02.08.2015

Osloidyll

02.08.2015 - 21:41 Ingen kommentarer

I helgen har vi vært 3 små kilometer fra Oslo sentrum, og følt oss som langt ut på landet. Rett ut i fjorden finnes det et perfekt lite paradis på en søt liten øy ved navn Nakholmen. Her har vi bare kost oss med venner og hytte og sol og sommer.

Oslo, altså. Du skuffer sjeldent!

Her er et par billedknips fra helgens aktiviteter. Vi har grillet, svømt, trillet tur, plukket bær og jeg har smakt på en liten øl igjen etter et år uten noe alkohol. Det føltes både rart, litt feil, men ganske godt! Max har deltatt på svømmekonkurranse og fått sin første medalje. Han har vært stolt i ca 24 timer og har nå blod på tann. Han skal vinne mange pokaler, sier han. Det er ikke så nøye at gullmedaljen kom av at han svømte sammen med pappa. Ja, ja. Detaljer :-)

Finfin helg i allefall! Nå venter en uke med akk så mange innspurter! Jeg kommer snart sterkere tilbake! Deilig med et par fridager og opplading.










29.07.2015

Mammapermisjon? Tja, sånn passe!

29.07.2015 - 13:34 3 kommentarer

Jeg skulle vel strengt tatt sløvet i sengen nå sammen med det nyfødte nurket som sover. Bestilt en kaffelatte på nabokafeen. Jeg skulle vel kanskje helst bare ha nytt godt av foreldrepermisjonen og bare fått lov å være mamma på heltid. Dét hadde kanskje vært noe det, men det er ikke alltid like lett når man ikke har en helt A4 hverdag.

Om bare 3 uker er vi i gang med messe, lansering av ny serie plakater/trykk og kort. Våre forhandlere må også mates, pleies og stelles - ikke bare den lille her hjemme. Ja, og så lanseres boken min offisielt - tjoho! Frem til da hjelper det ikke om jeg stikker av og forsvinner inn i mammaboblen, da stopper liksom hverdagen opp.

Heldigvis kan jeg og pappaen bytte litt på rollene og han har vært innbytter opp til flere ganger allerede, slik at jeg får klargjort det jeg ikke har kommet i mål med enda. Babyen er fremdeles i sovemodus og deler av dagen hennes går med på å ligge med armene rett opp og nyte drømmeland. Så trør jeg til med pupp når det trengs og pappa trør til med deltidsjobbing slik at jeg får slukket en brann eller to. Vi får det jo til å fungere på et vis! 

Dette er innspurten før årets store hendelse, så det ville blitt litt feil å bare flate ut akkurat nå. Det meste er heldigvis i boks allerede, så nå er det bare litt TLC og planlegging som må på plass. Noen tråder må trekkes i og nettbutikken trenger litt tilsyn etter lang tid med likt innhold. Vi får mange nye motiver som jeg gleder meg til å endelig vise frem, og et litt nytt fokus er på plass i kjølvannet av boklanseringen. Og så får vi bare håpe at folk mottar nyhetene med åpne armer. Jeg er litt ekstra spent i år kjenner jeg. 

Forresten! Er dere KLAR over hvor usannsynlig deilig det er å være kvitt bollemagen?? Det er som å gå fra å føle seg som Noas ark - og nå plutselig føler jeg meg mer som en liten speedbåt. Eller, kanskje ikke en speedbåt. Enda. Men i alle fall en klassisk trebåt. En glad og tilfreds nyoljet snekke i en idyllisk skjærgård. Speedbåten er jeg kanskje et par kilo og noen runder på treningssenteret unna, men jeg stresser ikke av den grunn :-)

Legger ved et par bilder fra hjemmekontoret mitt og en av høstnyhetene. 

Se forresten Instagram for bilder av pappatricks for babysoving på kontoret. Ler meg i hjel. (@inspirato.no)

Ha en fin onsdag, med ferie eller jobb! 







23.07.2015

Første uke etter fødselen

23.07.2015 - 21:17 5 kommentarer

Nå har det gått en drøy uke siden vi kom hjem fra sykehuset med en liten bylt i en bilstol. Det gikk så fint, så fint - helt til det ikke gikk fint i det hele tatt.

