Inspirato

Gratulerer med din aller første bursdag. Slutt på å være 0 år gammel! Hipp hurra for fine lille Max! 

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥

Nå er det 365 dager siden jeg lå på Ullevål Sykehus. Fødeavdeling A.

På fødeavdeling A var magen koblet til alskens instrumenter, ledninger og målere. Leger og jordmor løp rundt og sørget for at alt så riktig ut. Bekymring for babyen som ikke hadde nok puls, bevegelse eller stor nok mage. Rier hvert 3. minutt. Skjermer, bippelyder, monitoren som spyttet ut metervis med ark i løpet av et døgn. Den store klokka på veggen.

Utenom disse minnene er det lite jeg husker av fødselen i dag. Det er som om det er slettet fra hukommelsen min. Det kjennes egentlig ut som om jeg aldri engang var gravid. Jeg er glad jeg skrev om fødselen etterpå. (Les historien her.) Når jeg går gjennom den husker jeg ting jeg ikke hadde husket uten å lese den om igjen. Fint at vi har hjerner som er ekstemt selektiv for hva slags minner den gidder å huske.

Husker merkelig nok fint lite av nåler, sytråd, sprøyter, babyhode på størrelse med en vannmelon, blod og slike trivielle småsaker som å ikke klare å sitte på en stol skikkelig. Det jeg derimot husker, er sånne ting som den gode kveitemiddagen vi spiste på barselhotellet, og at jeg spiste minst 3 porsjoner jordbær til dessert og synes det var de beste bærene jeg hadde spist. Vurderte på et tidspunkt å smugle med meg kantinebær opp på hotellrommet så jeg kunne snackse på dem fram til kveldsmaten. Tror også jeg spiste min egen kroppsvekt i brødskiver noen timer etter fødselen - jeg tror ikke jeg var klar over hvor mye jeg hadde kapasitet til å trykke i hodet. Og jeg som trodde jeg ikke skulle ha matlyst etter fødselen. Så feil kan man ta. Jeg var skrubbsulten fra babyen datt ut og i 3 dager i strekk etterpå. Som en bjørn som kom ut fra hiet sitt...

Husker også da Kongens garde stoppet rett utenfor barselhotellvinduet vårt på 16. mai og spilte for oss i sola. Det var et merkelig fint og følelsesladet øyeblikk. Husker også følelsen av å ikke klare å se seg mett på den lille skapningen i plastkurven. Han hadde et helt nytt ansikt som liksom tok tid å bli kjent med. Der var han, liksom. De 3 dagene på barselhotell står i minnet mitt som noe fint, varmt, trygt og godt. Vi bare hadde det fint og følte at vi var på en liten ferie sammen. Med denne nye skapningen som ikke gjorde annet enn å sove, smile, spise og se seg rundt.

Nå sitter jeg her 10 kilo lettere enn for et år siden, mens det ligger 10 kilo mer baby enn i fjor i sengen. Max sover søtt mens han holder den nye dynen sin fast med ene hånden, og koser med håret sitt med den andre. Smokken beveger seg litt opp og ned. Et smil dukker opp i søvne innimellom.

Og så smitter det så lett over. Smilet, altså. I 365 herlige dager.

Igjen, de har så rett -

Tiden går så fort.

Jeg tror beibi har kommet i trassalderen. Det skjedde sånn cirka på dag 363 i livet hans. I dag, altså. 

Jeg har nettopp ninjasneket meg ut av soverommet. Han har utviklet alvorlig lakenskrekk og NEKTER å legge seg selv om øynene hans går i kryss. Det tok 1 time og 45 minutter å få han til å legge seg ned til sin powernap. 

En time og førtifem minutter.

Jeg kunne oppfunnet hjulet på nytt i den tidsperioden. Opptil flere ganger!

Det er nesten to timer, det. To timer med sprelling, klatring, klaging, krokodilletårer og trasstrasstrass. 

Smykket mitt henger på ryggen min. Håret mitt er et strutsereir. Øredobben er vekk. Det er mascara på kinnet mitt og gardinene har nesten ramlet ned. Jeg har satt meg ned men pulsen min er fremdeles ca 125. Av frustrasjon. Akkurat nå befinner jeg meg i en lignende tilstand som menn gjør dagen derpå. "Jeg skal aldri drikke igjen." Bare det at jeg tenker "Det er definitivt nok med én unge."

