En epoke er over. Jeg slutter å blogge.

Kjære bloggen. Vi må snakke.

Nå har vi vært sammen i tykt og tynt i 5 år - og jeg må dessverre innrømme noe. Vi har vokst fra hverandre. 

Jeg er lei for det. Det er ikke deg, det er meg. 

Bloggen fyller fem år som flue på veggen i livet mitt. Det er ca akkurat så lang tid det har tatt å etablere meg, stifte familie, bygge et hjem og en bra arbeidssituasjon. Jeg startet å skrive som et slags sosialt eksperiment der jeg hadde lyst å lære meg mer om bloggformatet. Inspirato skulle være en slags ventil for tankespinn, hverdagsliv og ideer, en dagbok for det jeg holdt på med og litt om det som inspirerte meg i hverdagen.

Så fikk jeg barn. Bloggen endret litt kurs til å bli en slags foreldreblogg med stemmen til en litt kaotisk karrieremamma som forsøker å være både gründer og blogger. En som inntar jobblunsj i vinduskarmen mens oppvasken står på og babyen tar en powernap midt i oppussingskaos og pakkelager til en ny nettbutikk.

På detaljnivå har bloggen handlet om livsstilen det er å drive for seg selv. Den har handlet om meg som formgiver/illustratør, (til tider bittelitt gravid), hvordan det er å bli foreldre, leve med samboer og barn - og bo urbant med en hektisk hverdag.

I større perspektiv har jeg brukt bloggen aktivt for å dokumentere prosessen med å være "min egen lykkes smed" og det har jeg skrevet/blogget om på godt og vondt. Vi har vært gjennom to svangerskap, sagt opp begge jobbene våre, totalrenovert hjemmet, etablert et firma, bygget opp en merkevare og gitt ut en bok. Vi tok steget til å også jobbe sammen på fulltid og bli en familiebedrift - og drev et showroom sammen i et år. Nå har vi en aktiv nettbutikk og er leverandør av varer til 200 forhandlere. Det har ikke vært mange fridager på oss, for å si det slik...

Da jeg startet bloggen hadde jeg akkurat flyttet fra Bergen og inn hos kjæresten. Kort tid etter jeg flyttet inn fikk vi beskjed om at gården skulle rives, og vi måtte flytte ut og kjøpe oss leilighet sammen - og der startet prosessen vår. Vi eide på det tidspunktet fint lite, bortsett fra et par biler, en haug med upraktiske sko og en snorkende bulldog - men vi drømte om hvordan vi ville ha det sammen i tiden som skulle komme. Vi var hektiske, barnløse, hadde masse tid, drømmer og hobbyer - og hadde i grunn lange, deilige dager med fint lite ansvar.

Jeg har ofret ikke bare masse av tiden min - men også av penger, helse og tid med venner og familie. Jeg har siktet på målet og jobbet beinhardt. Situasjonen er nå ganske motsatt av da jeg startet. Plutselig er vi de der med barn, banklån, kontorlokaler, masse ansvar og lite tid til hobbyer og andre ting. Selv med mye ansvar har vi hele tiden siktet på å skape en hverdag der vi gleder oss til å stå opp hver eneste dag, å ha et liv der mandagene er noe man gleder seg til, ikke ser på med skrekk og gru.



Vi har brukt de siste fem årene på å bevisst velge bort 8-til-4-livet og dokumentert hvordan det valget har vært, både i oppturer og nedturer. Vi har ikke vært redd for å bli skitne på hendene - og konstant dratt i samme retning. Underveis i prosessen har jeg også forsøkt å oppdatere blogg jevnlig med både oppdateringer og bilder av prosessen. 

Jeg har skrevet og delt 900 innlegg.


I anledning bloggens 5-årsdag tar jeg herved et steg tilbake med min daglige tilstedeværelse på internett. 

Jeg vil også veldig gjerne takke for oppmerksomheten. For at dere gidder å kommentere og sende meg mail og meldinger på Facebook, for at dere stopper og hilser på meg på gata, og for at dere klikker dere inn her jevnlig. Jeg vet ikke hvem flesteparten av dere er, men tusen takk for at akkurat du har støttet og heiet på oss fra bak skjermen din. Det har vært en glede! Om du har lyst å legge igjen en kommentar her, kommer jeg fremdeles til å lese den og kunne svare deg.

Jeg kommer til å forbli aktiv på sosiale medier, men jeg slutter herved å skrive faste, daglige innlegg på inspirato.blogg.no. Det kan godt komme en tekst fra meg i ny og ne, men da vil det være mer rundt et tema og ikke rundt min generelle hverdag.

Akkurat nå skal jeg prioritere det jeg har brukt fem år på å bygge opp. Den fine lille familien min, bedriften vår og livet mitt. Jeg skal dytte tiden jeg har brukt på blogg inn i tegne/produksjonstid og mindre dårlig samvittighet for å ikke rekke alt jeg vil gjøre.





Følg meg gjerne videre på Facebook og Instagram (Både personlig som @inspirato.no og med firmaet @emmeselle.) Jeg lover å fortelle når det skjer noe gøy!

PS! Jeg er en sånn kul gamlis som skal begynne å bruke Snapchat aktivt også - heng med på inspirato.no for å få bli med videre i hverdagen min utenfor bloggen.

 

Vi snakkes! 

Nyttårsforsetter for 2016

Ja, jeg er tidlig i gang. Det kommer et nytt år snart - og jeg hater nyttårsforsetter nesten like mye som jeg elsker dem. 

Her er mine (noe mer generelle) mål for 2016.

  • Være mer sammen med familien min
  • Sove mer
  • Begynne å gå turer igjen
  • Male og tegne så ofte som mulig
  • Lage en nummerert silketrykkserie
  • Reise til New York (Aldri vært! Skammelig.)
  • Drikke mye mer vin
  • Spise mye mer sjokolade
  • Gå oftere med høye heler
  • Ta opp kontakten med venner jeg ikke har hatt tid til
  • Fotografere mer
  • Gå på ski igjen for første gang på 20 år
  • Ha tid til å leve litt mindre hektisk
  • Gå på date mye, mye oftere
  • Sitte mer ned og gjøre ingenting



Hvordan skal vi så bruke de tre siste ukene av året?

Starte allerede nå, eller utsette til mandag, nei neste mandag, nei den etter der igjen.




"Minneboken" signert utgave

Nå er jeg på innspurten før det blir juleferie. Jeg har likevel endel jeg blir nødt å gjøre. Det blir liksom aldri helt ferie for de som driver på dette viset :-) 

I dag har jeg sortert papirer, ryddet opp i mailboksen, brettet klær og pakket koffert. Det er ikke lenge igjen før vi kan senke skuldrene i alle fall tre hakk. Håper jeg, i alle fall. Selv skal jeg ut og jage de to siste nødpresangene i morgen, og da tror jeg at jeg er i mål. Det føles godt - tror jeg har litt julestemning allerede!

Nettbutikken vår stenger 22. desember og da tar pakkelageret også ferie, men om noen vil handle i tide før jul foreslår jeg at dere trykker "bestill" før 16. desember. Da begynner det å bli kaos på Posten. De sender ut julegaver for oss i øst og vest disse dager. Nå er det helt på tampen, så vær raske om dere trenger noe! (Om dere taster inn kodeordet "INSPIRATO" før utsjekk, trekkes det fra -10% på bestillingen.)

Jeg har forresten noen få signerte eksemplarer igjen i nettbutikken av "Minneboken" som lett fungerer som et safe gavetips i siste liten for begge kjønn i aldersgruppen 30-50.


Plakater fra boken finnes også på nett - masse gode barndomsminner! 

Jeg skal visst signere bøker i et par bokhandler før jul, bla. i hjembyen min (Fauske) til helgen. Etter det skal vi reise til Mo i Rana og feire julaften med familien til Marius. Der blir det festligheter døgnet rundt kjenner jeg svigers rett :-)

Håper dere har en deilig, deilig førjulstid og rett og slett gir litt pokker i å stresse dere i hjel for julen. Den blir som den blir :-)

 

 

Jeg skal gifte meg!

Rett over nyåret er det 6 år siden vi møttes.

På kontoret mitt i Bergen i januar 2010 dukket det opp en fyr. Venn av en jeg delte kontor med. Ute var det kaldt. Han het Marius og hadde på seg grå ullsokker i Conversene sine og en blå skjorte. Det var en noe odd kombo, tenkte jeg. Han var på spontant Bergensbesøk hos vår felles venn og hadde glemt å ta med seg vintersko.

Han var en sånn behagelig, avslappet og uanstrengt type man bare kom i kontakt med umiddelbart, snakket om alt mulig rart med og lo høyt med etter første kvarteret. Jeg fikk ikke gjort stort den arbeidsdagen. Vi flyttet kontorer og han hjalp oss med å bære. (Det er noe ironisk at vi ikke har gjort stort annet ENN bæring siden vi møttes, men det er en annen historie)

Etter en sekstimers bli-kjent-økt på kontoret hadde vi vært gjennom hele temaspekteret - alt fra det mest fjollete og innom alt det seriøse. Husker jeg gikk fra jobb og tenkte at det var lenge siden jeg hadde møtt et så bra menneske. Noen som bare er så rett gjennom hel ved. Jeg inviterte han ut samme kvelden med flere andre venner - og plutselig hadde vi hengt sammen hele helgen. Stemningen var på topp.

Han dro fra Bergen og reiste på guttetur til Barcelona og vi møttes ikke på 10 dager. Jeg tror minst 4 av de totalt ti døgnene ble brukt på Skype. Stakkars kompisen som måtte ha dette reisefølget, som jo egentlig fremdeles var igjen i Bergen.

