16.09.2014

Ting man kan gjøre med brukket arm

16.09.2014 - 14:40 3 kommentarer

Om du har tenkt å ramle ned trappen og feks. knekke av skulderen så har jeg samlet et par juicy tips til hva du kan gjøre etterpå. Slå dere løs! Enjoy:

- Titte i taket. Mye.

- Leke at pillebrettet er bobleplast.

- Sovne/våkne minst 32 ganger.

- Drikke Biola til lunsj.

- Endre liggestilling. (Forsiktig snu KUN nakken 4 cm)

- Kjøpe TV2 Sumo-abbonement.

- Innse at det er ingenting du har lyst å se.

- Bruke 13 minutter på å komme opp for å tisse.

- Gråte en skvett.

- Se på kjempearmen din i speilet.

- Dandere puter. Ligge.

- Slå på Skal vi danse.

- Slå av Skal vi danse.

- Sovne av.

- Våkne av et knivstikk som ikke gir seg.

- Ta ny pille.

- Forsøk en runde Wordfeud med grøtete hjerne.

- Forsvinn i koma med lilla sjøhester.

- Start på toppen igjen.

15.09.2014

Trappefall. Brakk overarmen rett av.

15.09.2014 - 03:31 8 kommentarer

Her ligger jeg da.

Høy som et hus, og likevel med sinnsyke smerter. Morfin er det hyggeligste jeg har vært borti. Men den dabber av, og da kjenner jeg beinpipene i armen min gnisse mot hverandre. Det er slettes ikke så hyggelig som det høres ut, det kan jeg love.

I går morgen startet dagen fortreffelig. Jeg var så glad, for vi skulle ha vår første frihelg sammen på lang, lang tid. Endelig være litt familie. Gjøre koselige ting sammen. Vi lå hele gjengen i senga og døste lenge, og Max var så happy med at jeg var hjemme igjen fra Paris og nå var det helg.

Så står jeg opp, og skal gå ned på badet. Beveger meg mot trappa, hvor jeg skal gå fullstendig på tryne. Der tråkker jeg nemlig på noe plast, som gjør at føttene mine forsvinner under meg. Utfor trappen fyker jeg - denne midlertidige byggetrappen som er stupbratt uten gelender. Rett utfor kanten. Der ja. Og med skulderen først - rett i betonggulvet. Ble liggende hjelpesløs og hulkende i en haug på gulvet. Jeg var alltid så bekymret for Max og denne trappen, ikke visste jeg at det var jeg som skulle slåes halvt i stykker i den.

Nå har jeg fått reise hjem fra overvåkning og leger og sykesøstre,

og er på egen hånd med smertestillende. Det er midt på natten og jeg har så vondt at jeg ikke får sove. Selv om disse pillene visstnok skal kunne velte kyr. Armen min ligger dandert oppå meg i fatle, bygget opp med puter. iPhone er mitt skriveredskap. Noe å fylle tiden med.

Dette suger.

Beklager i tillegg at jeg nå har blitt sånn sykeblogger. Trodde seriøst at det holdt med den der halsbetennelsen i forrige uke. Oh well.

Handicappet i 6-8 uker. Herlig.

09.09.2014

Oui oui

09.09.2014 - 22:15 3 kommentarer

Franske croissanter til frokost. Franske bulldogger som snøfter forbi på gatene. Franske menn som hilser deg med "Bonjour, Madame!" hvor enn du går.

Det er ikke så verst å drive dank på fransk - selv om føttene er rimelig mørbanket. Tror vi har gått mange, mange mil i dag. Men sightseing til fots er likevel deilig, bare man unngår franske sko.

Jeg og Lydia har travet rundt med hvert vårt kamera rundt halsen og knipset i vei. Vært vaskeekte turister i dag, siden Lydia aldri hadde vært i Paris før. Og takket være Leica C-kameraet mitt kan vi sende over bildene vi har tatt rett over til telefonene våre. Så smart, så smart. Så her ligger vi og velter oss på hotellsengene våre - og blogger rett fra iPhone! Laptopen fikk bli hjemme. Godt er det. Om du vil titte innom Lydia sin egen blogg, så finner du den på www.lydiawho.com :-)

Ha en fin kveld!