Magesmertene jeg snakket om som kom før rett før fødselen, dukket igjen opp igjen lørdags formiddag. Helt som lyn fra klar himmel fikk jeg en ilende intens vondt i nederste del av magen på høyre side. Jeg ble nesten helt oppgitt, for etter fødselen var jeg i god form og hadde få plager bortsett fra trøtthet og ømhet. Endte på nytt opp på Ullevål, ble lagt inn på direkten og lagt fastende på intravenøst og gitt en stor og god sprøyte med smertestillende rett i rumpeballen. Ai! 

Så der lå jeg flatt ut igjen, da. Tilbake på sykehuset og skulle nå kanskje åpnes opp utpå kvelden siden de mistenkte at jeg hadde fått "eggstokkvridning" - en diagnose helt fremmed for meg.

Snurt og lei som bare det måtte jeg bare ligge der og avvente. Far og baby fikk heldigvis bli med og Max var trygt igjen hjemme med besteforeldrene sine før de dro hjem igjen. Vi fikk bo på et rom sammen slik at jeg fikk ammet og pappaen fikk ansvaret med bleieskift og kos. Det tok et døgn før vi fikk dra igjen, heldigvis uten å ha blitt operert. Så nå sitter jeg og håper på at alt er i orden. 

Men sånn bortsett fra et lite sykehus-setback, har alt gått veldig bra. Vi har blitt kjent med Micki og lært litt mer om hennes personlighet. Vi har selvsagt vært veldig spent på akkurat dette. Hvem ER denne lille skapningen vi har laget??

Lille baby Micki er ikke så glad i smokk, men kan godkjenne det under tvil når vi triller henne i vogna. Jeg håper virkelig hun vil vende seg til det, for å bruke meg som smokk i lengre tid er ikke helt optimalt. Micki nekter å ligge ensom i egen seng, men sover som en engel gjennom hele natten om hun får sovne inntil magen min eller ha en pupp i pannen. Hun har sovehjerte så det holder og de første døgnene sov hun nesten hele dagen kun med pauser for å spise og få ny bleie, jevnlig hver time eller annenhver hele døgnet. Nå er hun gjerne våken noen timer på formiddagen og noen timer på kveldingen. Hun ligger bare der, glad og fornøyd. Ser på oss, smiler, studerer ansiktene våre og lurer på hva vi gjør. Ingen gråting enda, kun klaging og sutring om hun blir for sulten og ikke jeg gir henne det hun vil ha. Hun elsker at vi stryker henne over pannen og kinnet og smiler på automatikk når storebror gir "nesesuss". 

Dessuten liker hun veldig godt å sove i vognen når vi triller tur for å leke med Max utendørs. Å vifte med de små tærne i uteluft eller å få litt solstråler i ansiktet.















Godt å være ferdig med fødsel og sykehusopphold! Jeg føler meg endelig i fin form! :-)

21.07.2015

Hva er viktig når barnet får nye søsken?

21.07.2015 - 12:06 8 kommentarer

Det er konkurranse på gang. Det nye nurket har kommet hjem fra sykehuset, og plutselig omtaler alle denne fremmede lille klumpen som søtnos og hele verdens navle. 

- Se så søt, da. 
- Næmmen, for noen deilige små tær.
- Hysj, ikke bråk! Babyen sover.
- Herregud, hun er til å spise opp!
- Ikke nå lille venn, Mamma må passe på babyen. 

Er det rart storebror eller storesøster synes det er litt vanskelig? Plutselig er det to som må dele oppmerksomhetspotten, Mamma er sliten og litt uinteressert, Pappa må passe på at alt er på stell og har kanskje ikke så mye tid til å leke sammen lengre som før. 

Vi har forsøkt å være litt føre var, men jeg må innrømme at det er en utfordring! Jeg har jo bare begrenset mengde energi og tid til rådighet og jeg føler ikke jeg får strukket til og vært nok tilstede. Det kan være greit å planlegge noen grep for å unngå den verste smellen som ferske storesøskenforeldre lett kan gå på. Hva slags erfaringer har dere?

Et par grep har vi bevisst gjort så langt:

Da storebror kom hjem fra ferien og lillesøster var 3 dager gammel, tok vi oss først god tid til å se han, snakke med han, fortelle han at vi hadde savnet han og at det var jammen godt å ha han tilbake igjen. Han ville selv bort til lillesøster med én gang og hang seg spesielt opp i hvor søte små babytær hun hadde. Etter introduksjonen hadde vi stilt opp alle bamsene hans i sengen, og utrustet dem med gaver til han. Vi fortalte han at alle bamsene også hadde savnet han og at de synes det var veldig stas at han hadde blitt storebror. Inni alle de ulike gavene hadde vi pakket inn kun ting som handler om aktiviteter som han kan gjøre sammen med oss. Drage, ny fotball, sykkellampe og hansker, typiske ting vi kan ta med i parken. Han synes dette var koselig gjort av bamsene - og veldig stas.

