25.03.2015

Tips til deg som er gravid og ukomfortabel

25.03.2015 - 22:12 2 kommentarer

Akk. Å vagge rundt med bollemage og verkende haleben er ikke som en tur på spa. Derfor er det greit å vite hva som hjelper litt på for å øke komfort-nivået. Tar gjerne i mot dine beste tips. Her er mine.


- Å spise store mengder poseis som jeg smelter litt først under kranen.

 

- Å dandere 3-4 ekstra puter rundt i sengen for å ligge som en støpt figur mellom nøye planlagte dunformasjoner.

 

- Å google "Pregnant with triplets" når man føler seg litt strandet. Plutselig tenker man at alt er relativt.

 

- Å aktivt og hemningsløst spille ut gravidkortet til kjæresten for å få fotmassasje, kveldsmat i sofaen eller *fyll inn det som passer*.

 

- Vafler.

 

- Å tillate seg den der ekstra timen på puta fordi du "passer på deg selv" selv om du egentlig bare virkelig ikke gidder å ta oppvasken.

 

- Å kjøpe noe nytt til deg selv som IKKE minner deg om din nåværende kulefasong. IKKE se på kjoler e.l - men skjem deg bort med sko, veske, skjerf, etc.

 

- Å dempe belysningen på badet slik at du ikke ser poser under øynene og grønnhvit hud like godt. PS: Medfører at du må holde deg innendørs da tilstanden forverres i dagslys.

 

- Å vake i badekaret som en dvask sel. (Husk store mengder badeolje for sprengt magehud)

 

- Å velge kanal på TV med omhu. Hold deg bevisst unna National Geographic om du vil skåne deg selv og ikke gjøre vondt verre. PS: Dette gjelder kanskje spesielt ammende kvinner, men også badende kvinner.




Hva er ditt beste tips?
/
(Lik og del gjerne om du også er strandet eller kjenner noen som ligger og vaker.)
/
23.03.2015

Jakten er over! Endelig enig om BABYNAVN!

23.03.2015 - 22:55 13 kommentarer

Ooo! For en prosess!

Å finne et babynavn som stemmer med de betingelsene man selv setter, er ikke bare bare. Spesielt når man er TO som skal like det samme. Og så skal det gjerne passe inn. Vi fikk masse, masse fine tips på blogginnlegget om navn, der vi fikk øynene opp for flere nye navn som ble vurdert. Utgangspunktet var altså et jentenavn på M:

Her er navnene jeg likte, men som ikke fungerte sammen med mitt navn (uttales for likt) :

Mina
Marna 

Her er navnene mannen likte, men som jeg ikke fikk helt godfølelsen på:

Maud
Mabel

Her er navnene alle andre ville vi skulle ha:

Mathea
Maria
Maja 

Her er det safe navnet vi begge likte, men ingen ble ...helt ekstatiske av:

Marlene 

Her er navnet jeg likte veldig godt, mannen synes var "njææh?" og som vi nesten gikk for i mangel av noen bedre kandidater:

Maleah

Og SÅ - drumroll: 

Her er navnet som vi begge ble introdusert for I DAG av en engasjert tante, begge smakte på i tre sekunder, og elsket:

 

...... Micki !

Max og Micki, for et radarpar? Og selv om bestemor har konstatert at det er "et musenavn" og mor har konstatert at det er jo "helt klart et guttenavn" - så elsker vi det! (Minte dem på at de ikke likte navnet Max til å begynne med, heller) ...Men Micki altså! Det er kort, catchy, ikke for snuppete, fungerer internasjonalt, er litt annerledes, høres både sympatisk og litt rart ut, akkurat sånn som Max. Vi liker følelsen.

Så, da er det gjort! Velkommen til verden om (regne på) ...122 dager, Micki ! Vi er jammen spente på å treffe deg! Du høres kul ut.

Takk for hjelpen med navn!

 



Hva slags navn hadde du i ermet da du fikk barn? Er du fornøyd med valget i ettertid?

Hva definerer egentlig et godt navn for deg?

Og... sist men ikke minst: Hva slags type jente blir Micki, tror dere?