08.09.2014

Paris Je t'aime

08.09.2014 - 23:38 Én kommentar

Paris, Paris, Paris.

Tusen takk for i dag.

Du er så veldig, veldig vakker.

07.09.2014

Inspirert i Paris

07.09.2014 - 23:28 Ingen kommentarer

Input overload! Har brukt to dager på Parc des Expositions på Villepinte utenfor Paris - jeg og min fagre assistent Lydia har tatt en jobbtur hit for å bli klokere på endel saker og ting. Og gjett om vi har.

I natt er det to hjerner som må hvile seg. I tillegg prøver kroppen min desperat å komme seg etter jeg var syk sist uke. Knasker antibiotika hver 4. time og spiser bananer kontinuerlig. Herregud for et opplegg! Men formen er bedre og vi har storkost oss. Her er noen bilder fra messen :-)

04.09.2014

Reisefeber eller bare feber?

04.09.2014 - 20:44 Ingen kommentarer

Ugh. Nå er jeg offisielt l-e-i av å være syk. Jeg har lagt i sengen nesten hele uken, og levd utelukkende av smoothies. Gikk på en smell på en kontordag i går som gjorde alt verre. Røk rett tilbake i sengen.

I dag måtte jeg krype til korset. Legebesøk. Blodprøver. Halstest. Usj. Hun ble ikke helt klok på meg, og testet like godt for kyssesyke. (Men hadde det i 2005!) CRP-nivåene var gjennom taket, så jeg fikk en hestekur med antibiotika som jeg skal ta med meg og håpe på bedring. Sammen med Antibac, siden tydeligvis immunforsvaret mitt så temmelig frynsete ut. Ik!

Fikk så et (genialt) tips om å roe litt ned og kanskje ta noen sykedager (uker?) og det lovte jeg å vurdere. Men jeg må, må MÅ til Paris i helgen. Vi skal på Maison et Objet (viktig messe!) og så litt ymse annet etterpå. Så... Jada! Skal slappe litt mer av. Snart. Snaaart.

Men først må det pakkes. Jeg sitter her på kjøkkenet og holder fast i en paracet og et glass vann som jeg kjemper med å svelge ned - at det går an å ha så vondt i halsen altså. Kofferten ligger her på gulvet også. Jeg reiser lett! Håper bare det blir lett å reise...

01.09.2014

I don't DO sick

01.09.2014 - 19:22 7 kommentarer

Dagsstatus.

Antall jobbsamtaler besvart: 12.

Antall jobbsamtaler ubesvart: 6.

Antall samtaler der andre part ikke har forstått hva jeg har sagt: 4 eller flere.

Beliggenhet: Seng.

Dagens outfit: Dobbeldyne og genser.

Kroppstemperatur: 39 grader.

Mat inntatt: Sitron og honninglake. Vann. En halv kopp havregrøt.

Defekt kroppsdel: Hals.

Hovedaktivitet for dagen: Søvn, (yay!) rotering, hutring og halvhjertet WordFeud.

I dag har jeg sett: Ikke en pøkk.

Trenger: Lykkeønskninger og flere WordFeud-venner. (Emmeselle)

 

Om jeg ikke har gitt livstegn i løpet av et par dager, har jeg sannsynligvis reist til et bedre sted. 

(For enten reiser jeg faktisk til Paris neste lørdag - eller så blir det De evige jaktmarker like før. Håper i grunn mest på det første, selv om det andre alternativet ikke høres fælt ut nå heller. Wish me luck.)

 

Inspirato......ut.




 

 

30.08.2014

Når stresset tar overhånd

30.08.2014 - 11:50 14 kommentarer

Jeg har opplevd det før. I to omganger. Det har skjedd i perioder av livet mitt der jeg har hatt så høyt press på meg selv at jeg har gått på kompromiss med egne grenser. Der jeg har valgt bort søvn mot jobb, og valgt bort det jeg har lyst å gjøre - mot ting jeg må og bør.

