Slitenhetssyndrom, my ass.

Smak p ordet. Slitenhetssyndrom. Sukk.

Sliten. Syndrom. Slitenhet. Syndromet.

Paaaaah.

Stakkars lille skapning p 52 cm og 3080 gram, fdt med slitenhetssyndrom hun, kom til verden med et stort sukk, s opp p jordmdrene over henne, satte i et stort gjesp og savnet umiddelbart tilbake til den varme og trygge livmoren. SUKK. Gidder ikke prve engang. Gjesp. Bare gi opp, der alts.

Jeg ser ned p arket som legen min har gitt meg, og fler jeg har blitt servert verdens nedsig p papir.

Arket sier nemlig at jeg alts har pdratt meg et slitenhetssyndrom. Hmm. Jass. Er det smittsomt, tro? Og s jeg som har Antibac i vesken. Syndrom. Det hres liksom litt mer kronisk ut. Sitter symptomene i poser under ynene? Ah, nei, snn syndrom gir gjerne spesielle ansiktstrekk. Liksom litt slappere hud rundt kraniet. Ufrivillige spasmer i munnviken. Gaping med munnen. Kanskje det kan fikses. Med laser. Eller soneterapi. Hvem vet. Tror jeg m fikses med ks. Og gaffatape.

Syndrom, my ass.

Jeg liker ikke denne "diagnosen" i det hele tatt. For et grusomt begrep de har funnet opp. Var det i mangel p noe bedre? Ordet "utbrent" var s negativt ladet. S veldig 2000-ish. "Utbrent" var liksom designet for hyperkarrieremennesket som ble arbeidsnarkoman, og samtidig satte venstrelret fast i tidsklemma, mens hret ble viklet inn i drivakselen p familielogistikken. Pfy. Og s ble man utbrent, da - og reiste p yogareise til India og fant seg selv. Utbrent ja. Fuckers.

Jeg blir ikke utbrent.

Men jeg har for faen ikke slitenhetssyndrom heller.


Det jeg har ftt, derimot - og kan forholde meg til - Er en eller annen koffeinrelatert sjokktilstand (uten ha drukket kaffe p ukesvis) hvor kroppen har gitt opp f til sove. Eller slappe av. Eller jobbe. Jeg kan vre narkoleptisk trtt og likevel sveve ca 15 centimeter over madrassen etter jeg har lagt meg. Pulsen dunker hull i brystet p meg, og en ny type hodepine pulserer snn i bakhodet at jeg tror at jeg har mutert til kamel med hjelm, og ikke ftt i meg en drpe vann p ca n og en halv rken. Det svir tenke. Svir puste. Tar meg selv i drfte hvorvidt det blir for tungt flytte den esken der, i tilfelle den blodren - som tydeligvis er p strrelse med en hageslange i bakhodet mitt - kommer til poppe og gjre meg a) stein dau b) grnnsak eller c) lammet fra livet og ned kanskje? Men s tenker jeg, tja, en elektrisk rullestol hadde jo kanskje ikke vrt s galt, viharjotrossaltganskegreiekollektivtilbudherioslo - og s lfter jeg den esken og mottar 17 hodestt med dunderhodepine fr det gir seg igjen bare jeg str heeeeelt i vater og ikke puster alt for mye.

Selvkritikk skal ogs tas. Jeg fungerer nemlig som en dum hund til tider. En snn grnnjvlig schtgg belgisk...grds...freschnauzer som str p ei plen i parken og graver hull slik at det fyker gressdotter i st og vest. Eller en unge med krllete propellhatt som bygger sandslott p stranden. Bygger og bygger og styrer p. Lager bro til nabohuset. Perfekte vinduer. Vollgrav og greier. Og s kommer blgen. Vasker bort hele drmmesandslottet. Igjen str en sandhaug som bare minner om arbeidet utfrt. Ja, ja. Bare begynne p nytt igjen. Bygge luftslott. Jeg mener, sandslott. Kommer ikke p at det er mulig at det kommer en ny blge. Neida. Bare bygger i vei, vi. Bygge bygge. Snn gjr jeg ogs. Og jeg vet hva som er feil. Jeg er s pliktoppfyllende at jeg blir lei av meg selv. Hvorfor kan ikke jeg vre for sent ute n gang? Levere arbeidet mitt 5 minutter for sent? Si nei til alle som bare trenger bittelitt hjelp med snn og slik... Nei nei. Kan ikke si nei. Kan ikke gi faen. Kan ikke la den regningen ligge i skuffen n dag over forfall. Da fr jeg knute p sjela.