 

 


 

17.03.2015

Når man begynner å bli gammel...

17.03.2015 - 22:48 3 kommentarer

Vi sitter rundt middagsbordet. Bak oss er kaos av rot og flyttelass fra butikken. Møbler som skal mellomlagres. Esker med permer og papirer. Blomsterpotter og sorteringskassetter... ...Kjæresten gjesper høyt. Max tar en skje av middagen sin og ser på oss. Jeg heller opp mer Farris i glasset mitt. 

 

Meg: Går det bra med deg? Du har vært så mye trøtt i det siste. 

Kjæresten: Ja, jeg bare er litt sliten. Litt sløv.

Meg: Du skulle kanskje tatt d-vitaminene legen gav deg.

Kjæresten: Sikkert. Og så skulle jeg dessuten ringt fysioterapeuten igjen etter MR-bildene av knærne mine. Fått ny time.

Meg: Ja, får du ikke sånn innkalling når de finner ut at du er helt skrot?

Kjæresten: Vet ikke? Tror ikke jeg går gjennom på denne EU-godkjenningen altså. Dårlige bærekuler. Begynner dessuten å bli grå i håret, også. Uff. 

Max: Er det sånn at du har vondt i beina dine når du beveger deg, Pappa?

Kjæresten: Ja, spesielt når jeg setter meg ned på huk. 

Meg: Og har ikke du litt vondt i ryggen også, sånn egentlig?

Kjæresten: Jo... Alt skrangler litt. Og jeg synes liksom huden henger litt løsere på hodet enn vanlig. Jeg så meg i speilet da jeg bar inn det nye speilskapet til badet, og da hang hele ansiktet og bare slang. 

Max: Pappa er ikke helt ny lengre. 

Kjæresten: Nei, du har rett. Jeg tror jeg rett og slett holder på å bli et gammelt øk.

Meg: (Fniser) Har du litt lyst på moccabønner, sånn innerst inne? Eller kanskje du bare har et akutt behov for å kjøpe Porsche og stikke hull på 40-årskrisen et par år på forskudd?

Max: (Tar en ny skje mat og spør litt brydd) Pappa, er du skikkelig gammel? Driver du og dør i dag, egentlig?

Meg: (Maten i vranghalsen og kvelt latterkrampe) Han er vel ikke SÅ gammel da, Max.

Max: Jo, det høres jammen sånn ut. 

 

(Et par betente knær - og vips ble Pappa nitti år hos enkelte.) 

 




 

14.03.2015

Skrelle/skjærebonanza : Lapskaus og fruktsalat

14.03.2015 - 18:44 2 kommentarer

Når man sitter i sofaen en kveld og plutselig får lyst på god, gammeldags lapskaus, så er det lett å slå tanken fra seg før man kommer noe lengre. Å kjøpe røkte svineknoker, trekke dem i en halv evighet, skrelle tusen poteter/grønnsaker og hakke, kutte og putte er liksom så bestemorprosjekt at det blir liggende. Men etter noen runder merkelig lapskauscraving (gravid much?) så måtte jeg til grytene.

Men ikke bare cravet jeg store mengder lapskaus, jeg følte for en stor bøtte med fruktsalat som jeg spiser fra jevnt det neste døgnet.

Ikke spør.

Så kjøkkenbordet mitt i dag så ca slik ut før forberedelse av "en liten" middag og dessert:

Etter 4 timer kjøttkoking i går, fikk jeg endelig skrellet kjøttbiter og laget kraft. Så måtte det bare 1,5 timers skrelling og kutting til av alle oss tre, før vi nå har laget en balje fruktsalat og store mengder lapskaus.

Fornøyd gravid dame sitter nå stappmett i sofaen med sin tredje skål fruktsalat med vaniljekesam :-)

Dere ANER ikke hvor godt det er å endelig være kvitt gravidkvalmen! FYSJ! Det tok bare sånn 16 uker.........

Tenker jeg tar igjen det forsømte i dag :-)

Nam - bringebærjuice :-)

Max har begynt å spørre om han kan få ta bilder med kameraet mitt, og synes det er stor stas å få det til. Morsomt hvor ekte bildene blir når det er fra hans ståsted.