Ellers har vi forsøkt å omtale babyen til han som "lillesøsteren din" og å sette fokus på at han nå har blitt storebror - og vekke ansvarsfølelsen og eierskapet hans til dette nye vesenet. Og når vi har møtt folk har vi passet på å holde fokus på at nyheten er at "Max har blitt storebror" fremfor "Vi har fått en ny baby". 

Det er lett å glemme seg vekk og fokusere mest på den lille som tross alt krever mest.

Det er lite tid til andre ting enn babyen. Andre folk blir lett nedprioritert, og ting som å sjekke mail eller sosiale medier kommer litt i andre rekker. Forsøker å holde mobilbruken til et minimum i løpet av den tiden jeg bruker sammen med de to minste. Og så forsøker jeg heller å være litt ekstra effektiv på en stille kveldsstund, for eksempel. Det er lett å surre bort tiden om man bare ser i skjermen...

Vi har passet på at det blir mer Pappatid. Tid til sykling, lek, at han får bli med på ærender og være litt stor og viktig. Han forstår heldigvis at Mamma akkurat nå er mye utilgjengelig for lek pga amming, stellestund eller legging. Men når tiden er moden, håper jeg at vi kan ta faste storebror-og-mamma-stunder der kun vi to tar en tur ut og gjøre noe koselig sammen. Kinodate eller sykkeltur i parken, for eksempel. Helt uten barnevogn og babysnusking. 

Masse ros til storebror som er flink å passe på lillesøsteren sin. "SÅ flink du var å hjelpe meg med å stelle henne! Du er jammen en flink storebror" - ser ut til å hjelpe mye for ansvarsfølelsen og stoltheten over å få ta del i hele opplevelsen. 

Og så kan man kanskje fake at man har overskudd og interesse til å høre på røverhistorier, selv om man egentlig sover på innsiden.....

Med litt mestringsfølelse og mye lek og moro blir det god stemning.

Babyen sover dessuten store deler av dagen, så det er lett å bruke pausene på turer som storebror får gleden av.

Nå venter en dag med lekeland og isspising. Ute er det fellesferie og lett regnvær. Byen er så stille og rolig. Slettes ikke feil :-) 



Hvordan taklet dine barn å få småsøsken?

Hva er dine beste tips for å forebygge sjalusi og følelsen av å bli utestengt?

 

 

19.07.2015

Babylove

19.07.2015 - 22:09 10 kommentarer

At det går an å føle en sånn rush av følelser av et lite, fremmed menneske på 3 kilo. 

Å bare ligge våken en halv natt inntil den varme lille kroppen og studere alle trekkene hennes. Kjenne tårene presse på.

Kysse den ferskenmyke pannen og trekke inn duften av den deilige babylukten. 

Å få øyekontakt med henne og se at hele ansiktet hennes former et smil som viser frem de små tannløse gommene.

Holde de bittesmå føttene og kjenne hvordan de mikroskopiske tærne griper mot fingrene dine.

Stryke henne over kinnet og se at hun sovner av i velvære.

Høre de små knirkene hennes når hun er sulten og se at hun lyser opp når du plukker henne opp for å mate henne.




Er det mulig å bli mørere i hjertet?

19.07.2015

Vår siste barnløse helg på Grünerløkka

19.07.2015 - 21:26 Ingen kommentarer

Noe sa meg sist helg at dette kom til å bli lenge til neste gang. Bare oss to. God tid. Fred og ro. Fortauskafé. Teit humor.

Jeg hadde visst veldig rett. Lørdagen rakk vi å nye i sola på nyinnflyttede venners deilige bakgårdsbalkong med vannmelon, juice og snacks. Søndagen endte vi også opp på Løkka, på Birkelunden, på kafé og taco gatelangs. Også kjent som mitt siste måltid. (På ettermiddagen bar det på fødeavdelingen)

Her er mine aller siste bilder av bollemagen.

Jeg kan si med hånden på hjernet at det er få eller ingen ting som har gjort meg gladere enn å være kvitt den. PUH. 