Etter ti dager møttes vi i allefall igjen. Han kom til Bergen på nytt og vi fortsatte den evigvarende daten vår. Jeg, som for ikke alt for lenge siden hadde blitt singel etter et lengre, temmelig lunkent og halt forhold, skulle i HVERT FALL ikke ha noen kjæreste igjen på lang, lang tid. Jeg var midt i visninger og bankmøter og budrunder og var egentlig på leilighetsjakt. Denne nye daten passet jo egentlig ikke inn i planen min i det hele tatt. Radaren var ikke akkurat påslått for å møte noen, men så hadde jeg litt "uflaks" i at vi tilfeldigvis fant tonen så veldig da... Dette kunne jo bli et dilemma. 

Marius sa at jeg bare kunne ta det heeeelt med ro. På spøk sa han at jeg og bulldogen med det veldig flate trynet uansett kom til å ende opp i Oslo - det var bare et tidspørsmål. Jeg fnyste og lo det vekk - ("Pakke sakene og dra til Oslo? Neppe!") mens vi fortsatte å ha det like hyggelig sammen. Dagene gikk, vi pendlet mellom å møtes i Bergen og Oslo så ofte vi kunne. Gjerne med bare få dager mellom.

Han fikk rett. Tre måneder senere satt jeg og bulldog i den lille Beetle cabrioleten min, med iMac i baksetet, nips og pakkerier - på tur over Golsfjellet med spørsmålet i hodet: Herregud, hva ER det jeg holder på med? Nå flytter jeg fra Bergen.

Alle venninnene mine trodde jeg hadde slått meg. Flytte til Oslo - bare sånn på et knips!? Jeg tenkte at den som intet våger, intet vinner - og at jeg tross alt hadde et fleksibelt liv der jeg i tross alt hadde råd til å ta en råsjanse og bare hoppe i det. Magefølelsen sa jo JAVISST! Så hvorfor ikke? Om det ikke ville fungere kunne jeg jo bare starte på nytt?

Plutselig bodde jeg i ungkarsredet til Marius på Skøyen - og bulldogen flyttet inn under flygelet.

Vi levde ansvarsløse freelancedager med hjemmekontor og lange turer i parken på daglig basis. 

Reiste på festival

Ravet rundt i byen og møtte folk og stakk fra fest til fest

Stakk av på spontane ferier



Egentlig bare nøt at livet var som det var, selv om vi burde gjøre en hel masse greier.

I denne perioden utviklet jeg stadig flere smilerynker



Helt plutselig, før vi visste ordet av det, hadde vi blitt tre... (Pluss bulldog)

...Og jammen har vi ikke rukket å bli fire siden sist. Vi har allerede vært gjennom endel gode og onde dager. Det har vært beintøft med etableringsprosessen av Emmeselle, det har vært tøffe tak med å totalrenovere hjemmet parallelt med bygging og babyperiode, etablere en viss familieøkonomi når begge jobber i samme selskap. Det har vært to ikke så lette svangerskap og ikke minst to småbarnsperioder. Likevel har vi liksom aldri tvilt på om det skulle være oss to. Aldri tvil om vi vil være sammen, om vi er enige i hvordan vi vil leve livene våre. Jeg har aldri før vært i et forhold der jeg har møtt en sånn ekstrem form for samhold. Der jeg alltid blir møtt med støtte og heiarop og blir dyttet opp og frem. Jeg føler meg så uendelig heldig som både har funnet min aller beste venn og mannen i mitt liv. Og nå også to små barn som bare overøser oss med kjærlighet.

I fjor på julaften fridde Marius til meg. Han ble brutalt avslørt av Max som krøp opp i sengen med en adventsstrømpe og beskjeden: "Mamma, mamma! Vi har kjøpt en RING til deg!!" hvorpå den hemmelighetsfulle mannen måtte gå absolutt heeeele julaften siden vi fikk besøk - uten å si et eneste ord. Først på kvelden da vi var alene igjen, kom spørsmålet, ringen og gledestårene frem. Vi bestemte oss for å ikke rope alt for høyt om frieriet, da vi ikke hadde noen dato klart enda og ikke helt så for oss når vi skulle få tid det neste året. Det var uansett veldig stas å få si ja. Nå er i tillegg svangerskapene unnagjort, hjemmet vårt er klart og vi kan begynne å se litt opp og frem igjen. 

Her om dagen satte vi oss ned for å spise lunsj sammen. Marius hadde servert meg en kopp kaffe og så på meg over koppen sin; "Mona, vil du fremdeles gifte deg meg meg?" Jeg nikket og så på han over min. "Hva gjør du nyttårsaften?" spurte han. "Njaei, vi har vel noen venner som vi har planlagt middag med....?" fortsatte jeg. Noncholant tok han en slurk og så opp på meg igjen. "Men... Hva med om vi slenger inn et aldri så lite giftemål samme dagen?" 

Jeg lo høyt. Selvsagt kan vi slenge inn et lite spontan-giftemål! 

Her har vi gått og utsatt bryllup og giftemål fordi det krever så mye planlegging, og tid er jo ikke noe vi har masse til overs av her i familien. Vi har tenkt og sukket over gjestelister, booking, musikere, steder å feire på, mat og kjoler og styr... Usj, så mye greier. Det er for mye greier allerede. Folk snakker om at man skal velge bryllupsformen som passer sin stil - og dette er jo egentlig veldig, veldig typisk oss....(?!)

Dermed har vi bestemt oss for å gjennomføre verdens mest spontane lavterskelbryllup. Vi har jo egentlig bare lyst å bekrefte det vi allerede vet: At vi elsker hverandre og vil fortsette å ha akkurat det livet vi har (?!) Ikke har jeg noen stor klissete drøm om å være bløtkakebrud, ei heller fylle en kirke med bekjentskaper - så dette blir en eneste stor lettelse!

Vi skal gifte oss - og det om veldig, veldig kort tid! (Kanskje til og med nyttårsaften om vi får til alt det formelle innen da..! Hikst!) Jeg har ikke kjole, ikke festlokale, ikke gjesteliste og ikke blomsterbukett.

Men jeg har det som ikke kan kjøpes noe sted: En mann fra øverste hylle.

Johooo!

 

Pysjamashelg

(Inneholder produktplassering)

Denne helgen bare nytes det. Vi trør rundt i pysjamas, spiser rett ut av kjøleskapet og ligger slengt oppå hverandre i sofaer, i en dynehaug eller på gulvet. Max ser barnefilm, Micki tar seg en blund - og jeg har tatt meg en time foran Macen. Vi har dessuten sovet lenge, drukket to glass sjokolademelk etter frokosten - og ignorert julen for øvrig. (Bortsett fra adventskalenderen)

Litt senere skal jeg tilbake til gjøremålene, men først måtte jeg bare knipse disse fine folkene mine. Micki har forresten vokst ut av alle klærne sine og har akkurat sortert en ny runde med babyklær som jeg leverer til Fretex i håp om at noen andre kan få bruk for dem i stedet for at de ligger her og bare støver ned. Hun har fått ny pysjamas i størrelse 74 som blir kjørt inn her i dag, en søt liten gave fra det danske merket Småfolk. Jeg synes ikke at blått er bare for gutter, så jeg synes denne var helt nydelig med fine skogsdyr og nydelig fargekombinasjon med blå, brun og hvit. 



Max har også fått seg ny pysj (i kalendergave) - med frosk, bæsj, hamburger, spøkelse og apekatt. Alle de essensielle tingene for å få sove godt, der altså.


Åh! Endelig får vi bruk for hele stabelen med smokker som ligger og slenger rundt om kring her. Etter 4 mnd med smokkenekt stooorkoser hun seg nå med smokkene. Det er så utrolig kjekt det! Vi knekte koden ved å bruke de litt mindre nyfødtsmokkene, som det ser ut som hun liker best. (Den du ser på bildet er denne fra Avent.)

Større dyne har vi også begynt å bruke, det er skummelt så fort hun vokser nå. Den lille rullekebaben i babydynen er det liksom slutt på, nå stikker det armer og ben ut overalt. Det fine bomullssengetøyet med eplene på finner du her.

Her er et knips fra gårdagens leggerutiner. Den letteste måten å få Micki til å sove for kvelden, er å legge henne i softbaggen til barnevognen - og enten trille henne litt forsiktig i vogna over tregulvet, (gjerne legge et par plagg på gulvet slik at det humper litt) eller å gynge henne litt frem og tilbake i baggen. Nå har jeg også fått et nytt tricks, det er å bruke stjernehimmelen fra babycallen som vi deler med verdens beste naboer. Vi bor i samme gård og deler litt på barna og passer innemellom en babycall om noen må løpe ut av huset på kveldstid. Om vi hypnotiserer henne med stjernehimmel eller gyngerutinen - og hun sovner her ute på kjøkkenet for kvelden, sover hun ofte hele natten gjennom uten et pip. 

Nei, nå skal jeg lage litt lunsj. Tror ikke jeg har tenkt å gå ut i hele dag jeg :-) Ha en deilig søndag!

Julekonsert Christel Alsos

Min fine og gode venninne Christel har årlig julekonsert i Jakobskirka. Synes så synd på dere som ikke var der! Synes du skal gå inn på Spotifyen din akkurat nå og høre på juleplaten hennes, "I den kalde vinter",  og spise en pepperkake eller ti. Nyt - og ha en deilig 3. søndag i advent!

Her er et par knips fra kvelden hennes. 










Status: Micki 5 mnd

Fordi jeg vet at dette kommer til å snu seg på hodet før jeg aner ordet av det, skal jeg huske å notere hvordan enkelte ting fungerer i hverdagen ca akkurat nå.