Hvis noen lurer på hvorfor bildene mine herfra er i froskeperspektiv med lett blur, så vet dere hvorfor ;-)

14.03.2015

Vårdag i deilige Oslo

14.03.2015 - 18:18 2 kommentarer

I dag har vi bare vært familie og kost oss, hatt vårsol i øynene, spist lunsj ute og lekt høyt og lavt. Vi dro opp i Frognerparken etter å ha plukket med oss litt matpakke og varm sjokolade.

Max spurte om vi kunne hente fram sparkesykkelen fra boden, så han har kjørt den inn i dag med et stort smil om munnen.

SÅ deilig med vår ute! Bare å nyte det før pollenallergien kicker inn...!

Max sin aller beste "sinnataggen" :-)

12 grader vår! Nå blir det grønt snart :-)

13.03.2015

FLYTTESALG I OSLO ! Hele butikken -50%

13.03.2015 - 15:34 6 kommentarer

Er du i Oslo i helgen og er sugen på litt salgskupp, så foreslår jeg turen innom Skovveien 27 på Frogner! 

Vi tømmer nemlig hele butikklageret og setter ned ALLE varer med -50%. Gjelder også nyheter og innrammet. Vær tidlig ute, sist lørdag gikk det kjapt tomt i mange hyller! Vi har noe / endel igjen av de fleste motiver, men begynner å gå tom for enkelte - så ikke vent for lenge!

Masse påskemotiver har vi også. Velkommen innom! Åpent 11-16 ! :-)

PRISLISTE FLYTTESALG:

Innrammet bilde 40x50cm NÅ 599,- (Før 1199,-)
Trykk uten ramme 30x40cm NÅ 185,- (Før 369,-)
Kort med konvolutt NÅ 25,- (Før 49,-)
Gavelapp enkel NÅ 2,- (Før 5,-)
Handlenett øko-bomull NÅ 75,- (Før 149,-)
Clipboard A3 NÅ 75,- (Før 149,-) 

Salget fortsetter så lenge vi har mer på lager, men det ser ut som det tømmes kjapt! Her er folk til og med tidlig ute med julegavehandelen, ho ho! Obs! Gjelder kun fysisk butikk, ikke webshop eller forhandlere.

God helg :-)


















12.03.2015

Hva skal babyen hete?

12.03.2015 - 11:14 98 kommentarer

Da jeg møtte Mannen i mitt liv, så var det jo med stor M. Akkurat som navnet hans - Marius. Det var jo bare tilfeldig at jeg også starter på M. Da vi ble gravide begynte vi å tenke navn, på alle bokstaver - til begge kjønn. Mine navneforslag fikk veto overraskende ofte. Jeg foreslo navn som Oliver, Eryka, Maya, Theo... Ferdinand? Mio? (Og sikkert hundre til)

De jeg likte, hadde mannen en eller annen snål assosiasjon til, og her hadde vi plutselig en liste med partysvensker, lommetyver, pensjonister og bilimportører. Men så foreslo han Max, og jeg fant ikke noen årsak til at vi ikke kunne ha en Max. Så han fikk viljen sin og plutselig trillet vi rundt på en Max som smilte dagen lang og virket tilsynelatende fornøyd med navnet sitt.

Men nå er tingen den at vi er 3 stk M'er i familien, så nå kan vi liksom IKKE ha et M-navn på den lille bylten? Det har altså vært helt tilfeldig så langt, men nå begynner det jo å bli en tradisjon nærmest? Er det ikke tradisjon etter tre da? Vi skviser henne jo ut av familien hvis hun får lov å hete Hedda, som Max så engasjert foreslår. M, M, M --- og så en H. 

Nei, det får være litt system på sakene. Vi trenger et M-navn! Gjør vi ikke?

Jeg liker navnet Mina, men det utgår av naturlige årsaker. Marlene er fint, Madelen også. Maya? Tja, nei mer aktuelt sist gang. Vet ikke hvorfor det ikke høres riktig ut denne gang. Jeg var litt fan av guttenavnet Milo, helt til ultralyden avslørte at det blir slettes ingen Milo. Men vi har liksom ikke helt slått oss til ro med navnevalget enda. 