Og s ender man opp midt i mellom, da. I et kjempehull. Med masse andre knuter. Fler seg utilstrekkelig p absolutt alle felt. Rekker ikke vre Mamma som baker hjemmebakt brd, leker med kologiske mongoleker, drar p pedagogiske turer og fyller dagen med korrekt innhold. Rekker ikke vre eksemplarisk ansatt, selv om man jobber overtid hjemme for rekke det man skal - og dukker opp p kontoret fr alle andre som IKKE allerede har vasket klr, stvsugd stua, sydd merker i barnehageklrne og ryddet i skrivebordet. Men det er jo for pokker ingen som ser om pennene mine ligger pent p rekke og rad, heller - s jeg m jo tydeligvis vre tilbakestende som fortsetter? Og s kommer man hjem etter man ikke har vrt god nok ansatt ELLER mamma, for IKKE rekke vre kjreste, eller noens gode venninne. For da m barnet mates, bades og legges, slik at arbeidet kan fortsettes. (Etter en sunn middag med pflgende ryddig kjkken.) Mail m deretter besvares, korrekturer rettes og sendes til trykk. Det blir aldri tomt for jobb. For alt haster snn. OBS OBS! HASTESAK! HASTESAK!

Verden brenner, og jeg er alles brannslukningsapparat.

Og s er det plutselig mrkt. Trikken slutter minne meg p at det er andre mennesker ute som fr gjort alt de skal. Og s burde jeg legge meg fordi jeg vekkes 05:30. Men s burde jeg jobbe, fordi jeg burde bli ferdig.Og desverre strakk ikke dagen til for ogsvre husbygger og bedriftseier.

Det man rekker, er ligge vken og klandre seg for alt man ikke fikk gjort, alt man burde ha ftt til og gjennomfrt. Og s smeller vi til med hjertebank og trange pusterr. Vet ikke om man br kaste opp eller grte en skvett.

Men jeg leste dagbladet da, og tror jeg m revurdere min nyervervede diagnose med "slitenhetssyndrom". Dustediagnose.

Multitasking gjr deg dum. Det er alts det som har skjedd.

Jeg er ergo; Sykemeldt med dumhet.

11 kommentarer

Benedikte

08.10.2012 kl.11:13

Been there... Det suger hestesvette og gammelost. Fr det sakte men sikkert blir litt og litt (mikroskritt!) bedre. Skal ikke innbille meg at jeg vet akkurat hvordan du har det, men vet at du m bare ta det med RO! Jeg er frista til kalle det flinkpikesyndrom, dessverre. Mitt beste rd: Drit i alle forventningene til deg selv, skaff deg en vaskedame (funker som bare fy!) og fokuser p alt du faktisk har ftt til. Snakk med noen som har greie p hvordan du har det og f ut dritten. Du fler deg fullstendig hpls, men er s utrolig bra bare ved vre den du er. Husk det! Sender en klem og ber deg om bare bruke 1. og 2. gir i lang tid. S kommer de andre girene inn etterhvert. Jeg lover.

Stvkorn

08.10.2012 kl.12:45

Velkommen til den verden med diagnoser vi ikke vil ha. Men det gr over igjen. Men da m du begynne ta vare p deg selv! Og drite i fremst som perfekt med kologiske leker og penner p rad. Du er en like god person selv om dette ikke er p plass :)

Lisbeth

08.10.2012 kl.13:40

Det er vanskelig komme med noen kloke ord her nr man ikke har vrt i samme situasjon selv. Men jeg fler p smbarnslivet, levering og henting, middag, jobb, kjrester (h? nr?) osv hver eneste dag. Det er mye! Bruk tid p finne balansen og der du vil vre, og kos deg med steste Max og kjresten! Jeg heier p deg!