Status, Micki 5 måneder.
Str: 74



Når og hvordan starter dagen: 
Max våkner rundt 7:30 og da tusler han til rommet vårt uten å lage en lyd. Han er så flink og hensynsfull og skal ikke vekke søsteren sin. Han finner ut om hun enten sover i senga vår eller i den lille softbaggen sin i stua. Det er ikke så lett å ha henne i sprinkelsenga enda, for hun sover ganske lett i perioder og våkner lett av broren som snur seg eller lager en lyd i søvne. Marius står opp sammen med Max, de lager frokost og jeg venter til jeg har ammet Micki før vi spiser sammen hele gjengen.

Hvor mange ganger er jeg våken om natten:
Hun sover stort sett hele natten, men våkner gjerne i 4-tiden og skal ha litt mat. Da henter jeg henne inn på rommet og lar henne ligge i senga sammen med meg til vi står opp. 

Hva er hun mest opptatt av:
Snakke med oss, lage rare kakadue-lyder og ta på ansiktene våre. Hun smiler med hele ansiktet, ler av oss, rynker lekent på nesen og søker blikkontakt konstant. Hun smiler til alle nye ansikter og er supersosial. 

Hva gjør henne aller mest glad:
At vi løfter henne opp fra liggende stilling. Det er som om hun bare venter på å få til å flytte seg av flekken og blir helt i ekstase når vi hjelper henne med å komme seg rundt. Speil er også en slager, å flørte med seg selv blir aldri gammelt nytt. Og så vil hun gjerne stå oppreist i fanget med litt balansehjelp.

Hva blir hun aller mest skuffet av:
Hvis hun blir ignorert og vi ikke hører på henne. 

Hvor mange ganger sover hun i løpet av dagen: 
Hun sover en time her og der, gjerne 4 ganger totalt. En gang før og etter lunsj, så rundt middagstider og en liten dupp på kvelden mellom Max sin leggetid og vår. 

Hva nyter jeg mest med denne perioden: 
Å "snakke" med henne og bare ligge og nyte hvor fin og god hun er :-)

Hva lengter jeg mest etter:
Formen min. Jeg merker hvor dårlig form jeg er etter svangerskapet uten å ha kommet skikkelig i gang med trening. Kan fremdeles kjenne tendenser av bekkenløsning og har smerter i halebenområdet når jeg ligger flatt, spesielt på hardt underlag. Kjernemuskulaturen trenger virkelig å komme på plass igjen - og ditto med ryggmuskler og alt som stabiliserer holdning og generell styrke. Babyen blir jo ikke akkurat lettere for hver uke som går...

Favorittleker:
Alt fargerikt man kan ta på. Hun elsker å gripe etter det som er foran henne, og har i tillegg funnet tærne sine som er kjempemorsomme å plukke på når vi steller.

Tydelige personlighetstrekk:
Så utrolig glad! Nesten så kronisk blid at jeg lurer på om det skal være sånn. Hun gråter jo aldri? Ellers ekstremt kontaktsøkende og synes vi er veldig morsomme. Takknemlig å underholde

Status på mammafronten:
Har begynt med noe erstatning i tillegg til ammingen. Har for lite om kvelden og synes ikke det er like bra produksjon som før. Micki er mest interessert i å die når vi ligger i sengen. Veldig distrahert alle andre steder, dessuten utålmodig og synes det tar litt for lang tid. 

Status/milepæler:
Ruller fra rygg til mage. 
Tar på føttene sine.
Ler høyt! (Spesielt av storebror)
Spiser en halv kopp grøt til kvelds.

 

 

Så fort alt snur seg på bare én måned!
Les: 

Micki 3 mnd

Micki 4 mnd

Anbefaling: Piscoteket!

Dagens kjappe anbefaling!

Spise ute i Oslo? Ta et par cocktails? Jeg har definitivt krysset av Piscoteket som en av mine nye favorittsteder.

To favoritter: Kjøp cevichen OG cocktail med (ikke bli sjokkert:) KORIANDER. Det er det sprøeste og beste jeg har opplevd på lang lang tid :-) 

Stedet skuffet ikke, selv om det var smekkfullt og vi måtte sitte i baren. Helaften med topp stemning og smaker fra Peru. Vi kommer tilbake!! 




Fest i munnen!

God helg!

Gjenskapt fotografi: Max og Micki 5 mnd

Da Max var 5 mnd tok vi bilder av han i den gamle ørelappstolen. 

(Husker du?)

I går rigget vi opp på nytt og tok tilsvarende bilder av Micki som bare er 3 uker yngre enn hva Max var på tidspunket. Og det er SÅ gøy å se dem sammen i lik setting - som om de var tvillinger. 



Det skal jo sies at jeg har sett eneggede tvillinger som er mer ulike enn disse to, haha!



Vi synes den første fungerte så greit at vi bare brukte samme oppskriften på den andre. #COPYPASTE

Nå kan du bruke telefonen som babycall!

(Innlegg skrevet i samarbeid med Philips Avent)

Jeg innser at jeg er litt gammeldags, fordi jeg har tenkt at min gamle, arvede babycall fra ca jernalderen fungerer helt topp. En god gammeldags mikrofon i én boks, og en annen med høytaler og et grønt lys som spraker litt når babyen gir en lyd. Hvor mange fancy gadgets må man ha, liksom. Dette gamle øket fungerer jo helt topp.

Vel, det trodde jeg helt til jeg logget meg på år 2015.

Hallo, fremtiden. Nå kan vi ikke bare høre et sprøtt knas i en høytaler når babyen våkner fra sin skjønnhetssøvn. Nå kan vi se dem live på telefonen. I høy oppløsning. Med nattekamera. Fra andre siden av verden, om man vil se litt på søtnosen sin fra Langvekkistan!

Mannen var den som hadde gnagd gjentatte ganger om hvorfor ikke noen i disse APP-tider har funnet opp en babycall-app som viser babyen på telefonen der man får signal fra WIFI i stedet for det innebygde signalet som bare rekker så og så langt. Plutselig fikk han akkurat det han ønsket seg!

Så selv om jeg først hadde lunken interesse for konseptet, så ble jeg fort kjent med denne skjermen som hadde en liten sovende godklump på - og så ble plutselig den gamle babycallen veldig gammel... Denne nye og lure saken kunne jeg ta med meg rundt i leiligheten og  sitte på hjemmekontoret mitt og spille musikk høyere enn jeg til vanlig kan, siden jeg da ikke hører når hun våkner igjen. Kan også la appen være inaktiv, men å la den si fra når den registrerer at Micki våkner. Da sender den meg en melding og "våkner" igjen.

Og om Micki skulle finne på å være litt ekstra søt og snusk i øyeblikket, kan jeg også ta bilde av henne der hun sover søtt. Bare å trykke på fotoknappen og så lagres bildet i kamerarullen. 

Og så ser man om hun har våknet skikkelig eller om hun bare babler litt i søvne og faller til ro igjen.

 

Pappaen har forresten tatt fullstendig over leggerutinene og har stålkontroll på å få henne til å bli mett, trøtt og glad. 

Her fyrer vi opp en ekstra flaske melk rett før leggetid - og gjør henne stappmett. På kun ETT døgn gikk jeg fra å våkne hver 2. time for å amme - til å sove natten gjennom og ikke bli vekket mer enn toppen én gang. Det er så nydelig at kun slitne småbarnsforeldre forstår HVOR nydelig det er...

Babycallen kommer fra Philips Avent og kan kjøpes flere plasser, for eksempel her på Elkjøp. 

*Superpappaen må du dessverre finne selv. ;-) 

Bilder fra dagen på julemarked

Noen bilder fra en knallfin dag på DogA.

Såå masse fine utstillere, har handlet ferdig (nesten) alle gavene selv i dag :-)

Vi stenger nå snart, men åpner igjen i morgen 10-17. Kjekt å være litt tidlig ute, i dag var det laaaang kø ned i gata her...!

God helg :-)

Designernes eget julemarked 5. og 6. desember (Oslo)

I morgen er det nok en gang duket for årets julemarkedhelg på DogA! Vi skal etter to års pause tilbake og være utstillere på "Designernes eget julemarked" som er det absolutt beste julegavemarkedet i Oslo, spør du meg. Hit kommer merkevarene, designerne bak - og vi treffer kunder og drikker gløgg mens vi selger ut både vareprøver, utgående varer til en rimelig penge, nye varer og juleartikler. Det er alltid like god stemning!

Så nå i formiddag pakker jeg sammen litt av det du ser under, og i kveld rigger vi den lille standen som skal stå klar til i morgen tidlig.

Tar med litt av hvert - og et stooort utvalg kort som vi skal selge ut til de som rekker det først. Vi kjører fine mengderabatter i helgen som gjør det lett å handle inn masse kort og gavelapper til en finfin penge :-) Vi har begrenset mengde med julekort, så de er jeg litt redd kommer til å gå ut tidlig på dagen.....! 

Uansett blir det en superfin helg. Kanskje vi sees over en kopp kaffe? Kom gjerne bort og si hei om du har tenkt å ta turen!






Kanskje vi sees?

Larvedrakt til hele familien

Om du hadde kommet på besøk hit til oss i disse tider, hadde du funnet to krypdyr på gulvet som ser ca slik ut.

Jeg har nemlig kjøpt adventsgave til hele gjengen. Vi sitter her iført de styggeste, rareste men aller beste larvedraktene. Livredd for at noen skal ringe på døra sånn helt uanmeldt, men herregud så deilig! OnePiece, du er et horribelt snålt plagg - men jeg elsker deg. (Innenfor husets fire vegger)

De blir nok snart til vakre, små sommerfugler.

Hjemmesnekret kornblanding <3

Om det er noe jeg alltid må ha klart i kjøkkenskuffen min, så er det dette! Et svært Norgesglass med hjemmesnekret kornblanding med alt som er godt. En miks som passer perfekt til frukstsalat og naturellyoghurt/kulturmelk/kesam/cottage cheese.