Har dere lyst å hjelpe til her, eller? 

Vil ha et navn som er enkelt (ikke dobbelnavn) og fungerer internasjonalt, sånn halvveis i allefall. Bodhild, Odd, Svanhild og Terje må jo bare holde seg til ferier på sørlandet. Et navn som ikke er for superpopulært, men heller ikke er helt superhippie. Vi trenger ingen "Månestråle" for eksempel.
På forhånd takk :-)



12.03.2015

Om bare en liten måned...

12.03.2015 - 10:34 3 kommentarer

Etter en lang, sur, kald vinter med m-y-e innetid kan jeg ikke nekte for at jeg gleder meg litt til dette:







Vår siste tur som liten familie på 3, så dette ble nesten i siste liten for å få lov å fly rundt i verden med gravidmagen.

Magen blir stadig større og nå våkner jeg av spark om natten som minner meg på at det slettes ikke er lenge igjen til vi blir 4. Vi fikk det plutselig travelt, så nå har vi skvist inn en liten tur før sommeren er på plass i Norge. Jeg synes det nærmer seg med alvor. Dette nye livet, altså. Jeg er litt spent, litt nervøs, litt frydefull og litt av mange ting, egentlig. Det blir godt med litt ferietid med guttene før vi jevner ut balansen 50/50 her i familien. 

Denne gangen reiser vi bittelitt lengre sør, nærmere bestemt Limassol på Kypros. Har aldri vært der før, men hører skryt om kronisk blå himmel, morsomt dyreliv, fine strender og andre ting som faller i smak for både små og store. Det blir utrolig deilig. Vi hadde jo det absolutt ikke stusselig i fjor da vi tok en tilsvarende tur.

Noen som har vært der før og kan anbefale familievennlige aktiviteter? Max er allerede superklar for dyrehage, svømmetrening og vannmelon, hilser han :-)

 

 

 

04.03.2015

Rydder opp i tidsklemma

04.03.2015 - 23:03 11 kommentarer

Alle som kjenner meg sånn halvveis, enten personlig eller via sporadisk blogglesing - vet at jeg til tider kan kjenne litt på dette med stress og hverdagslogistikk og litt for mange planer.

Masse planer, tusen armer og ben. Som regel mye gjennomføringskraft. Helt til man kommer på at man er Mamma og har et ansvar ovenfor en liten skatt av kjøtt og blod, som trenger en til både kjærlighet, nærhet og praktiske gjøremål. Matbokser skal pakkes, middager må planlegges, klesvasker skal tørkes og brettes, smuler bør vaskes av bordet, mat handles og barnet underholdes og få svar på alle sine spørsmål. Plutselig har noen fått vannkopper. Jasjda. Bare en uke hjemme. Vi kommer for sent til turdag i barnehagen. Sånt som skjer. Andre ting må bare vike. Barnet er viktigst, selv om man selv har sovet 3 timer og føler seg litt som noe dratt opp fra sluken i vasken. 

Men nå som vi har kommer gjennom en rekke problemstillinger og vet litt mer om det neste året, så har vi plutselig innsett en til ting: Vi får snart TO barn å sjonglere sammen med alle andre gjøremål. Hvordan folk klarer å sjonglere FEM barn, er beyond me. Dere med masse barn OG karriere - hvordan? HOW?

Jeg kan bare snakke for meg selv. Alt for ofte skulle jeg ønske det var litt mindre på timeplanen, den som liksom skal kombineres med foreldrerollen: (Det burde være flere enn to foreldre involvert i en familie!)

Vi har totalrenovert og pusset opp hele hjemmet - gjort det aller meste selv, og er heldigvis 95% ferdig med denne biten etter to års iherdig arbeid. Vi driver firma sammen, og er bare 3 ansatte på rimelig stor arbeidsmengde. Vi har over 160 forhandlere som vi leverer varer til rundt i landet. Vi lanserer nyheter to ganger i året, og går stadig inn i nye samarbeid og prosjekter. Vi driver i tillegg en nettbutikk, og vi har en fysisk butikk i Oslo. Mannen er i tillegg daglig leder i en radiokanal. Jeg blogger på deltid. Vi er priviligerte som har så mye bra som skjer rundt oss, men så er det litt bajs at ikke døgnet har 37 timer. Det er kanskje akkurat tid som er aller mest verdifull når man ikke har den tilgjengelig. Konklusjonen er derfor stadig mer åpenlys:

Vi trenger en så fleksibel hverdag som det går.

