

Hadde vært veldig koselig om dere også tok turen!

Åshild

03.09.2014 kl.16:30

Har noen leger foreslått Digitrin? Jeg hadde hjerteflimmer/svært høy hvilepuls tidlig på 1980 tallet og brukte Digitrin i ca 4 år. Det var faktisk mens jeg studerte det var verst. Jeg har ikke hatt symptomer siden.

HannePanne

15.09.2014 kl.14:09

Kjenner meg igjen!

:O) Så Tøft av deg å dele! Selv fikk jeg angst/panikkanfall i forbindelse med stress, flytting, oppussing og lite søvn like etter fødsel. Samtidig med lett fødselsdepresjon! For høye krav til meg selv som utløste det. Tror ikke jeg kjenner noen i min vennegjeng, som ikke har opplevd lignende, så det er nok veldig normalt! Vi blir nok sterkere av det til slutt!

God bedring, og en haug av klemmer!

Skriv en ny kommentar

Inspirato.blogg.no

Inspirato.blogg.no

30, Oslo

Velkommen til mitt bloggarkiv - hvor jeg har publisert totalt 900 innlegg fra 2011-2016. Inspirato er en samling av tekster, bilder og innlegg skrevet av en illustratør, småbarnsmamma og gründer som skrev under Nettavisen / Side2 Foreldre. Dette er ferden min som "egen lykkes smed" - hvor jeg har skrevet om etableringsfase med både selskap og familie - hvor jeg har skapt den hverdagen jeg selv har ønsket. Her kan du lese om både oppturer og nedturer, gründerliv, totalrenovering og det å være gravid og få barn.

Kategorier

Arkiv

hits