I dag har jeg laget ny batch, (mener som regel alvor med mengdene hver gang jeg setter i gang) Denne gangen ble det med:

  • Gresskarkjerner
  • Linfrø
  • Solsikkefrø
  • Hakkede paranøtter
  • Tørkede kokosterninger
  • Tørket ananas og papaya
  • Gule rosiner

Det er jo så kjapt gjort, bare å kjøpe poser med nøtter og tørket frukt, hakker opp og blander sammen i en stor bolle. Så helles alt bare over og klart på et stort glass og så er du ALLTID klar til en kjapp frokost, eller du kan strø litt over en salat eller et beger med yoghurt som plutselig metter litt bedre. Du blander egentlig bare sammen det du synes er godt og så står det og venter på deg i skuffen. 

Liker også å variere med andre ting - feks. tranebær, gojibær, cashewnøtter, mandler, valnøtter, kokosflak, tørket banan, tørket mango, granola (havreklumper bakt med honning og kanel i ovnen) Generelt er jeg over snittet interessert i gode frokoster :-)

I dag ble det frokosten en skål med kulturmelk, kornblanding, små eplebiter og druer med litt mynte på toppen.

Perfekt til en dobbel espresso!




Hva er din favorittsak fra kjøkkenskuffen?

Ha en god torsdag!

Advent er tid for familiekos

Jeg har hatt så fine dager i det siste! 

Har fått mer nattesøvn enn på lenge og føler faktisk at jeg begynner å få litt mer overskudd. (Selv om jeg fremdeles har to små barn og ett av dem er spedbarn, skal sies - alt er jo som kjent relativt!) Selv om man i den forbindelse kanskje er litt kronisk trøtt i trynet, føler jeg meg mye mer avslappet, muligens bare mer komfortabel i tobarnsmammarollen.

Kanskje er vi litt flinkere til å gjøre koselige ting sammen for tiden. Jager rundt litt mindre. Føler meg veldig privilegert som har så fin familie som jeg virkelig nyter å leve sammen med, enten vi spiser havregrøt sammen eller er ute på tur. Lille Micki er bare glad dagen lang og Max er så stor og morsom og er virkelig i en sånn gullkorn-alder. Det bare renner over av spontane innfall og tanker som er helt på en annen planet. Det er dessuten rart hvor fort man venner seg til dette nye familiemedlemmet som nå føles som hun bare alltid har vært en del av familien vår...

Fokuset frem mot jul skal være masse tid sammen. Tid til å lage gavene hjemme, tid til å gå på kafé, tid til å fotografere de små hverdagsøyeblikkene, tid til de rare samtalene og de lange frokostene. 

Livet er ikke så verst :-)













22 dager igjen til jul! La dem bli så lite stressende som mulig :-)

Julelunsj og dragemaling

Skikkelig mammadag, i dag - 

Startet med en trilletur sammen med Micki i byen, hvor jeg har fått handlet ny symaskin og masse spennende knas til denne. Nye vareprøver skal nemlig syes, vi holder på med utvikling av nye produkter som er tekstilbaserte - og jeg sitter og grubler masse. Det føles fint! Pappapermisjonen er rett rundt svingen og jeg gleder meg til å få starte å jobbe litt mer igjen. Kontoret står og venter med støv og tørre planteblader strødd ut over skrivebordet....

Etter en solrik bytur tok vi bussen opp til Tåsen hvor jeg fikk servert deilig mammablogger-julelunsj sammen med noen fine damer jeg ble kjent med for et par uker siden. Vi har plutselig blitt en liten gjeng som alle har små bebiser og tilfeldigvis har blogger som handler om å være driftige mammaer.

Duftet skikkelig jul i huset til Marthe. Anis, julesylte, salami med fennikel, kanelsnurrer og annen knask ble revet av bordet :-)

Lille nyfødte babyen til Marthe var født prematur, er bare 5 uker gammel og i tillegg bitteliten - så plutselig ble disse to "nyfødte" babyene noen svære klumper som rullet rundt på gulvet. Og forresten - Micki tar endelig smokk! Alle smokkene vi har, faktisk! Det er så heeeeerlig enkelt! Elsker det! Hun kan plutselig ligge våken i en time i vognen sin og bare ligge og storkose seg mens smokken vibrerer i munnviken og man skimter et fornøyd smil gjennom smokken. Skikkelig fint å ha en sånn kosegreie som gjør at de trives i sitt eget selskap og ikke bare henge på armen / i puppen dagen lang...

Juleduften spredte seg i hele stuen :-) Det er desember! I dag sa jeg "god jul" for første gang i år. DET føltes rart.

Etterpå, en tur ute i bysola med Lydia.

Og hjem til Max som har prosjekter for tiden: Han skal bygge dyr av alle pappesker som kommer inn i huset her. I går ble denne dragen/krokodillen født. I dag fikk den nye klær. Jeg har kjøpt akrylmaling og pensler til Max og nå elsker han det! "Vannfarger er bare sånn tullemaling" fortalte han meg fornøyd da dragen var ferdig. Ser den. Denne malingen er jo ti ganger mer takknemlig å jobbe med, og han kan male over andre motiver.

Verdens skumleste drage står nå vakt på rommet hans. Grrr!

Første søndag i advent

Søndager har virkelig blitt en skikkelig innedag her hos oss. En dag der vi bare gjør ingenting uten å ha noe tidspress eller målsetning for hva som må eller bør gjøres.

Max får krølle seg sammen med film eller tegnesaker og bare tusle rundt i pysjen dagen lang om han vil. Vi finner som regel på aktiviteter på lørdager, så litt dødtid tror jeg er greit også. En stund for at barna får lov å gjøre ingenting og forhåpentligvis kjede seg litt. I mellomtiden blir det ryddet bort sommerklær, bakt brød, svart på eposter, sortert sokker, vasket klær og fikset smådetaljer. Vi er jo sammen selv om vi ikke underholder dagen lang.

I går var det første søndag i advent og vi var inne nesten hele dagen og jeg fikk gjort unna masse forefallende. Vi fikk også på plass adventsstemningen og bakte noen pepperkaker hos naboene før middag. Adventsstjernene kom på plass i vinduet, vi fant fram kongerøkelsen - og de brente mandlene fra julemarkedet fikk kjørt seg.











Ha en fin adventsuke :-)

Mannen bør IKKE bake kake (og annen etterpåklokskap)

Du vet sånne kjøkkenaktiviteter som er så grunnleggende enkelt at du ikke er innom tanken på at det går an å ikke få det til? Som å koke vann. Skjære brødskiver. Steke kjøttdeig. Toaste brød. Sånn mat-ABC man tenker er på et helt, helt basic nivå. 

Vi må uansett starte fortellingen helt på begynnelsen før jeg fortsetter på denne tankerekken. Det startet i går formiddag. 

Hele familien sitter rundt frokostbordet og Max bryter ut: "Mamma! Vi skulle jo bake kake denne helgen, det sa du forrige helg da jeg spurte!" (Herregud disse barna glemmer jo ingenting) Jeg har det allerede travelt fordi jeg skal opp i studio og testtrykke og kommer til å forsvinne noen timer av dagen. Jeg myser bort på mannen med kaffekoppen. "Jo, jeg vet at du skal få lov å bake denne helgen. Jeg må bare ut en liten tur, men kaaaaanskje Paaaaappaaaa....?" 

Mannen: Jeg? Bake? Har du slått deg?

Meg: Max har veldig, veldig lyst på sjokoladekake skjønner du. Det er jo lørdag og alt...

Mannen: Jeg kan jo ikke bake.

Meg: Men, du trenger jo ikke egentlig baaake-bake. Det er jo mest så Max får gleden av å steke den. Du kan jo bare kjøpe en sånn ferdigpose og ha i vann og olje, røre rundt og slenge i ovnen? Det KAN jo ikke gå galt?

Mannen: Hmm. Jeg er ikke helt sikker. Er det bare det man har oppi?

Meg: Vel, du kan jo bare jåle den opp med noe som smaker litt bedre. Hva med om du har i noen bringebær etter røra er ferdig? Strør noen nøtter på toppen?

(Ser for meg noe slikt:)

Mannen: Hva slags nøtter da?

Meg: Mandler... Pecannøtter? Cashewnøtter? Kjøp en pose pecannøtter, de er gode på kake!

Mannen: Pelikannøtter?


Meg: Oi, okei - vi er DER ja... Greit, ta cashewnøtter du. De små, beige som ser litt ut som bananer, vet du. (Ler)

Mannen: Ok, vi får prøve vi da Max! 

Max: Jippi! Bake!

Meg: (Løper ut døra) Lykke til da! Bare husk bakeform og bakepapir!

Mannen: Ja, ja. Det får vi til.

Meg: Sees til kake og kaffe om noen timer da!

 

Jeg forsvinner ut i bilen og tenker ikke mer på kakeprosjektet før jeg begynner å bli sulten. Jeg jobber noen timer uforstyrret og er okkupert med mitt, men tankene mine sveiper innom nybakt kake og en stor cappuccino når jeg kommer hjem. En halvtime til går. Plutselig tenker jeg BARE på kake og kaffe og lørdagskos.

Det blir jammen godt med mat nå. Så koselig at guttene baker noe hjemme, da. Bringebær er forresten utrolig godt sammen med sjokolade. Mmm, brownies er jo egentlig litt godt da. Hvorfor har vi ikke laget det før? Tenk så fornøyd Max blir når han og pappaen baker noe godt sammen, sånn selv om det er ferdigkake. Det smaker jo for så vidt greit, og det beste er jo at det faktisk ikke finnes rom for å gjøre noen feil. De må jo bare røre og steke. Mmmm, lunken brownie med saftige bær. Lurer på om de er ferdige. Kanskje jeg får ringe dem og si at jeg snart er på tur hjem....