Sara

08.10.2012 kl.14:10

Velkommen i klubben:) selv mtte jeg veggen i 250km/t med et stoooort smell!! Jeg var jo en person som aldri kunne g tom for energi... Alltid blitt sett p som den hyperaktive i vennegjengen, som nesten ikke kunne drikke kaffe i fare for at jeg ville lette ved egen maskin;) plutselig var all energi borte, og det er n gtt 4r der alt enda gr p sparebluss.. Vist jeg ser tilbake n, s skjnner jeg jo hvorfor det gikk tomt for energi;) Skulle nske jeg hadde hrt p folk da de ba meg roe ned.. For vist man virkelig treffer veggen, da bruker man ofte dobbel s lang tid p bli bra, som man brukte p brenne ut..

Liker Benedikte sitt ord "flinkpikesyndrom", for det er akkurat va det er;) Ikke det, det er menn som ogs fr det:)

husk det er ikke en tulle sykdom, det er ikke bare "ta seg sammen", kroppen vet nr den har ftt nok og det er den som er sjefen;)

nsket deg alt godt, og ikke "straff" deg selv for hard.. Vi er flere her ute, i samme bt;) ting tar tid, fr bli det nye mottoet:)

Stor god bedrings klem:)

Inspirato.blogg.no

08.10.2012 kl.15:19

Takk for lykkenskninger! Jeg prver s godt jeg kan ikke prve p noe srlig. Det er nemlig mye vanskeligere enn det hres ut til ;-)

Store klemmer tilbake!

Mariann Westli

09.10.2012 kl.21:09

Bra beskrivelse! Vrt der jeg og. Nr jeg frst ble syk skjnte jeg ikke hvordan jeg skulle ha tid til vre syk, for det hadde jeg virkelig ikke. N har jeg liksom ikke noe valg. Begynner vende meg til sofaen n da, selvom man egentlig aldri blir helt vant til det. Og ja enig med deg: det og ikke gjre noen ting er ekstremt vanskelig selvom man er s sliten at man egentlig ikke orker gjre noe s er det vanskelig for det.

God bedring:):)

M

10.10.2012 kl.23:02

Etter ha stanget meg gjennom den stadig mer solide veggen i noen r, ved lure meg over, rundt, under og gjennom, ble den til slutt for stor og solid og jeg ble stuck bak den. Mtte nulle ut livet og bygge det opp p nytt, begynne med det viktigste (familien), gjre bare det s lenge at jeg ble stdig der, deretter la jeg p p klare meg i egen leilighet, vaklet lenge nok p disse to tingene til jeg fant balansen ogs her, og snn fortsetter det. N holder jeg p med dens store og viktige klossen "fysisk aktivitet". Deretter er det o store mlet komme i noe slags utdanning/jobb.