Så nå med snart to barn, trenger vi å ta noen grep. Vi må bli mindre sårbare når det dukker opp en situasjon. 

Vår første beslutning er ganske stor. Butikken må prioriteres vekk. Den må vike for et ordinært kontor uten fastlåste åpningstider. Vi har ikke nok tid til å ta vare på våre forhandlere, det som er vårt egentlige levebrød. Det kommer til å bli trist å dra derfra, men nå har vi tenkt grundig på avgjørelsen. Vi koser oss jo sånn der, og det er utrolig trivelig å treffe mennesker der som både forteller, deler og handler gaver de velger med hjertet. Men vi styrer dagen vår etter dette, og det gjør at vi blir låst i alt for mange situasjoner. Folk forventer selvsagt at vi faktisk holder åpent når vi har skrevet at vi har åpent, så når vi plutselig har en messe / sykedag / ferie etc, så lider butikken av dette umiddelbart. Spesielt merkbart har dette vært etter jeg ble gravid og ble ekstremt kvalm og svimmel, så ille at jeg bare har vært der sporadisk. En stor stressfaktor - som neppe blir bedre når jeg forsvinner i permisjon.

Så - nå skal lokalet snart annonseres for utleie til noen nye leietakere. Vi har allerede funnet nye kontorer, og jeg kjenner meg ganske spent. Sommerfuglene i magen er til og med på plass. Det føles riktig. Vi flytter til en sidegate av Bogstadveien og kommer til å drive selskapet på samme måte som før - bare ikke med direktesalg til sluttkunder. En stor bonus er avstanden hjem, ca 300 meter. Avstand til barnehage, 200 meter. Vi kommer til å fokusere mer på forhandlerbiten, reise mer rundt og være tilstede på flere messer. Det blir en riktig avgjørelse. Det siste året i butikken har vært veldig fint, men det har økt med arbeidsmengde/stress og vi har hatt et dilemma med bemanningsbiten. Så om noen vil besøke oss i butikken må det gjøres før vi forsvinner :-) Etter det finnes vi kun på nett - men også hos forhandlerene da.

Et annet godt valg vi har tatt allerede, er at lager og nettbutikkdrift er allerede på plass hos ekstern leverandør, så det trenger vi ikke tenke på. Vi brukte mye tid på pakking og utsendeler da vi flyttet inn i butikken, men nå har vi egne folk som pakker og sender ut varer for oss. Lettelse! Så - mye skjer i løpet av et år. Jeg lurer på hvor vi befinner oss til neste år.

Drømmen min er å fremdeles ha en hektisk hverdag der ting flyter litt av seg selv, men at jeg ikke er avhengig av å være her eller der til faste tider hver eneste dag. Får jeg jobbet noen timer om søndagen, så bytter jeg det gjerne ut med sene hverdagsmorgener med pannekaker rundt frokostbordet. Å kunne hente litt tidligere i barnehagen, men svare på e-post fra sofakroken om kvelden. Å reise dit jeg skal uten å tenke på at vi har en dyr butikk som står stengt hjemme med misfornøyde kunder på døra som møter en "stengt"-lapp når de har tatt seg bryet å dra dit. Jeg vil være fri til å spontant takke ja til henvendelser om nye prosjekter. Jeg elsker å få være impulsiv.

Jeg skulle ønske jeg hadde et snev av det - men jeg er virkelig ikke et rutinemenneske. Så nå forsøker vi å finne vår balanse mellom familieliv og karriere, og jeg håper at vi har lært litt på ferden.... Tja. Dette ble visst noe langt, men det var noen tanker sånn litt halvsent på kvelden - sånn for deg som holdt ut så langt.