Akkurat da tikker det inn en SMS. 
Jeg stirrer på skjermen min.

Hva er det jeg ser på??

Plutselig går det opp for meg.

Jeg vet ikke om jeg skal gråte eller le.

Jeg bryter ut i krampelatter og tørker tårer og viser skjermen til alle som er sammen med meg.

HA! HA! Vil dere se hva mannen har bakt??

....Ikke vet jeg - men det ser sånn ut:



Jeg fortsetter å humre hele veien hjem, kun avbrutt av korte latterpauser.

Kommer inn døra og da møter jeg på denne sjøldaue vispen som ser ut som den har blitt påkjørt. Noe sier meg at dette ikke har gått helt smertefritt.

Inntil i dag trodde jeg altså at det ikke kunne gå AN å gjøre feil når man kjører ferdigkake.

FEIL.

Her er liste over ting som KAN gå galt når du baker ferdigkake med kjøkkenkunnskaper under et absolutt minimum:

1) Du kan glemme å ha kaken i en bakeform, men bare helle røra rett ut på stekeplaten og slenge den rett i ovnen.

2) Du kan droppe å ha bakepapir. Og glemme helt av nøttene.

3) Du kan improvisere anbefalt bærforslag, gå for en egen freestylevariant med en "pose frosne blåbær blir sikkert myyye bedre enn de bringebærene hun som KAN lage mat foreslår å legge pent på toppen" og så bare helle den direkte i røra sånn at den først direktefryser til en deigball - som du klubber ned på formen og deretter smelter og siger ut over hele stekebrettet og slettes ikke smaker godt sammen med sjokolade og i tillegg gjør at røra blir alt for våt og aldri blir stekt...

4) Du kan lese på pakken "Ha i vann og olje" og gå for den dyre EXTRA VIRGIN OLIVENOLJEN som smaker OLIVEN i sjokoladekaken med blåbærgrøt.

5) Du kan steke den for hardt, noe som gjør de syltynne kantene kremerte og kjernen helt flytende. 

 

Kjære flinke, velmenende mannen min. Jeg vet at du har prøvd hardt her... Men du har altså bakt en slags ....olivenkjeks med blåbærfyll.

Gratulerer.

Stekebrettet måtte stå i bløt hele natten, etter jeg kirurgisk fjernet baksten med alle mine beste redskaper.

Jeg lover å aldri, a.l.d.r.i be deg om å bake kake igjen.

Jeg er glad for at du har så mange andre fortreffelige egenskaper, for dette her kan du virkelig IKKE. (Heldigvis fikk Max et kjøpt sjokoladekakestykke på kafé i går så han slapp å dytte i seg Pappas spesial-olivenkjeksblåbærgrøt.) 

Og jeg håper du vil tenke på denne ABC-kakeopplevelsen neste gang du sitter i bilen og ser noen som ikke får til å gjennomføre den grunnleggende manøveren "å lukeparkere" og du (som tidligere profesjonell racerbilsjåfør og over snittet stødig sjåfør) får et veldig behov for å mumle stygge ting om hvor evneveik det er mulig å bli og ikke forstå at andre mennesker har bilkunnskaper på ABC-nivå og dermed setter seg fast i 5 centimeter snø. La meg forklare med et språk du kan relatere til:

Kake kan sies å være kjøkkenets lukeparkering, og du står feilparkert med felgen på fortauskanten og bilen bak deg har fått en bulk.

 

 

Mer kake?  Instagram: @inspirato.no & @emmeselle  /// Facebook /// Nettbutikk

 

The Room (Paleet) + LYDIA <3

I går etter juleåpningen i Spikersuppa dro vi inn på Paleet og varmet oss litt etter å ha stått ute i kulda et par timer. Synes det har blitt utrolig fint der inne, de har jo pusset opp storveis siste årene. Koste oss et par timer på kafeen "The Room" oppe i andreetasjen. 

Max har begynt å få øve seg litt på hva penger er verdt og at det går an å handle med dem. I går gav vi han en femtilapp og sa at han måtte finne ut hva han kunne kjøpe i kafeen med den. Gulrotkaken var for dyr, den kostet nemlig 65 kroner. Sjokoladekaken kostet 50 og var heldigvis akkurat det han hadde mest lyst på.

Kake til den minste. En flaske Pinot Noir til de største.

Micki sov nesten hele turen i vognen sin, men var fin i farta på kafé. Lydia var også selvskreven gjest. Dere har sikkert sett glimt av henne regelmessig her inne og jeg har fått spørsmål om hvem hun egentlig er.  

Lydia er opprinnelig vår assistent som begynte å jobbe hos oss da vi åpnet showroom og kontor. Etterhvert har hun blitt en ganske nær bekjent, nærmest et 5. familiemedlem - noe som er litt morsomt siden vi har blitt kjent fordi hun fulgte fast med på bloggen min.

Vår veldig tilfeldige relasjon startet da hun flyttet til Oslo for et par år siden og først var gjest på en utstilling jeg hadde og deretter hjalp til på et event - og siden da har hun liksom vært fast inventar både på jobb og privat. Vi har vært i Paris og på Design Week sammen, jeg har dratt henne med på blogglunsj, hun vant til og med en konkurranse om en illustrasjon på bloggen min FØR jeg visste hvem hun var, hun er med oss på jobb på designmesser to ganger i året, hun har lånt showrommet vårt som fotostudio til skoleoppgave og ramler ellers innom her hjemme akkurat når det passer seg. Tiden er kanskje kommet for å installere katteluke? Trenger vel ikke linke til flere eksempler for å vise at hun er liksom en del av hverdagen vår :-)

Så nå har vi liksom adoptert henne litt som en reservedatter koselig streifende katt (les: hybelstudent som sannsynligvis har det triveligere her enn hjemme i studentbyen) som er veldig trivelig å ha sovende foran peisen her hjemme. Vi klapper på henne til hun maler, (som en katt, altså - ikke veggmaling - red.anm.) spiser sammen og ler av teite ting. Vi planlegger jobbting og kaster ball sammen. Ingen ideer er for teite eller for fjerne. Lydia har dessuten sett meg spy grevlinger i svangerskapet, hun har sett meg høy på morfin under skulderbrudd og hun har bevitnet hvor usosial og utrivelig jeg har vært som høygravid. Likevel liker hun å henge med oss, så hun er definitivt en keeper.

Max sier dessuten at gutter er kulest, og jenter er finest, men Lydia - hun er kulest hun. Så kul faktisk, at barnehagekompisen hans lurte på om hun var storebroren hans. Fnis. (Det skal sies at hun frekventerer i sneakers og baggy jeans så hun kan til tider forveksles med en liten, men veldig tøff gangster med langt, blondt hår.) Lydia har dessuten lært Max alle de lureste triksene i boken og hun synger Fem fine frøkner som nattasang. Lydia har en stor samling med gullkorn hun og Max har snakket om. Hun har nok materiell til en egen liten spalte her inne! 

I dag blir det innesøndag med en drøss gjøremål, fikk brått litt adventspanikk her! :-)

Ha en fin første søndag i advent!

Juleåpningsshow i Spikersuppa

I dag har vi vimset rundt utendørs og bare kost oss i byen sammen. Oslo er så fin når julestemningen kommer på plass - så i dag var vi selvfølgelig tilstede på den offisielle åpningen av julen! Med vinterkåpe på plass og ullsokker i skoene tuslet vi gjennom Slottsparken og dro ned til Spikersuppa der det stod både pariserhjul, juleglaserte epler og isdans på programmet.

Jeg tok selvfølgelig med kameraet som fikk kjørt seg virkelig i mørke omgivelser i dag. Men for en koselig ettermiddag! Julestemning, hello!

Nydelige skumringstimen og akkurat passe vinterstemning.

Giret julegutt svever over bakken!

Aller først: Åpningsseremoni og isshow!

Max var kraftig imponert. 

Vinterland er verdt et lite adventsbesøk om du er i Oslo før jul! Kjøp hjemmelaget godteri, elgburger, ullvotter og ferske smultringer. 

Isbanen er i tillegg åpen hver dag og du kan bruke den så masse du vil, helt gratis! Perfekt søndagsaktivitet for de små, eller supermorsom date-idé?! Max fikk skøyter i fjor og vi brukte den mange ganger. Kjempemoro!

Max foretrekker skuldrene som vakttårn når vi er på bytur. Han vil helst ha prima utsikt over alt som skjer. 

Pappaen derimot, han får ikke se noen verdens ting.

Sistnevnte har dog noe klissete lue etter vi sa ja til å kjøpe glasert eple. Plukket bort krokanbiter på veien hjem

Jeg kjøpte med meg tre poser brente mandler som blir topp førjulssnacks!

NAM! 

 Ah, så julestemning jeg fikk i dag!

I morgen er det jammen meg 1. søndag i advent! Wæh!

Max og kilemonsteret som dukker opp ut av det blå når han minst forventer det.

Først kiling, så kos.

Når blir de for store for kiling og tvangs-fanging på fanget?

Max fant i dag ut at han skal bli gardist når han blir stor. I går var det søppelbilkjører. Dagen før der, ninja. 

Jeg er spent på hva vi lander på til slutt :-)

Nebbete barn gies bort mot henting

Max: Jeg er fire år. 

Pappa: Du er fire år, du. Faktisk fire og et HALVT!

Max: (Holder opp fire fingre og en halv tommel) Fire og en halv! Men hvor gammel er DU, pappa?

Pappa: Hmm... Hvor gammel TROR du Pappa er?

Max: (Ser på fingrene sine, konstaterer at han har kun ti til rådighet) Hmmm. Jeg tror... 62.