I ettertid ser jeg at flink pike-benevnelsen er dekkende p meg. Det handler om den evige flelsen av utilstrekkelighet og mangel p mestring. Full fart hele tiden, og syntes aldri det ble godt nok. Til slutt sa det bare stopp. Det som startet med en vegg, utviklet seg til en negativ spiral av slitenhet og en angst for bli mer sliten. Det ble jeg jo bare enda mer sliten av, for ingenting trer s mye som angsten p energireservene. (Det eneste rdet jeg fikk var unng bli sliten for da ville jeg bare bli enda verre.) Slik gikk det et par r, til jeg til slutt nesten ikke greide noe. Da kom jeg p et kurs der jeg lrte en god del om stress og aktivering, og hvordan det virker p kroppen og kan sl ut i et utall symptomer fra ulike systemer i kroppen. Jeg lrte ogs slutte vre redd for en del symptomer, trre tle litt(jeg hadde jo forskt gjre ingenting og det ble jeg jo bare verre av) og ikke minst, jeg lrte regulere aktiveringen i kroppen ved lre om (og dermed trre tro p) og gjre mindfullnessvelser. Dette var det som hjalp meg, det betyr ikke at det hjelper alle. Slitenhetssyndromet er desverre blitt en sekk der legene hiver alle som ikke har et blodprvesvar p hvorfor de er slitne. Det betyr ogs at ikke alle blir friske av samme behandling/mangel p behandling. Du kommer til f tusen rd, halvparten av dem kommer til vre om lightning prosess, og mange av dem kan vre feil for deg. Jeg hper for din del at dette er forbigende. Kan godt vre det. Kanskje holder det lre si nei. Kanskje holder det innfre nye rutiner p svnmnster. Kanskje blir du gende sykemeldt en stund. Bruk i sfall tiden godt, bruk den til det som er viktigst for deg, og nyt yeblikkene som aldri kommer tilbake. Legg merke til de gode dagene, de gode yeblikkene og framgangen.

Apropos kaffe; etter jeg ble syk og aktiveringen hang seg opp p "skyhy" skulle det bare en halv kopp kaffe til for sende meg inn i skjelving og slikt som andre m drikke minst ei kanne for vre i nrheten av. Kroppen er forunderlig, og henger mer sammen enn man tenker over. I mitt tilfelle kunne det vel forklares med at stress-systemet (som kaffe pvirker ved kvikke opp) allerede kjrte p 110%.

God bedring! Hilsen ei som har hatt drlig batteri og elendig ladder ei stund.

Sofie

12.10.2012 kl.20:13

Nei hoff. Det er jo lett for meg si; legg deg slapp av, men det har du jo tydeligvis prvd :) Ta ting som de kommer og kos deg med mann og barn <3 N har du jo en ting mindre bekymre seg for; jobb. Jeg var halvt sykmeldt og syns det var skikkelig pyton, men etter hvert gikk det seg til. Jeg fikk etter hvert skjnt at det ikke var noe jeg kunne gjre, og da gikk det bedre, da kunne jeg nyte den ekstra lille tiden jeg hadde ftt i fanget. Medisinen min var jo ta det med ro, og det hres ut som om det er det som str p din resept ogs.

Jeg har gode sovegener, sender litt sovestv til deg :) klem

Inspirato.blogg.no

13.10.2012 kl.11:40

M: Takk for tilbakemelding! Og ja, kaffeteorien din er nok ikke helt p jordet. Jeg har droppet koffein fullstendig i det siste, det kjennes jo allerede ut som man har tatt 26 kopper fr leggetid. Merkelig det der! Vel, vel. Har handlet inn grnn te i ymse varianter og skal n hre p kroppen! Den har ftt gjennomg de siste mnedene! ;-) Ha en fin dag og tvi, tvi til deg ogs!

NA

15.10.2012 kl.19:19

Fler om det, skal jeg si deg... Svisst ikke alene om det! =)

-NA, nymfoman sexblogger

gingin

23.01.2013 kl.22:30

Hei! Vil bare si god bedring, og jeg lever med det samme p den mten at mammaen min har det. Eller dvs. ME. Vet ikke om du har akkuratt det samme, men lykketil uansett!!

Skriv en ny kommentar

Inspirato.blogg.no

Inspirato.blogg.no

30, Oslo

Velkommen til mitt bloggarkiv - hvor jeg har publisert totalt 900 innlegg fra 2011-2016. Inspirato er en samling av tekster, bilder og innlegg skrevet av en illustratr, smbarnsmamma og grnder som skrev under Nettavisen / Side2 Foreldre. Dette er ferden min som "egen lykkes smed" - hvor jeg har skrevet om etableringsfase med bde selskap og familie - hvor jeg har skapt den hverdagen jeg selv har nsket. Her kan du lese om bde oppturer og nedturer, grnderliv, totalrenovering og det vre gravid og f barn.

Kategorier

Arkiv

hits