Men, hva er dine erfaringer med tidsklemma? Hva er viktigst for deg for at du skal føle deg i vater? Hvordan håndterer du kniper med "må", "bør" og "vil" i livet ditt? Hva er et godt liv for deg? 

God natt :-)

(Og her er noen bilder fra det fine vi sier fra oss)





























 

03.03.2015

Tålmodighet, prøvesvar og sjebnens ironi

03.03.2015 - 09:53 41 kommentarer

Meg, hele gårdagen:

 

- Vurdere en dusj, men slå det fra meg i frykt for tapt anrop.

- Okkupere hodet med arbeidsoppgaver, men myse mot telefonen regelmessig.

- Skvette høyt hver gang en annen samtale kom inn. Puls: Ca 160.

- Gå på do, men MED telefonen.

- Se på telefonen, sjekke at det er nok strøm.

- Spise lunsj og ringe laboratoriet for masing om prøvesvar. (Få beskjed om at prøvene var klare, men manglet "verifisering" av ingeniør og lege?)

- Sjekke Facebook, blogg og instagram ca 342 ganger.

- Lade telefonen. Se på klokka.

- Svare på mail, jobbe litt sporadisk og ukonsentrert.

- Gjespe. Hikke. Strekke seg litt. Ha nervøse ben som hopper og dirrer.

- Konstatere at klokken er over 3.

- Begynne å gi opp håp om å få svar før stengetid.

- Google "fostervannsprøve" og prøve bli klokere.

- Kjenne på spark i magen, rett ved siden av den velkjente klumpen i magen som ikke angår svangerskap.

- Konstatere at ja, klokken 15:50 er det lite sannsynlig å få beskjed.

- Gi litt opp.

- Bli oppringt av et fremmed, men i overkant ryddig Oslonummer!!! Nesten-dø litt av panikk i ca 3 sekunder.

- Ta telefonen......

- Lide seg gjennom noen sekunder med introduksjon, beskrivelse av prøve og forklaring på litt detaljer før - endelig.........!

 

"Det var ingen tegn til kromosonfeil, og test er negativ på Trisomi 18 - òg 13 og 21."

 

Akkurat da måtte jeg legge meg flatt ned på gulvet. Lammet av en kombinasjon av lykke, gråtkvalt lettelse, utmattelse og bare .... følelsen av å være slått i bakken og sveve i luften på samme tid. Er det MULIG å få en bedre beskjed etter en sånn uke. Herregud, jeg får ikke beskrevet det med ord.

Takket så mye på telefonen, la på og satte meg opp. Fjernet en fjernkontroll jeg innså at jeg satt på. Tittet rett fram i veggen uten å puste i sikkert et minutt. Et filter av tjukke brilletårer fikk hele stua til å se ut som et akvarie. 

Jeg har en frisk baby i magen! Jeg får lov å begynne å se FREM til resten av svangerskapet, i stedet for å måtte være redd for å føde en død baby. Litt av en forskjell.

Lykke på jord!

Takk skal dere ha for alle gode tanker, fine meldinger, mailer og kommentarer. Det var godt å dele panikkprosessen med andre enn meg selv, og nå er jeg så glad for at prøvesvaret kom tilbake som gode nyheter. Tenker på alle dere som har opplevd å miste, opplevd å måtte ta mot dårlige nyheter, gi opp, starte på nytt, deale med hele sorgprosessen. Ingen skal måtte gå gjennom sånne ting. Man vet virkelig ikke hvordan det føles før man står oppi det selv. De beslutningene man blir nødt til å ta... Helt sykt. Å være gravid er liksom tøft nok i seg selv. Men dette..... dette.

 

Kommende mødre: Dere er faen meg noen tøffe beist. 

 




27.02.2015

Ventetiden

27.02.2015 - 14:11 25 kommentarer

Å vente på et svangerskap er en tålmodighetsprøve i seg selv. Man føler seg sliten, mør og utilpass. Kroppen endres og hodet gjør seg klar for alle utfordringene som står i kø.

 

Man vil bare ha det overstått og få tilbake seg selv igjen.

 

Men å gå og vente på et prøveresultat der hele livet ditt kan snu seg på hodet, det er en helt ny type tålmodighetsprøve.