Takk for alt, magen. Snakkes! (aldri)

17.07.2015

Maxi Cosi Pebble

17.07.2015 - 15:40 3 kommentarer

Den siste dagen før vi måtte hyle av gårde til fødestuen, rakk vi akkurat å nyte en dag fyllt av gjensynsglede med bilen vår. Den har stått på verksted i ukesvis og ventet på deler som skulle på plass for å få den til å oppføre seg riktig. Å legge ut noen bilder rakk jeg faktisk ikke, vi fikk bare parkert og så måtte vi kjøre av gårde igjen. 

I ventetiden har vi kjørt rundt i varebilen vår som er smekkfull av ræl, sånn som flytteesker, tomflasker og murpuss. Stas å kjøre rundt i en brakke! Nei, ikke egentlig. I tillegg har varebilen bare tre seter, så det begynte å haste litt å få på plass bilen før Mickis ankomst. Man skal ha LITT flaks da - vi fikk den nemlig tilbake én dag før fødselen! Jeg tror faktisk at kroppen min bare holdt tilbake for å vite at alt var på plass, inklusive kjøretøy.

Så i helgen fikk vi unnagjort bilvasking, handling og fått på plass det siste før vi plutselig endte på fødemottak søndags kveld. Her kommer derfor et par bilder litt på etterskudd.

VI tok en liten testtur til Bygdøy.

Der ramlet vi over kasser med jordbær som luktet så godt langs veien at duften kom helt inn i bilen, så det måtte vi selvsagt ta med oss hjem igjen.

Luuuukt på dem da! Norske jordbær er lykke på jord altså.

Kjørte videre med en kurv i fanget som straks forsvant.

Etter bilen hadde kommet ut fra et realt søndagsbad i vaskehallen, måtte vi få på plass bilsetene til de to småtrollene som snart skulle komme. Én stor en hjem fra ferie, og én liten en hjem fra fødestuen. 

Så rart å se bilen vår og innse at vi er en sånn tobarnsfamilie. Fullt av stoler overalt jo! Flere er det rett og slett ikke plass til. 

Vi har sverget til Maxi Cosi helt siden førstemann kom til, og har god erfaring med både nyfødtstolen Maxi-Cosi CabrioFix og nå (som til venstre på bildet under) Maxi-Cosi RodiFix etter Max fikk forovervendt bilstol. 

Denne gangen har vi vært så heldige å få sponset utprøving av den nye og superenkle Maxi-Cosi Pebble av Barnevognhuset Rudo. De har guidet oss til hvilken stol som passer oss og vår bil, og denne ble helt super! Behovene våre har jo endret seg litt etter vi byttet ut cabrioleten med et litt mer romslig kjøretøy, så nå kan vi få luksusen av litt mer komfort og enkel bruk. Sist hadde vi ikke plass til noen IsoFix-base, så hver gang vi skulle ut og inn av bilen, måtte vi sale opp med belter og fester og alskens greier for å spenne fast bilstolen.

Denne gangen sitter basen i bilen permanent, så vi får ut stolen ved å røre på én knapp. (Den grå på bildet over) Inn er bare å klikke på plass, og så får du et lite "Beeep!" og en grønn lampe som bekrefter at alt sitter som det skal. Skal love dere at bilfraktingen blir lettere denne gangen! I tillegg kan vi bruke den samme basen til neste størrelse bilsete, så da klikker man bare på plass neste stol rett i samme klikk-systemet. Lett! Hele stolen er superenkel å bruke, og helt tydelig videreutviklet fra CabrioFix - med med forbedret funksjon på alle fronter. Anbefales!

Blomsterhandling er jeg glad det IKKE ble den dagen, for de hadde visnet før vi kom tilbake igjen fra sykehuset. 

Og som dere kjenner til, ble det innlegging på sykehuset søndags ettermiddag - og mandags morgen var hun jammen ute! Da var vi ganske fornøyd med at vi fikk klargjort alt i tide, selv om det helst burde vært gjort uker i forveien. Ja, ja. Her kles Micki på for å reise hjem fra barselhotellet.

Hjemfrakting i storebror sin sparkedrakt, ble helt mør i hjertet av å se henne i samme antrekket som virker så lenge siden vi hadde på Max, men samtidig så var det jo liksom nettopp... 

Og klikk - setet var på plass og vi reiste trygt hjem den lille turen fra sykehuset og hjem. 