Meg: (Bryter ut i høy og hånlig latter og peker på mannen som plutselig nådde pensjonsalder) 

Max: Mamma, hvor gammel er du da?

Meg: Ikke 62, i alle fall....! (Mer hånlig og ung latter rettet mot den stadig eldre pappaen)

Max: Jeg vet! Du er 84 år.

Meg: (Tørker av meg smilet og setter fra meg kaffekoppen)

 


Antall lys på kaken indikerer hvor obsternasig barnet er.

 

 

Emmeselle på Eventyrlig Oppussing (TV3)

Oi, så gøy å se! 

TV3 har på plass et nytt oppussingsprogram som heter "Eventyrlig Oppussing" sammen med flinke interiørdesigner Halvor Bakke, denne gangen med et utvalg av Norges litt mer eksotiske hytter. Litt "Der ingen skulle tru at nokon kunne bu" bare i hytteversjon :-)  Mine tegninger er med i produksjonen og Emmeselle henger på vegger litt rundt om. 

Forrige episode (som du kan se gratis på nett HER) var fra en sjøbod på Helgelandskysten, som de har freshet opp og gjort til en drømmehytte i maritim stil. På veggen hang de både Sydvest og Torsk som jeg har tegnet/malet. 







Torsken finnes ferdig innrammet til salgs HER!

Og Sydvesten finner du HER.


Om du ikke har tid til å se hele episoden, finnes det en minutt-versjon av bare før og etter-resultatet :-) Fint?!

Følg gjerne @emmeselle på Instagram for flere av mine produksjoner og titt bak kulissene på hva vi jobber med!

Hvem trenger underholdning når man har barn

"Hva kan skje på 5 minutter med 3 barn", burde dette innlegget egentlig hete. 

Vi sitter rundt kjøkkenbordet og spiser kvelds sammen med våre naboer og gode venner som også har to barn. Her sitter nå tre barn på 3, 4 og 6 år som er iført pysjamaser i ulike farger. Alle har de badet og gjort seg klare for leggetid etter kveldsmaten. Vi har akkurat tømt en fiskeform og det ligger smuler av baguetter rundt på hele bordet.

Barna har bedt så pent om å få lage smoothie og hjulpet til med frosne bær i blenderen. De har klatret på stolene og bidratt med hjelpsomme hender og spørsmål.

Hvorfor har du yoghurt i smoothien? Hvorfor er bringebærene frosne? Kan jeg åpne flere poser? Hvorfor er disse sugerørene så lange? Oi, går det bra at jeg sølte litt juice i skuffen?

Småtrollene setter seg pent på sine respektive stolseter og angriper smoothien med et grønt, avklippet sugerør. De slurper og koser seg, så mye at de helt glemmer å snakke. Max lener seg ekstra langt inn for å få tak i den aller siste slurken. Han vipper på stolen og strekker seg innover bordet... litt til, litt til.... Og stolen mister balansen. Vi ser i sidesynet en liten skapning som forsvinner av setet og går i gulvet med et brak. Igjen står smoothieglasset og vipper. Aaaaaaaaau! Hører vi fra gulvet og pappaen løper til unnsetning og plukker opp armer og ben og en misfornøyd underleppe som stikker ut. Jeg har sett dette (opp til flere ganger) før og tar det hele med knusende ro. Far og sønn inspiserer skadeomfang på kjøkkenbenken og konkluderer med at alt gikk greit.

I dét han setter seg tilbake på plassen sin, klirrer det i smoothieglass nummer to. Et vått klask kan høres fra under bordet, etterfulgt av et sjokkert (og iskaldt) gisp. 6-åringen i heldekkende blå pysjamas har med ett heldekkende blå pysjamas ...med store rosarøde (og veldig kalde) flekker. Det er smoothie i lomma. Smoothie på låret. Ned langs hele leggen. Knuste bær i treplankene, under stolen og mellom tærne. Smoothie i hele verden! Det drypper fra spisebordet og vi tørker opp etter beste evne og skyller tærne hans under springen før vi vrenger av pysjen og forsøker kle på en ny. 

I mellomtiden har treåringen forsvunnet fra stua. Han står og nynner inne på do. Vi tørker fremdeles smoothie og ser om leppa til Max kanskje hovnet litt opp, i det vi kan høre aktiviteter ute i gangen. Han titter morskt på seg selv og gjør stemmen sin stor og skummel. Trekker pusten og brøler: "Velkommen til ....nakenbyen....!!" En tett bygd superhelt helt uten en tråd står og fornøyd helspeiler seg. Han hopper bestemt inn i stua, med armen rett opp, på ekte supermannvis. "Jeg æj kaptein Ameeeeeeeejika!!" er hans signaturbrøl. Han klatrer opp på stolen, splitter naken og fornøyd drikker opp smoothien sin mens vi titter på en liten rumpestump som danser rundt. Stemningen er på topp. 

Alle voksne blir sittende og le, tørke tårer og bare se på sirkuset.

Hva underholdt oss før vi fikk barn, egentlig?? 



Det tristeste i verden for en fireåring

Radioen spiller sørgmodige klassiske stykker og vi drikker kaffe. Max sitter på fanget.

Max(4): Pappa, du må slå av denne sangen. Den er så trist!

Pappaen: Men den er jo vakker! Litt trist, men mest fin? Synes ikke du den er litt god å høre på?

Max: Jo... Men nei. Jeg blir bare så ...trist.

Pappaen: Men hva tenker du på når du blir trist? Sånn så trist at vi må slå av radioen. Er det en trist historie? Fortell meg hva som er det aller tristeste i hele verden.

Max: At jeg kanskje ...mister dere på butikken.

Eller... At jeg eksploderer.

Rolig innesøndag

Ute er det kaldt og surt. Det er overraskende få mennesker ute i dag på denne kanten av Oslo, selv om vi befinner oss midt i byen. Lysene er slått på i de fleste vinduene, og bare en og annen person har dratt på seg kåpe og skjerf for å løpe på den søndagsåpne butikken ovenfor oss for å kjøpe sofakrokvennlig middag. Lufta står liksom helt stille der ute, bortsett fra når den store, blå trikken skjærer gjennom og sender en hul og brummende vibrasjon gjennom gatene.

Vi har også vært de lysende vinduene i dag. Inne har det blitt ryddet, laget god mat, tittet på barnefilm, vasket klær og kost med baby. Det har vært en skikkelig innesøndag - og det er så deilig innimellom. Å bare få fikset alt man ikke har tid til å pusle med ellers og samtidig få være sammen uten noen planer og mas. Det har vært en sånn usminket dag i ullsokker og en hårklipe i håret. Vi har hatt litt besøk, laget kveldsmat til våre gode naboer og gjort oss klare for en ny uke. 

Kjenner det har gjort godt. Håper dere også har hatt en god helg.

Jeg har forresten fått nytt kamera og kjenner allerede at det er lettere å knipse litt flere bilder og dele mine hverdagsøyeblikk med dere litt oftere. 









Nye stoler har jeg også kjøpt. Veldig fornøyd! 

Tar gjerne kommandoer fra dere for å ha en unnskyldning for å leke litt mer med dette nye kameraet som jeg skal bli bedre kjent med :-) Noe dere vil jeg skal dele litt mer av og ta bilde av?

Ammehjerne og IQ-svikt

I dag vil jeg snakke litt om ammehjernen. Den er nemlig ikke som andre hjerner, må du tro. 

Amming: Godt for barnet, en katastrofe for mammaen. 

Ammehjernen er den primitive ekstrahjernen som tar over når din normale hjerne går i dvale samme periode som kroppen din setter i gang å laktere. Dette reserve-kontrollpanelet er ikke spesielt godt kalibrert.

 

Ammehjernen kan egentlig kun brukes til veldig primitive oppgaver. Som å spise, sove og produsere meieriprodukter. Den gir deg forresten også en ny og snodig superpower: Den kan slå på oversensitiv hørsel og en slags ekstra sans som gjør at du ikke får med deg noe som helst, bortsett fra at babyen knirker på natten. Det kan du nemlig høre gjennom sju murvegger uten problem.

Du kan tenke på den vanlige hjernen som en sånn avansert kalkulator. En sånn svær, lur sak med grafer og variabler og funksjoner som kan overlappe og utføre flere oppgaver samtidig.   





Ammehjernen, derimot.....



Den kan mer sammenlignes med en sånn primærfargekalkis som finner ut hvor mange epler du har igjen om du hadde ti og så kom Ola og Per og tok hvert sitt og så tok Kari et halvt, og så ....eeøøhh, så fant du det ikke helt ut og da kan en sånn her være nyttig.

Ammehjernen er nemlig aller best på 2+2.  

Jeg opplever oppriktig at det foregår en feilkobling i hodet mitt. At jeg ikke får til å henge med. Ikke meg selv en gang. Og ikke alltid vet jeg svaret på 2+2.

Stadig vekk spretter jeg opp fra stolen fordi jeg skal gjøre eller hente noe. Som å sette på ovnen slik at middagen kan klargjøres før barnehagen stenger. Plutselig står jeg inne på kjøkkenet og stirrer komfyren i hvitøyet. Helt uten å forstå hvorfor jeg står der. Hva skulle jeg? Vaske den? Har jeg stekt noe? Trenger jeg å se hva klokken er? Aner ikke. Først etter en tur i fryseren, en tømt oppvaskmaskin senere innser jeg at jeg skulle slå den på - og da føler jeg meg usannsynlig lite glup. Det samme kan skje på tur ut i bilen. Hvorfor går jeg til bilen? Hvor skal jeg? Hvem er jeg? 

Her forbyr de fyllekjøring, men de lar oss med ammehjerne få lov å operere motoriserte kjøretøy i tjukk ammetåke. Ikke finnes det tåkelys for sånt. 