Når psykisk stress gir utslag fysisk. En slags ekstrem motreaksjon fra kroppen som forteller deg at du skal dra av gasspedalen. Roe ned og kjenne litt etter. Jeg vet hva det er. Jeg har tidligere blitt straffet etter jeg ikke har hørt etter over lengre tid. Når jeg har jobbet døgnet rundt for å møte forventninger fra alle hold. Man skal være en hardtarbeidende ansatt, en oppofrende mor, man skal løpe i møter, man skal fungere sammen med det forferdelige begrepet "tidsklemma" og samtidig renovere hjemmet og sjonglere ca 30 andre aktiviteter. Da burde man heller ikke bli overrasket over at stresset kan gi deg en eller annen form for backfire.

Og tidligere - en periode i 2006 og en periode i 2012 skjedde dette med meg. Og hos meg kom stressreaksjonen på akkurat samme måte. I form av søvnmangel og hjertebank til eksakt samme tidspunkt. Når jeg skulle sove og samle ny energi.

Leggetid, min fiende. Sliten og trøtt legger jeg meg i sengen. klar for å hvile. Øynene glir igjen og jeg inntar rett sovestilling under dyna. Legger kinnet godt ned i puta. Og så skjer det. Pulsen stiger brått. Det går et minutt, og det er som om jeg er på løpetur. Et sted mellom kjapp jogging og bakkespurt. Hjertet slår så hardt at jeg er rett noe er galt med det. Dør jeg nå? Det er nemlig ikke naturlig å føle på maxpuls når man ligger i stabilt sideleie og er tilsynelatende avslappet. Og disse periodene varte. Lenge.

Første gang i 2006 ble jeg livredd. Ble redd for å legge meg om kvelden. Følte at jeg holdt på å bli gal. Måtte se på en intetsigende film til jeg akutt sovnet av utpå natten. Og etter 5-6 uker med samme tendenser begynte å innse at det var kanskje litt i min kontroll. At jeg kanskje hadde skyld i dette selv, at jeg ikke bare er syk. Men jeg forstod ikke helt hvorfor, for jeg hadde jo energi til å løpe rundt hele dagen. Så - hvorfor? Likevel sa jeg opp en av de to jobbene jeg hadde. Prioriterte vekk alt som ikke var absolutt nødvendig. Men det tok tid. Flere nye uker. Sov i en stol i stua når jeg fikk det til mellom øktene. Studerte på kvelden til i 2-3tiden. Ja, for jeg studerte, hadde to jobber og startet med freelancing samtidig. Men jeg tok en powernap på trass. Og hadde én jobb mindre. Etter et halvt år begynte det å gå seg til. Jeg lærte meg å kjenne etter. Litt.

Flere år gikk, og jeg sov godt på natten. Vel - sånn passe i allefall. Jeg har alltid sovet veldig lett - og våkner av ingenting - men jeg sov som vanlig. Hvilepulsen var 55 - ikke 170. Og om jeg ikke fikk sove, så hadde jeg i allefall ikke dette stressede hjertet som fikk panikk når jeg skulle sove.

I 2012 dukket det opp igjen. Verre enn noensinne. Jeg hadde blitt mamma, jeg var ansatt et sted jeg ikke fikk brukt hele min kapasitet, men tråkket på som faen uten å bli sett for hard jobbing. Jeg jaget mellom barnehagelevering og parkering for jobben - jeg fikk ikke vært lenge nok på jobben fordi jeg måtte hente i barnehagen der barnet var etterlatt alt for mange timer av døgnet. Leiligheten vår så ut som en murhaug uten strøm og vann, og det løp arbeidsfolk alle retninger. Ingen sted for avslapning. Noe sted. Jeg sov ikke om natten pga den lille. Det var jobb uansett hvilken vei jeg så, og det var så utrolig vanskelig å ha is i magen og bare vente på at det skulle gå over. Så kom søvnløsheten. Hakk i hel kom hjertebank. Og følelsen av panikk. Som om jeg ikke fikk luft. Denne gangen visste jeg hva det var, men jeg visste ikke hvilke faktorer jeg kunne endre for å gjøre det bedre. Vi var fanget i en felle. Jeg følte at jeg satt i en gammel båt med sprekker i, og sank. Og øste ut vann. Sank. Øste. Så lenge jeg bare øste, så sank jeg ikke. Men nå gadd jeg liksom ikke øse lengre. Det ble bare for mye jobb.

Jeg gikk til legen min. De undersøkte alt de kunne med hjertet mitt. Det var ingenting galt med det, bortsett fra at det oppførte seg helt snålt. Hun sykemeldte meg på flekken. 8 uker borte fra jobben. Jeg prøvde sovemedisin for første gang. Varseltrekant og lesestoff om at medisinen måtte taes i - eller VED SENGEN. Herregud. Hvor trøtt kan man bli, liksom. Det er jo ikke som at det virker umiddelbart? ...Strengt tatt hadde jeg ikke helt troen på at sovemedisin kunne virke i det hele tatt. Jeg fikk jo pokker ikke sove uansett hvor mange netter jeg hadde vært våken. Ja, ja. Så jeg leste vedlegget ferdig og pusset tennene. Gjespet i speilet. Krøp opp i sengen og drakk et glass vann sammen med denne rare pillen. Det var ingen i rommet, men det var definitivt noe som slo av både lyset og verden. Borte var jeg. I 16 timer.

Jeg gjenok hver kveld i over en uke. POFF. Vekke. Ok, sovemedisiner fungerte. Det var klin umulig å stå opp i løpet av natten, og dagen etter var jeg så utrolig groggy. Som dagen derpå når man har sovet i 2 timer. Det var en merkelig følelse. Men jeg fikk i allefall sove, selv om det ikke var like naturlig søvn som ordinær søvn. Jeg halverte pillen etter en stund. Prøvde meg på å ikke være SÅ langt vekke. Hjertebank kom og gikk, men det hjalp veldig å vite at man fikk hjelp til å sovne av. Etter to uker klarte jeg å endre mønsteret. Jeg la meg uten sovemedisin, og tenkte følgende: Dette går bra. Nå bare ligger du her og hviler litt. Ikke gjør noen ting. Du er ikke nødt til å stå opp i morgen. Du er sykemeldt, du kan sove nesten når som helst. Og om du ikke har fått sove om 30 minutter, så tar du bare en halv sovepille. Noen ganger tok jeg en til slutt, men så begynte jeg å sovne av i løpet av denne halvtimen. Det hjalp! Etter noen måneder var det greit igjen - og jeg hadde innsett en sak. Jeg kunne ikke jobbe slik jeg gjorde, jeg ble rett og slett redd for helsen min. Jeg ble friskmeldt igjen, og da sa jeg opp jobben min på dagen.

Siden da har jeg selvsagt ikke vært stress-fri, men jeg har lært meg å håndtere det bedre. Vi har jo faktisk etablert et aksjeselskap som går bra og vi begge jobber fulltid med, vi har fått en ganske kul 3-åring, bygd vårt drømmehjem - og alt samtidig. Vi har en fleksibel arbeidssituasjon som gjør at jeg kan styre timeplanen min selv, og jeg kan velge når jeg skal legge avtaler og arbeidsstunder. Og jeg kan mye heller jobbe 14 timer om dagen når jeg ikke MÅ - enn å MÅTTE jobbe 6 faste timer til avtalt sted og tid. Så det at vi har mye å gjøre føles likevel ikke like stressende som den standardiserte tidsfella som folk jages gjennom - og jeg har vært borti før.

Men likevel må jeg nok innse det. Jeg bruker en stor del av kapasiteten min på jobb og ting som får oss fremover. Jeg har nesten ikke fritid. Jeg treffer ikke venner bare for å gjøre noe helt meningsløst. (Det bør jeg kanskje begynne med) Det er alltid noe på timeplanen. Livet mitt er fornuftig. Resultatorientert. Men likevel har jeg det jo hyggelig hele tiden. Jeg elsker jo jobben og alt vi gjør. Hjemmet er nesten ferdig og innredet. Det banker og hamrer kanskje litt i kjelleren, men jeg sitter jo trygt ved spisebordet og drikker kaffe på et nydelig kjøkken... Jeg har det godt! Jeg liker livet mitt!