  

Så lang tid tar det altså å feste stolen for aller første gang. Nå er vi hjemme og koser oss :-)

 

HER er forresten link til stolen med pakketilbud på både basen og stolen! Den kan også kjøpes direkte med samme kampanjepris på Rudo sine butikker rundt i Oslo. 

 

 

16.07.2015

Min andre bloggdokumenterte fødselshistorie!

16.07.2015 - 18:04 2 kommentarer

Tiden flyr, gjør den ikke? Denne bloggen har vært med på to svangerskap og to fødsler. Én gutt og én jente. Det har gått fire år siden sist - og jeg synes det er utrolig morsomt å se tilbake på alt som har skjedd i livene våre siden vi ventet barn nummer én i 2011. Det har jammen vært en innholdsrik reise.

Her kommer fødselshistorien om da vår fine lille Micki kom til verden på Ullevål sykehus for bare et par dager siden.

Som dere kanskje leste i mitt forrige blogginnlegg, hadde jeg gått rundt i over en uke med intense kynnere eller modningsrier. Sov dårlig om natten fordi det strammet til i magen og murret bak i korsryggen med taktfast smerte. Flere ganger undret jeg på om dette kanskje kunne være begynnende rier - men jeg slo det fra meg alle gangene da takene gav seg etter en periode for så å komme tilbake senere. Litt frustrerende var det da å gå sånn i så mange dager uten at det faktisk skjedde noe.

På søndag hadde jeg og Marius (AKA Mannen) den koseligste dagen. Det var bare oss to, da Max (4) hadde reist bort på ferie sammen med sine besteforeldre i nord. Vi tok oss friheten til å bare ha fri, døse utover morgenkvisten, spise sen frokost, kjøre en tur, spise en is og utelunsj - gjøre noen små ærender som måtte til. Vi var i et helt annet modus og bare nøt dagen sammen i solen. (Har til og med tatt masse bilder som skulle ut på bloggen her men som fremdeles ligger på kameraet mitt...)

Vi kom hjem igjen tidlig ettermiddag og spøkte med noen venner på SMS om alle kjerringrådene vi skulle vurdere å prøve utover kvelden. Her måtte det jo gå an å få litt fortgang på ting?! Vi rigget oss til i sofaen og skulle til å bestille noe takeawaymat (helst ekstra sterk - i følge kjerringrådene) i det jeg får sånn ekstrem smerte i magen. En stikkende, øm og intens lokal smerte som satt nederst i magen min og strålet litt utover høyresiden. Jeg forsøkte å ta et varmt bad, men det ble bare vondere. Rullet rundt på sofaen i et par timer uten å finne en komfortabel stilling. Satte meg opp, la meg ned, forsøkte liksom å stikke av fra smertene uten hell. Dette var ikke smerter fra rier, heller ikke fordøyelsesrelatert eller noe jeg kunne gjenkjenne. Marius foreslo at vi skulle ringe fødeavdelingen og høre med dem, men jeg slo det bort. Er det ikke effektive rier, blir man uansett bare sendt hjem igjen, tenkte jeg. Det var jo ikke som at jeg var i gang med fødselen.

Etter en halvtime til med rulling og akking, lot jeg han til slutt ringe fødemottaket. Han beskrev hva jeg opplevde og de sa at det skadet jo ikke å ta en titt. Så han fikk dratt meg ut i bilen der jeg satt som en ball i setet og stønnet over hver lille ujevnhet i veien. Gikk som en krok inn på fødemottaket og fikk komme inn til legen etter en tur med monitorering. Ultralyden viste at babyen bevegde seg fint. Normal mengde fostervann. Kynnere som kom og gikk litt uregelmessig. Alt så bra ut. Men hun fant utvidede vener rundt bekket og ville i tillegg undersøke om dette kunne være blindtarmen. Ingenting ble utelukket.

Jeg ble deretter lagt inn på sykehuset og sendt til nye undersøkelser. Marius kjørte hjem for å plukke opp tannbørste og litt remedier til over natten. Vi antok jo at jeg ville bli sendt hjem igjen neste morgen. Jeg fulgte etter legen. Hun sa ikke stort men spurte om jeg hadde fått undersøkt modning enda. Nei, det hadde jeg ikke. Hun undersøkte kjapt, tok av seg hanskene, så på meg over brillene og sa:

"Gratulerer, du er i fødsel! Livmorhalsen har 3-4 cm åpning så her er det bare å ta vannet."