Ammehjernen lar deg i tillegg fremstå som komplett dufus i kjappe samtaler der du tidligere ville ha briljert men når står igjen og grubler på hvordan du egentlig har klart å feste amme-bhen din med "klipene" på amme-singleten din sånn at klærne sitter fast i hverandre.

I går skulle jeg laste ned denne taxi-appen (Uber) og den ba om personinfo og betalingskort. Denne nymotens saken hadde kameraet slått på og skulle bare "se" kortet mitt og på den måten registrere kortet. Dette har jeg jo gjort før og burde ikke være noe spesielt komplisert. Men den grønne firkanten som sa "LEGG KORTET HER" appellerte for sterkt til ammehjernen min, og jeg bare følte for å gjøre akkurat som den ba om. Jeg LA kortet på skjermen. ....Hva tenkte jeg skulle skje? 

Jeg trøster meg med at det var slik sist gang også. Da jeg sluttet å amme kunne jeg plutselig FØLE at jeg tenkte annerledes. At mine reaksjoner og assosiasjoner plutselig hang på grep. Og så sluttet jeg å tenke at jeg kanskje hadde fått tidlig Alzheimers. Så inntil videre holder jeg fast i denne tanken på en gavepakke med skarpere IQ. Jeg HAR en hjerne, den er bare et annet sted inntil videre....

 

Her om dagen hadde Max (4) spørsmålet: "Mamma, hvilken farge har hjernen?" Jeg synes det var et godt spørsmål. Jeg spurte han hva slags farge han trodde den hadde. Oransje, sa han. Men hva med mamma sin hjerne?

Han foreslo at den kanskje var grønn. Jeg tror han kan ha rett. 






Kjærestepar på byen POST BABY

I går kveld tok vi oss en tur ut sammen, helt alene - for første gang siden Micki kom til verden. GJETT om det var hyggelig da! :-)

Det var for kvelden "Winemakers Dinner" hos Bølgen&Moi på Høvikodden, hvor jeg aldri har vært før bortsett fra at Henie Onstad-senteret også selger Emmeselle og jeg kjenner til dem som kunstsenter. (Litt morsomt å tenke på at vi hadde en nesten lik Bølgen&Moi-kveld som feiring også etter Max hadde kommet til verden.)

I alle fall! Vi ble invitert på en fantastisk god femretters middag og fikk servert champagne til alle rettene fra champagnehuset Boizel, som helt siden 1834 har hatt rykte på seg for å være en av verdens beste champagnehus. Vi fikk høre på og snakke med familiens 6.generasjon av vinskapere og det var utrolig inspirerende og fint å høre hvordan de lager de ulike vinene og hvorfor ting er sånn og slik. Jeg tror jeg fikk to nye favoritter som jeg skal få tak i til nyttårsaften! 

Jeg kjenner jeg blir litt småsulten helt på nytt når jeg mimrer om gårdagens fantastiske oksetartar, kveiteceviche med pasjonsfrukt, grillet tunfisk og posjert vaktelegg, rypefilét med jordskokk og dessert med en moderne bondepike-vri... Det blir liksom ikke helt det samme med knekkebrød og ost i dag, kjenner jeg.








Og om noen skulle legge merke til det: Ja. Blondineperioden min ble en meget, meget kort affære!

Nyklippet og nyfarget er jeg klar for julebordsesong! I kveld: Julebord med en drøss illustratører. Gleder meg!

God helg :-)

Status: Micki 4 mnd

Fordi jeg vet at dette kommer til å snu seg på hodet før jeg aner ordet av det, skal jeg huske å notere hvordan enkelte ting fungerer i hverdagen ca akkurat nå.

Status, Micki 4 måneder.
Str: 68

Turnstund i sengen en søndags morgen.

Når og hvordan starter dagen:
Vi vekkes av at det knirker i den gamle tredøra inn til soverommet vårt. Max har stått opp og har sneket seg forbi Micki som sover søtt i stua i den lille softbaggen sin som hun liker aller best å bli lagt i. I og med at Micki ikke okkuperer sengen lengre, kan Max snike seg opp i sengen vår. Det gjør han med et stort smil. Han krøller seg sammen med oss under den store dobbeldyna helt til Micki våkner av at han babler. Da står guttene opp, henter Micki inn til meg så hun får frokostpupp på sengen :-) De lager mat i mellomtiden og så spiser vi en treig frokost før de går i barnehagen med matboks (AKA "Pangboks") under armen.

Hvor mange ganger er jeg våken om natten:
Ingen til kun én gang! Vi har endelig, endelig funnet en løsning som får henne til å sove gjennom hele natten, og det er så DEILIG! Hun legger seg for kvelden rundt 1, og da sover hun frem til ca 8! Tidligere matet jeg henne jevnt gjennom hele natten, nå ammer jeg henne en liten time før hun skal legge seg, og så får hun en flaske enten pumpet melk eller erstatning like før leggetid - så mye vi klarer å få i henne, så vugger pappaen henne i den lille kurven sin før hun sovner så søtt av. Natt og dag, altså! Og dette løste seg på ETT døgn. Det vi gjorde annerledes var kun at superpappa tok seg av leggerutinen og fikk henne til å sove i kurven i stedet for sengen - og gav henne en flaske melk i stedet for.

Hva er hun mest opptatt av:
Å snakke med oss. Å bable, lage hermelyder, pludrer i ett sett. Hun er også veldig opptatt av å få hendene til å fungere. Hun tar på ting vi holder foran henne, stryker oss i ansiktet og holder oss fast. Hår, briller, knapper og løse snorer etc får gjennomgå. Hun er ekstremt interessert i det som skjer rundt seg og blir lett distrahert. Jeg må nærmest amme henne i et isolert rom for hun vil se på ALT. Skjermer, farger og lyder er kjempespennenede. 

Eller å scrolle på Pappas instagram, det er topp stemning, det.

Ingen skal si at hun ikke er dedikert. 

Hva gjør henne aller mest glad:
Når Max tuller med henne, lager rare lyder eller holder opp leker foran henne. Hun synes denne storebroren er helt fantastisk morsom. Hun vil fremdeles bare være sosial hele tiden og får ikke nok selskap.

Hva blir hun aller mest skuffet av:
Når vi forsøker å tvinge henne til å trene nakken og ryggen. Hun er usannsynlig lat og vil bare ligge paddeflatt og smile til oss fra ryggleie. Hodet holder hun fint når vi holder henne sittende, men hvorfor vil hun ikke ligge på mage og holde seg oppe på albuene og bare ...bære hodet sitt som vanlige babyer? De er helt klart veldig forskjellige. Max var kjempestabil og sterk på denne alderen.

Hvor mange ganger sover hun i løpet av dagen: Ca 3 ganger, nå litt lengre økter. En formiddagshvil før lunsj, en ny dupp i tretiden som varer til ca når jeg lager middag etter barnehagen, og så en liten powernap i barne-TVtider eller rundt Max sin leggetid. 

Hva nyter jeg mest med denne perioden: 
All responsen hennes. Hun blir så tydelig lykkelig av at man gir henne oppmerksomhet, kos og nærhet og gir veldig mye tilbake. Deilig med et så takknemlig barn som stort sett aldri klager på noe.

Hva lengter jeg mest etter:
Å få tid til å ta vare på meg selv. Nå føler jeg av søvnen bedrer seg kraftig og dette er utrolig godt. Neste er å få tid til å trene, møte venner, de tingene som får meg til å føle meg som menneske.

Favorittleker:
Babygymmen med alle lekene som roterer over som hun kan dra i og knitre med. Alle gjenstander som kan holdes mellom hendene og observeres, tygges på og tittes på.

Tydelige personlighetstrekk:
Fremdeles ekstremt sosial. Generelt en glad baby som smiler døgnet rundt. Litt lat :-)

Status på mammafronten:
Hvor er tiden min ??

 

Så fort alt snur seg på bare én måned!
Les: Micki 3 mnd

Praktisk adventskalender

Er det ikke slik at det er mødre som på det jevne tar seg av husholdningens gaveinnkjøp? 

Det være seg vertinnegaven i middagen, barnebursdagen, kompisens lansering av ett eller annet, julegavestabelen, fotograferingen av de små til familien, etc etc....? Hadde jeg sluppet fri mannen her i huset hadde samtlige mottatt en stor flaske whisky og et klapp på skulderen.

Derfor tar jeg ofte på meg ansvaret med å kjøpe inn de gavene som skal gies vekk her til gards. Det siste prosjektet er adventskalenderen til Max (4) som snart skal klargjøres. Man kan si mye småkritisk om kalendertradisjoner og forbrukersamfunn osv. og jeg kan si meg enig i veldig mye. MEN - det er lov å løse kalendergreiene på en måte som både pleaser barnets gaveglede, julestemning og spenning mot julaften - uten å bare kjapt og greit fylle en kalender med bare en hel masse lekeræl som ligger i lekekassa dagen etterpå.

Jeg velger bort godterikalenderen. Jeg er ikke så fan av å gjøre godterier til belønning og gjenstand for spenning og jippi-stemning. Vi har et ganske avslappet forhold til godteri og barn, han får for all del spise det og det står fremme hos oss stadig vekk. Vi er absolutt ikke fanatiske, men vi forsøker bevisst å ikke gjøre det til en hurragreie som vi foreldre jager opp stemningen rundt. Han opplever ikke at vi bruker det verken som belønning eller en standard "kosegreie" som må være fremme for at vi skal ha det trivelig sammen. Derfor ønsker jeg å ikke gi sukker som gave, men heller vise at det er en normal (men liten) del av vårt kosthold som man kan spise litt av - når det passer. Uten at det er noen big deal. 