Derfor ble jeg litt paff i går kveld, da jeg la meg for å sove i 12-tiden. Hjertebanken kom tilbake. Som en overraskende gjest jeg ikke hadde invitert. Der stod han på døra. Jeg hadde ikke tenkt på han engang, ikke på over 2 år. Bank, bank, bank. 150-160 i puls. Hvem kan vel få sove med løpepuls. Jeg ble overrasket - og rett og slett irritert!  

La oss håpe at hjertebanken bare gikk feil i går og dukket opp som et unntakstilfelle. Har dere der ute opplevd noe lignende når dere har det stressende?

Så i dag skal jeg gjøre noe jeg aldri gjør:

Jeg skal være hjemme fra jobb, jeg skal legge fra meg ALLE arbeidsoppgaver - og jeg skal ta en powernap.

Wish me luck! 

Sov godt :-)




29.08.2014

Hva Facebook-mammaen EGENTLIG skriver

29.08.2014 - 10:54 4 kommentarer

Baby, baby, baby! Er det flere enn meg som er litt for god på å lese mellom linjene når småbarnsmødre utelukkende skriver om nybadede gullunger, rykende ferske kanelboller på Ajaxrene IKEA-kjøkkenbenker, toppturer med smørblide unger, nykjøpte Cherroxer og bleieslutt med bravur?

 




Ute og brenner bål i marka med de små! Topp med naturopplevelser!

(Er ute i gjørma, fryser ræva av meg og har skoene full av bark. Ungene har svidd pinnebrødene og spist småstein. Minstemann hyler og vil hjem og storebror sitter fast i et tre.) 

 

Koser meg med et glass vin etter gullungene er i seng.

(Drikker meg nummen etter å ha knyttet fast snørrungene i sengegavlen. Note to self: ALDRI mer gi dem smågodt til barne-TV.)

 

Verdens beste lille snupp har sluttet å bruke bleier! HURRA!

(Vi har sluttet å kjøpe Pampers og nå har småen bæsjet i buksa non-stop den siste uka, men ikke i dag... Enda. PS. Klokka er 07:30)

 

Har kjøpt nye fine gardiner til barnerommet 

(Seriøst. Nå er det 3. gang drittungen har vært løs med sprittusjfaen.)

 

Kaffe og barne-TV under teppet på morgenkvisten med lille prinsessa mi.

(2-åringen holdt på å klore ut øynene på meg da jeg ikke ville stå opp klokka 4:30.)

 

 

 

 

(Dette innlegget postet jeg opprinnelig i 2012 - men jeg føler den er stadig like aktuell så den gir jeg en renessanse. Du er velkommen til å dele du også! :-D )

29.08.2014

Det er bare damer som kan lage mat

29.08.2014 - 10:11 4 kommentarer

Max (3) har stadige nye betraktninger rundt hverdagens små realiteter.

 

Meg: Værsågod, nå er det middag. 

Max: (Klatrer opp på stolen sin) Kyllingspyd! Mamma, du er flink å lage mat.

Meg: Takk! Så koselig at du synes det.

Max: Det er bare damer som kan lage mat.

Meg: Nei, det er ikke sant. Det er mange menn som er minst like flinke å lage mat. Det er faktisk helt vanlig.

Max: Nei, damene er aller best.

Meg: Jeg kjenner mange menn som er kjempeflinke å lage god mat.

Max: Men... Kan de lage bananpannekaker også?

Meg: Ja, og mange mange andre gode ting også. De må bare øve litt, de også. Men det må faktisk damene òg.

Max: Men Pappa er ikke flink å lage mat. (Rynker på nesen)

Meg: Er han ikke? Hva skjer når han lager middag da?

Max: Nei, da blir Pappa bare litt (kunstpause) .....uheldig. 

 

 


21.08.2014

Å bygge en messestand

21.08.2014 - 08:01 2 kommentarer

Puh! Nå har vi stått på hodet de siste tre dagene. Endelig er vi ferdig! Her er noen bilder fra hva vi har holdt på med :-)

Om noen av dere skal på Gave&Interiørmessen på Lillestrøm, så finnes vi på D01-07!

Ha en nydelig dag!

hits