Jeg ble både glad og redd på samme tid. NÅ? Føde?

Jeg fikk summet meg litt og gikk ut fra undersøkelsesrommet. Der stod Marius som et spørsmålstegn og forventet sannsynligvis et "Det var ingenting" men fikk i stedet et "Du, jeg driver visst og skal føde her nå snart." 

Oi! Javel. Men da måtte visst han hjem etter fødebagen likevel. Bilen måtte parkeres litt bedre. Planene ble litt endret for kvelden, kan man si.

Smertene i magen var fremdeles veldig tilstede, og kynnerne sluttet jeg å omtale som kynnere, dette var jo faktisk rier. De bare var ikke SÅ regelmessige, og gjorde ikke SÅ vondt som jeg vet at de kan. Men skjermen bekreftet at det definitivt var ting på gang.

Klokken 1 om natten tok de vannet for å få fortgang på riene. Elektrode blir satt på babyen for å monitorere det hele. Riene kommer og går hvert 5.-6. minutt og tar seg kjapt opp i intensitet. 

Klokken 3:30 stagnerer riene noe. De er like sterke, men blir ikke tettere eller mer intense. Vi blir enige om å sette drypp for å få enda mer fortgang. Oh yes, det merkes! 

Vi fikk faktisk akkurat samme fødestue som da Max kom til i 2011. Ble jammen liggende monitorert fødsel denne gangen også.

Jeg skjelver ukontrollert av smertene, og hakker tenner som om jeg holder på å fryse i hjel. Kroppen min har reagert på smerte på denne måten to ganger før. Under pressriene sist fødsel - og da jeg brakk skulderen og rev av litt sener og sånt i september. Denne gangen skalv jeg gjennom nesten hele fødselen. Er det ikke en veldig merkelig måte å takle smerte på? I naborommet hørte vi på vræl og hyl som minte mer om skrekkfilm og dødsangst. Noe man kanskje tenker er et mer nærliggende alternativ når det kommer folk ut av en. Alle håndterer vondt på hver sin måte. Det må være snålt å være jordmor og observere alle disse rare reaksjonene. 

I 4-tiden får jeg tilbud om epidural. Jeg takker ja. Heldigvis kom anestesilegen kjappere denne gangen enn sist, så jeg følte meg ikke absolutt utmattet i det jeg fikk hjelp. Denne gangen følte jeg hva som skjedde der bak, at nålen trykket på, slangen ble dyttet på plass. Marius stod foran meg og holdt meg fast og lot meg hvile hodet mitt mot magen hans mens han støttet skuldrene mine slik at jeg skulle bevege meg minst mulig. Jeg hadde vondt, men var fremdeles til stede og fikk med meg hva som skjedde. Sist hadde jeg så hinsides koma-vondt da det skjedde at jeg ikke merket det i det hele tatt. 

Jeg merket etterpå at venstrefoten min holdt på å sovne av. Den ble helt nummen og rar, og følelsen gikk over i hofteområdet som føltes litt lammet. Jeg kunne ikke føle huden min i et avgrenset område. Epiduralvesken ble injisert og jeg kjente en iskald følelse over ryggen og skuldrene, som om noen tappet kaldt vann inn i blodårene mine. Veldig rart, og så ble det veldig behagelig veldig fort. Alle smertene i ryggen forsvant, og jeg kunne bare kjenne delvis på smertene av riene.

Det tok noen minutter før jeg fikk full effekt. Jeg kunne hvile litt. Fra 4:30 til 6:00 hadde jeg det relativt greit. Det ble lyst ute. Marius foret meg med energidrikke og muslibarer.

Så begynte jeg å føle pressriene, og alt ble en annerledes følelse. Smertene i riene kom tilbake veldig, veldig lokalt. Jordmoren målte åpning og konstaterte at nå stod hodet godt ned i bekkenet. Full åpning! Jeg trodde nesten ikke på henne. Dette gikk så mye kjappere enn sist gang! Er det ikke meningen at jeg skal ligge her med håpløse rier i sånn 10-12 timer til, liksom?

Hun sa de magiske ordene.

"Når du får rier neste gang og føler for å presse, så gjør du bare det!"