Derfor blir Max i år rett og slett rundlurt til å tro at han får masse ekstra greier, mens han egentlig får alle de praktiske tingene han egentlig hadde fått uansett nå gjennom vinteren. Derfor synes jeg det fineste er om man egentlig bare kjøper akkurat det man ellers ville ha kjøpt til barnet av forbruksvarer, men bruker litt ekstra tid og energi på å finne de mest spennende variantene, sånn sett gjennom barnets glorete og fargerike øyne. (Feks. kule, grønne monstersokker i stedet for vanlige svarte fra Lindex) 

Derfor har jeg forsøkt å finne det han trenger fremover, men i de utgavene han gjerne ville ha valgt selv. Det ble ikke klassiske og rene farger, for å si det sånn :-) Den eneste helt "upraktiske og unyttige" gaven er et legosett som han kan slå ihjel tid med på julaften. 

Minions-hansker og brannbiltruse?! Woho! Garantert topp stemning.

Emoji-pysjamas med bæsj og romvesen? Jadda! (Egentlig kjenner jeg at JEG har litt lyst på denne....)

I tillegg til forbruksvarene er det fint med opplevelser og å gi bort fokus på tid sammen. At man kjøper en symbolsk gjenstand som viser hva den "egentlige gaven" er. Eks. kinobriller til 3d-film. Men det trenger ikke være ting som koster mye heller, men sånn som "bake ting sammen" 

Derfor får han også følgende "aktivitetsgaver":

Tegnesaker og pennal delt opp til flere dager og så kan vi tegne og lage julepynt sammen

Tøffe 3d-kinobriller (Gaven er at vi skal på kino den dagen)

Ny sykkellykt (Gaven er at vi skal sykle en tur i mørket, sett at det fremdeles er bart på bakken)

Pepperkakeformer (Gaven er at vi skal bake pepperkaker sammen) 

Pepperkakegodteri (Gaven er at vi skal pynte pepperkakene og snikspise godteri)

Skumbaddyr (Gaven er "badekino!" - Et megaskumbad med film på iPaden på servanten, noe han elsker og får tilbudt en gang i blandt.)

Ny matboks (Med ekstra fin lunsj oppi! Favorittene er babybel, smoothie, speltlomper, druer på boks og sukkererter.) 

 

 

Hva putter DU i adventskalenderen til barna?

 

Mine 5 favorittskavanker

Argh! Det er så mange jenter som konstant rakker ned på seg selv. Det kan jeg ikke fordra! Kanskje spesielt her i bloggverdenen, hvor vi mates med respons og likes og fandens oldemor. Vi skal liksom finne feil på oss selv, være selvutslettende og usikre og minne andre på alle burde se sånn eller slik ut. HALLO! Jeg vil bare ta et øyeblikk og minne dere alle på at det er alle "feilene" dine som faktisk gjør deg et snev mer interesant enn en utklippet pappeskefigur.

Nei, du er ikke lik jenta på plakaten og i magasinet. Men hvorfor skal du være det? 



I musikken kan det kalles analogt skurr. I kunsten kalles det "strek". I virkeligheten heter det kanskje skavanker, men det er akkurat de som gjør deg til merkevaren DEG SELV. Hvorfor ikke bare bestemme deg for å dyrke det? Kombinasjonen selvironi og selvtillitt er dessuten mye, mye mer interesant enn å se ut som en "perfekt" person uten egen identitet.

Du kan ofte se jentene (gjerne veldig unge og veldig pene) som gjerne går i flokk, iført identiske jakker og samme hårfrisyrer med forhåndsdefinerte skomerker samtidig som de anerkjenner hverandres gruppeoppførsel. De er livredde for å ha en skavank, en feil fasong eller gjøre noe som ikke er forhåndsdefinert som godkjent og akseptert i gjengen. Paradoksalt nok er det ofte disse menneskene som er mest livredde og usikre. Jeg har gått på skole med dem, jeg har jobbet med dem og jeg har levd side om side med dem. Gjeeesp!

Tenk på deg selv som et kunstverk, og samfunnet et galleri. Skal alle være perfekte og følge samme mal? Det blir et langt liv med å se på kjedelige akvarellmalerier av seilbåter i vakre solnedganger. Jeg vil i alle fall se flere utgaver av all den deilige uperfektheten som vi omringer oss med. Du er faktisk ganske mye finere enn du tror, enten du har for store lår, for puslete armer, for store/små pupper, for krokete nese, for bustete øyebryn eller hva som måtte plage deg.

Jeg er med årene mye mer sikker på meg selv, men det er slettes ikke fordi jeg er "perfekt" på noen som helst måte. Som alle andre står jeg også opp om morgenen og lurer på hva faen skjedde i løpet av de siste 7 timene. (Det har forresten ikke blitt noe bedre etter jeg fikk barn.) Men uansett! Her er mine 5 favorittskavanker.

Giraffhals. Opp til flere ganger har folk ledd høyt av meg når jeg viser frem mitt beste partytricks: Jeg kan nemlig stikke halsen inni håndtaket på en paraply. Inni buen/bøyen nederst på håntaket. Den passer halsen min perfekt inni og er unektelig et ganske morsomt syn. Jeg har aldri møtt noen som kan kontre dette trickset. Ikke bare er halsen min usannsynlig pjusk, men den er også lang og så peker den fremover, som om jeg skal til å spise blader fra en busk. Og når jeg legger den bakover kan jeg hvile bakhodet mitt på toppen av ryggraden. Her er det definivt en skavank og dette skal neppe være slik i følge regelboken. Men jeg synes den er ganske rar og tøff, likevel. (Og et gratis partytricks skal man aldri kimse av!)

Flaggstangfrø. Da jeg var yngre, var det ikke alltid kult å skille seg ut med å være lengst i jentegjengen. Å få høre fra gamle tanter at "Å ja, DU har i alle fall spist flaggstangfrøene dine, du!" når man er fjortis og usikker og helst ønsker å se ut som en copy+paste av sine venninner. Men så blir man voksen, begynner å se seg rundt og innse at det faktisk er ganske kult å være noe annet enn en kjip duplikat og så slutter man å klage på at alle bukser fra standard butikker er for korte, men heller setter pris på at man er 182 centimeter crazytall og heller klatrer opp i de høyeste helene og bokstavelig talt ser ned på folk. Det at enkelte folk må se opp i neseborene mine, er jo strengt tatt ikke mitt problem?

Bukseutvidere. Akk, hvor skal jeg starte med disse knærne mine. De er rett og slett bare spissere enn vanlige knær. Knær skal være runde, sant? Ikke mine. De stikker ut. Siden jeg har vært liten har jeg studert akkurat HVOR spisse de er, hver gang jeg passerer et vindu. De ødelegger alle buksene mine som har hengeknær etter tre runder. Jeg øver meg på å sitte med rette ben, men det er noe utfordrende. Løsningen må være å gå kun i shorts eller være en trendsetter og slå et slag for joggebukser med hengeknær og sæggeræv. Heia, schtøggjoggebuksa!

Gelékroppen. Enkelte deler av kroppen min er ikke koblet på helt rett. Jeg er hypermobil i flere ledd, spesielt skulderleddene, håndleddene og korsryggen. Fysioterapeuten kaller meg "lealaus" når jeg kan legge overarmen rett bak nakken min. Jeg ser kanskje ut som en litt trøtt gribb når jeg trener, men hey - jeg slipper å strekke ut og jeg egner meg kanskje litt ekstra godt til aktiviteter som yoga og når ting som har falt bak sengen og må hentes frem av en ekstra bøyelig arm. 

Sjarmerende skeivt. Etter jeg fikk visdomsjeksler ble det alt for trangt i den allerede ganske smale munnen min og hjørnetanna mi oppe fant da ut at den måtte evakuere. Den hoppet da liksom ut av spor og sitter nå litt sånn sjarmerende skeivt litt på utsiden av tanngarden min. (Begrepet lærte jeg av en eiendomsmegler på en visning i en skakk bygård på Løkka for endel år siden) Så - på den positive siden, gjør det kanskje at ansiktet mitt får litt mer karaktér. Jeg er litt rarere enn jeg var før, på en måte. Det kjenner jeg at jeg ikke (lengre) plages så veldig av, selv om smilet mitt er langt fra "perfekt". Det som er litt dumt er at av og til når jeg smiler sånn diskrét med lukket munn (tror jeg) så er liksom tannen igjen på utsiden og bare ...lufter seg litt. Nå feirer jeg og luftetanna mi 10-årsjubileum og jeg tror jammen vi har lært oss å være venner. Den er min egen munns lille franske balkong. Vive Le France! 

Hva er DIN favorittskavank? (Eller det du er minst fornøyd med og kan begynne å vurdere å sette pris på i stedet for å rakke ned på?)

Livet er alt for kort til å gjøre oss selv miserable mens vi er her, og verden er alt for bedriten til at vi her oppe i i-landskroken skal sitte bortskjemt og klage på vår eksistens når verden rundt oss går i oppløsning. Vi er så jævlig heldige og privilegerte, at vi aner det ikke selv. 

Ha en fin søndagskveld, uperfekte du!

 

Mer uperfeksjon finner du her:  Instagram: @inspirato.no & @emmeselle  /// Facebook /// Nettbutikk (Bloggleser? Få -10% rabatt ved å bruke koden INSPIRATO)

Les mer i arkivet » Desember 2015 » November 2015 » Oktober 2015
Mona Stenseth Larsen

Mona Stenseth Larsen

30, Oslo

Det er selvfølgelig synd å si det, men jeg er så veldig stereotypisk. Kronisk overinspirert og stadig vekk i tidsklemma. Dette er tilværelsen min som en litt småsliten undrende mamma, hektisk gründer, illustratør og blogger. Døgnet mitt har litt for få timer, men siden det er min egen feil kan du godt få bli med på ferden.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits