Å være Mamma.

Jeg har ikke allverdens erfaring enda, men det begynner sånn smått å gå opp for meg at jeg faktisk er en Mamma nå. Det har gått 3 måneder, og en liten mann okkuperer både sengen, fanget, hodet og hjertet... 

Det som er så rart er at jeg var sånn innstilt på at det å få en baby skulle være en sånn sjokkomvending som også ville være det vanskeligste i livet samtidig som det selvfølgelig kom til å være fint og alt-det-der. Jeg har blitt advart mot våkenetter, babygråt i tide og utide, kolikk, brystbetennelse og blodige melkeseanser, magesmerter og mer grining. I tillegg skulle jeg bare være klar over at det ville bli uaktuelt å spontant kunne stikke på byen igjen, dra på besøk og kafé. Mine prosjekter, hobbyer og freelancejobbing måtte nok vike. Babyen kom til å kreve sitt. Dette var jeg forberedt på. Livet måtte starte på nytt. Ok.

Stusser dermed på hvordan jeg ble så ufattelig heldig at jeg fikk utdelt en baby som ikke har hatt denne effekten på meg i det hele tatt? Den lille mannen er for det første utrolig enkel å forstå. Han gråter så godt som aldri, kun om han er skrubbsulten og ikke får mat innen han har klaget og knirket i noen minutter først. Og årsak nummer 2 til gråt: Hvis han blir forlatt og ikke får kontakt med noen rundt seg. Denne effekten er helt merkelig. Han merker at vi er i rommet, og han merker om han plutselig er alene. Om han ikke får respons, blir han redd og gråter. Men akkurat i det sekundet man stikker hodet ned i sengen til han, får man utdelt verdens største smil og verden er rosenrød igjen. 



Det fineste med å være mamma:

- Å se den gladeste lille babyen våkne om morgenen og bli så lykkelig for å se deg at han ikke vet hvor han skal gjøre av seg. Han spreller, smiler, knytter hendene sammen foran det alt for store hodet sitt og fryder seg.

- Å sove med den lille varme klumpen oppå seg mens han puster deg i halsgropen og holder de små fingrene rundt en av dine uten å slippe taket før han våkner igjen. Av og til får jeg ikke sove i det hele tatt bare fordi jeg beundrer han.

- Å oppleve at han opplever verden på nytt hver eneste dag.

- Å se babyen være glad for å være sammen med pappaen sin, leke med og beundre han.

- Å høre lydene og det sære lille språket hans og forstå nesten alt uten noen ord.

- Å oppleve og forstå klisjeen om at verden rundt en plutselig har en ny dimensjon. En egen liten verden man kan forsvinne inn i om andre ting er vanskelige.

- Å se alt dette og likevel oppleve at man faktisk er seg selv fremdeles, med interesser, egenskaper og muligheter. Livet er ikke bare baby, amming, bleier og barnevogner. Jeg er ikke automatisk transformert til å kun fatte interesse for én ting. Det gamle livet fortsetter faktisk selv om det nå ruller en vogn foran deg med en liten skapning oppi...

Fantastisk! :-)

5 kommentarer

Nene

17.08.2011 kl.18:59

Helt enig :)

Hild Frøya

17.08.2011 kl.19:28

Helt enig med deg. Selv er jeg så heldig at jeg har vært mamma til verdens herligeste jente i litt over fire år, og nå venter en liten prins om 14 dager. Hver dag med SuperIngrid er en gave, og hun er uten tvil det beste som noensinne har skjedd i livet mitt, og nå skal vi straks få en til. Jammen er livet herlig on dagen.

littlesister78

18.08.2011 kl.01:59

Så godt du skriver!
Kjenner meg godt igjen ;o)

Ida

18.08.2011 kl.12:01

Han var prikklik dere to! Såå søt! :D ♥

sigrid

18.08.2011 kl.16:38

du har en fantastisk blogg :)

Skriv en ny kommentar

Inspirato.blogg.no

Inspirato.blogg.no

30, Oslo

Velkommen til mitt bloggarkiv - hvor jeg har publisert totalt 900 innlegg fra 2011-2016. Inspirato er en samling av tekster, bilder og innlegg skrevet av en illustratør, småbarnsmamma og gründer som skrev under Nettavisen / Side2 Foreldre. Dette er ferden min som "egen lykkes smed" - hvor jeg har skrevet om etableringsfase med både selskap og familie - hvor jeg har skapt den hverdagen jeg selv har ønsket. Her kan du lese om både oppturer og nedturer, gründerliv, totalrenovering og det å være gravid og få barn.

Kategorier

Arkiv

hits