Herfra ble kamera og mobiltelefon parkert og Pappa fikk ta aktivt del i skrekkfasen. Det ble mer skjelving. Litt roping, litt gråting. Jordmoren var verdens skjønneste og var så rolig, så behagelig og flink. Jeg følte at denne fasen tok lengre tid denne gang, men det kan jo være bare min oppfatning. Jeg smakte på nytt på håpløsfølelsen, det at du gjør noe som bare ikke føles mulig. Dette kan UMULIG gå. Så vondt, så vondt, så vondt...

Men så tok vel den velkjente urkvinnen over og trosset smertene og turte å presse likevel. Vi kunne jo ikke ligge her hele dagen. Vakuumkopp ble nevnt. Nei, ikke pokker. Herregud, altså. At vi fremdeles gjør dette. Og vi klarer det!

Klokken 6:50 var Micki ute. Hun gråt som om hun mente det. Her er jeg, liksom. Hvorfor tok du så lang tid?

Den lille fine jenta ble plassert på brystet mitt og vi gråt noen tapre lettelsestårer. Der er hun jo! Jeg tror ingen har følt på ordet "lettet" mer enn en nybakt mor i en sykeseng.

Det er ikke bare Mammaen det er tøft for med fødsel...

Vi lå noen timer til på fødestua før jeg fikk lov å ta en dusj etter at blodtrykket var godkjent. Jeg var så glad for å slippe sting denne gangen. Bare en bitteliten rift. Det kan jeg leve med. Vi ble så flyttet over på barsel på sykehuset, siden jeg hadde disse magesmertene. De fant en liten skade i kanten på placenta som kunne indikere morkakeløsning, noe som igjen kunne være grunnen til smertene. Jeg ble holdt til observasjon, men smertene forsvant og var bare en ømhet som like gjerne kunne være bare fødselsrelatert. 

Pappa er like forelsket og mør som sist. Møre pappahjerter er det fineste som finnes.  

Etterrier!

Det er så utrolig rart å gå fra å ha en smekkfull flodhestmage, til å være nesten "normal" igjen. Selv om alt er ømt og hovent og sårt, merker man hvor fort kroppen forsøker å ta seg inn igjen. Denne gangen har jeg hatt ekstremt sterke etterrier, så sterke at de minner om fødselen. Men bonusen for sånt er jo at livmoren trekker seg kjapt sammen og allerede dagen etter var magen betraktelig mer på plass. Bildet under er fra dag to, iført joggebukse og strechy sykehusbleie. De kommende ukene gjør nok susen. Etterriene har begynt å gi seg i dag, og nå har jeg faktisk på meg en ordinær bukse igjen. Det føles godt!

 

Nå er vi hjemme igjen og nyter livet med den lille. Hun sover stort sett, men våkner for å spise hver 2. time ca. Jeg har de klassiske betongpuppene. Nærmest firkantede pupper hardere enn stein, og plutselig større enn noe man kan se i eventyrbøker. Det er skummelt å se hva naturen steller i stand, men jeg koser meg veldig med at vi begynner å få til ammingen. Lille Micki er bare rolig og harmonisk og har ikke laget en lyd bortsett fra knirking og små sultne grynt. Hun sover helst inntil magen min hvor hun har tilgang til en pupp og en hånd som stryker henne over den lille varme ryggen. Hun sover og smiler og våkner og studerer oss grundig. Og så sovner hun ved puppen ca hver gang. Jeg har helt glemt hvor magisk det føles med en sånn liten kropp som er fullstendig, 100% avhengig av deg. 

Mer baby Micki-spam finnes på instagramkontoen min @inspirato.no :-)

Jeg er så lykkelig!

HER kan dere lese om da Max kom til i 2011. 

 

 

13.07.2015

Velkommen til verden, Micki!

13.07.2015 - 10:48 31 kommentarer

I dag tidlig kl 6:50 kom Micki til verden. Hun veide 3480 gram og er 52 cm lang.

Mer om de lykkelige omstendighetene følger :-)

Akkurat nå får dere bare en liten sniktitt!

10.07.2015

Dagevis med modningsrier, men ingen fødsel

10.07.2015 - 13:08 10 kommentarer

Hva skjer? Har jeg sterke kynnere eller svake rier?

Jeg vet ikke, jeg. Men jeg våkner tusen ganger i løpet av natten av enten veldig vonde kynnere eller det som må være modningsrier som ikke setter i gang noenting. Argh, det er så frustrerende. Nå har jeg sovet dårlig hele siste uken pga diverse tegn på at ting er i gang, og så tror jeg at riene er rett rundt svingen - for å oppleve at hele greia bare dabber av igjen etter en rekke timer.