 

Du har blitt anbefalt en fostervannsprøve, fordi det er indikatorer på at noe er galt. Du vet at utfallet av prøven kan være helt ok, babyen din KAN være (nesten) frisk og rask. Men nå vet du plutselig også at det er en sjanse for at den er alt annet enn frisk og rask. Det er små sjanser for at den har alvorlig kromosonfeil og vil dø når den kommer ut av magen din, eller i aller "beste" tilfelle, starte livet med å være døende.

 

Å google "trisomi 18" gir en eneste stor klump i magen.

 

Jeg føler oppriktig med alle foreldre som har fått beskjeden om en sånn diagnose. Bare å stå ovenfor frykten for et slikt utfall er temmelig kvalmefornemmende.

 

Det er faktisk overraskende vanskelig informasjon å forholde seg til. Ingen vordende foreldre setter pris på å høre ordene "cyster i hjernen" om sin lille kommende skatt. "Cyster på nyre" i tillegg? Heller ikke en fest.

 

Det å forholde seg til å "bare ta det med ro, det går helt sikkert bra" er ikke lett når man står oppi det hele. Er det noe man er som gravid, så er det tankefull. Alle vil føde friske barn som er rustet for et godt liv. Bare det å bli enig med meg selv om jeg orket å ta risikoen med fostervannsprøven, var tøff.

 

Worst case scenario? Du spontanaborterer noen dager etter testen og får etterpå tilbake prøvesvar at alt var fint, babyen er helt uten kromosonfeil. Det er bare det at den er frisk, men død.

 

Nå er testen i alle fall utført og jeg velger å tro at den i seg selv gikk fint. Prøvesvar venter vi på. Hodet er like fullt av spørsmål.

 

Ved svar om Trisomi 18, vil sen abort være et lett valg? Hvordan vil jeg takle å føde en død baby? Er det noen som synes at alternativet er bedre? Ved beskjed om at barnet har en lettere diagnose, vil jeg forholde meg til problemstillingen på samme måte? Det må nesten være verre enn å få vite om en alvorlig diagnose som et barn uten livsgrunnlag.

 

Å bli satt i valget selvbestemt abort må være helt grusomt. Spesielt om du får et barn med kromosonfeil som kan overleve. Du vet du føder et hjelpeløst vesen som ikke har sjans for å klare seg selv, men som med litt hjelp har sjans for å overleve.

 

Jeg ser litt for meg at dette er det ultimate tap-tap scenario.

 

Jeg er halvveis i svangerskapet. Alt som skjer nå, er så mye mer vanskelig enn om dette skulle skje før jeg kjente liv, begynte å få mage.

 

Har så lyst å bestemme meg for å bare ikke tenke på det, men jeg er så redd.

 

I dag har jeg heldigvis fått litt søvn. Det har det vært lite av denne uken. Sov av og på i natt, og etter mann og barn hadde forlatt fortet i dag, gikk jeg og la meg litt på sengen fordi jeg var så svimmel. Ikke nødvendigvis trøtt, bare tåkete. Med klærne, på toppen av dyna, bare sånn for å være i vater. Våknet plutselig. Hadde jeg sovnet? Så på klokken. 11:00. Hadde jeg sovet 1,5 timer? Hæ? Nei? Kjente at øynene gled igjen. Våknet 12:00. Og 13:00! Ligger nå, 14:05 i eksakt samme stilling som 09:30. Er det mulig. Kjekt å kunne skrible på iPhone da. Publiserer dette nå snart om ikke narkolepsien trør til igjen.

 

I går ettermiddag sovnet jeg også av, helt uten å vite det. Kjæresten forsvant ut døra for å hente i barnehagen, og jeg fikk den omfattende oppgaven "å bestille takeaway". Jeg vet ikke helt hva som skjedde, for plutselig våknet jeg sittende i sofaen MED mobilen i hånda. Det ringte på døren - og da var guttene hjemme. Med takeaway. Jeg må ha gått i koma.

 

Nå er dagens mål å komme seg i dusjen uten å verken sovne eller svime av. Tvi tvi!

hits