I dag er jeg sliten.

Har en ny kynner på gang akkurat nå, men har gitt opp å prøve å se etter regelmessighet etter jeg var veldig på i går og søkte etter logikk. Fikk meg en liten app på telefonen som jeg kunne trykke på når det skjedde ting. Ble litt av en registrering utover natten. Hadde gått en lang ettermiddag uten de store takene - men så startet det opp på kvelden igjen. Kynnerne / maseriene / hva enn dette er, kan liksom komme med ti minutters jevnt mellomrom, vare i over et minutt og gjøre relativt vondt. Smerten flytter seg fra magen til ryggen og holder tak som en jernhanske.

Nedpressfølelsen er definitivt på plass. Opplevelsen av å ha en håndball mellom bena. Det verker i bekkenet og kommer tidvis intense stikk i underlivet, som om man har en strikkepinne feilplassert i benklærne... Hark. Jeg vet jo at det er hodet til babyen som er festet og nå lager kluss med nervene mine, men rart er det hver gang. Man trekker til seg bena og krøller dem sammen i et håp om at det gir seg. Lysken min får stadig vekk små "elektriske" støt, som om man har seige gummistrikk som holder bena fast - og så forsøker noen å skjære over gummien. Bena svikter på en måte under meg, ikke med smerte men sterkt ubehag, litt sånn som den følelsen man får i albuen når man smeller den mot bordkanten, hva heter det? Enkemannsstøt?  

Magen er så hard og stram og svær at jeg sliter med å sitte oppreist i 90 graders vinkel. Ribbena mine er bøyd utover. Det klør enormt i magehuden min, selv om jeg smører meg inn med feit olje så ofte jeg kan. Jeg orker ikke å spise en hel porsjon mat, for det er virkelig ikke plass til noe mer der inni nå. Våkner om natta og er tissetrengt som en kamel, tripper inn på do for 5. gang og tisser i to sekunder. Det ER ikke noe å løpe på do for!! Dette er bare TULL!!

Nå kommer en ny kynner. Ca den 25298. denne uken. Baaaaaaaah!!

 

 



Kan noen være så snill og fortelle meg noe jeg vil høre? Nå går jeg og stikker hodet i fryseren. 

 

08.07.2015

Dette er verdens beste sommerdrikke!

08.07.2015 - 22:34 7 kommentarer

Så enkelt og så hinsides knask! Ingrediensene du trenger er i sesong akkurat NÅ så fort deg om du vil rekke fersk produksjon - eller handle inn og frys ned for bruk utover høsten :-) Uansett har du ingen tid å miste - løp til din nærmeste eksotiske grønnsakshandler! Følg lukten av den søte, parfymerte deilige gule mangoen og forsøk å ikke sikle på deg selv.

MANGO LASSI 

Du trenger:

  • Pakistansk mango (Må ikke forveksles med vanlig mango fra din lokale Bunnpris)
  • Naturellyoghurt
  • Isbiter

That's it! Kast alt i en blender og kjør til en smoothie. NYYYYYT! 

Vi kjørte til Grønland i går og spiste billig indisk til lunsj, før vi gikk på mangoraid i grønnsaksbutikken. Det står bokstavelig talt KØ for å komme til de deilige gule skattene som kun er i sesong akkurat nå. Ikke rart for dette er virkelig en av de bedre ingrediensene man får tak i! Det er så godt at jeg får ikke beskrevet smaken her, bare rope høyt om at dere går glipp av noe stort :-) Hver sommer samler vi en hel haug av dem, spiser dem ferske så lenge vi kan - og når sesongen er på hell kan man skjære ferdige biter og fryse ned for å bruke i smoothier eller pureer senere. 

Max ELSKER dem! Ikke rart, det var den første smaken han ble introdusert for som baby. Vi lagde hirsegrøt og hadde et par skjeer med mangopuré over. Øynene ble store og grøten gikk RETT ned. 

En stille stund med gul nytelse i bakgården. 

Her er mitt mangolassi-instagramtryne. Og bollemage. Har jeg nevnt hvor lei jeg er av bollemage? 

He-re-gud.

Oslohimmel 

Nei, nå må jeg opp og lage en ny omgang i blenderen tror jeg... :-) Max har reist nordover på ferie, men det er vel lov å lage litt ekstra uansett...?

Ha en fin onsdag!

hits