Drikker en kopp kaffe. Sjekker at øynene mine er intakte etter en alvorlig poke-situasjon tidligere. Kjenner gjennom håret om det mangler flekker av hår det oppe. Ok, det virker greit. Kjæresten ligger og sover der inne, han også. I krigssonen. Han klarte å ligge der gjennom hele seansen, han. Bare slår av på hovedstrømmen, kobler ut hjernen og svever inn i Nirvana - 1 meter fra minefeltet. Konstaterer nok en gang at det er forskjell på kvinner og menn. I mitt neste liv vil jeg være mann. 

Sukk.

Tar meg en til kaffe mens jeg leter etter øredobb og sinnsro. Kommer sterkere tilbake om et øyeblikk!

Alle i huset har visst bursdag denne uken. I dag er det Jabba sin tur. 3 år, dere! Altså har vel Jabba da blitt voksen? 21 menneskeår? Og til alle dere som har etterlyst mer om udyret: En kavalkade til ære for verdens snåleste kjøter. Hurra! Snurr film....

Sheik Jabdullah, ingen er bedre underholdning enn du.

Helt tilbake til scratch. Kan dere se hvem som er Jabbz?

Hint nedenfor. Kameradatoen er forresten feil. Fødselsdatoen hennes er 11. mai 2009.

Bulldogvalper er dårlige kollegaer.

Men koselige distraksjoner. 

Jeg pleide å mislike bortskjemte hunder.

En skje tomatsuppe senere gikk det over... (innpakket i pledd på utekafé)

Etterhvert begynte hun å anta at hun var menneske hun også.

Vil du vite hvordan Jabba sitt "GUILTY FACE" ser ut...?

Attention-whore-face.

Snuggle-face.

Poo-face.

IKEA-face.

Kommer til å hoppe på deg om 2 sekunder-face.

Lei av det flate trynet til Jabba nå? Det blir vi også litt innimellom. Spesielt når det snorker og brummer. Gjerne i en klagesang for å please få komme opp i senga når det er litt kaldt en natt. Eller når hun står i vinduskarmen 4 en natt og knurrer på noen som parkerer feil utenfor på en plass de ikke skal være på. Men, men. Skyld seg selv. Jabba, du er kos da. Flink kjøter. Vi skal kjøpe et bursdagsbein til deg. Skål.

Har dere lagt merke til en sak? Det har jeg.

Altså... Når man kjøper knekkebrød. Man vandrer langs reolene og vurderer hva man skal bruke som liggeunderlag for pålegget sitt. Kanskje har vi ulike preferanser, men jeg ser ikke nødvendigvis først etter hvordan selve greia er presentert for å bli overbevist over hvilket produkt jeg skal kjøpe. Fiberinnhold, fullkorn, karbohydratinnhold... Eller vent nå litt. SE på det knekkebrødet. Det ligger sånn casually stablet oppå andre knekkebrød (gjerne med solstråler og fine strå bak) - og så ligger det vakkert dandert et lite artistisk stilleben av pålegg oppå toppen der. Plasseringen er ca. midt på knekkebrødet, eller muligens i det gyldne snitt. Jeg fascineres litt over fenomenet.

Hvem var det som bestemte at knekkebrødfoto utelukkende skal bestå av nakne knekkebrød med en liten bergknaus av cottage cheese, dandert med glinsende urter og en grapefruktbåt? Kom igjen. Det er ingen som faktisk SPISER grapefrukt. Eller... Hva med cottage cheese med én hel oliven på? Hvilken skole gikk disse folka på? 

Er noe drit å harke opp en dillkvast og en hel rekehale eller frokosten.

Mmm. Ingenting slår hakket paprika og en eggebit med ...gulp på?

Cottage cheese blir aldri gammelt. Rødløk? Hva slags straff er dette knekkebrødet?

Litt enklere med sitronbåter i halsen enn rekehaler, da.

Til kvelds har jeg tatt oppfordringen fra Finn Crisp. Dette er hvordan du skal spise knekkebrødet. Favoritten er 5 wholegrains, og det valgte jeg nok IKKE ut basert på utstillingen av hvit guffe med gressløk på.

Uansett. I korrekt knekkebrødtradisjon har jeg dandert en spiseskje kyllingsalat i senter av knekkebrødet. Har i dette tilfellet valgt en skive snackpaprika og en halv drue - og latt både cottage cheese og rødløk ligge i fred i kjøleskapet.

Sånn ja.

Hmm... Hvis jeg løfter opp så sklir kyllingsalaten litt ut på sidene. Er best å starte i kanten.

Knekker av en bit.

Knekkebrød er tørre greier altså...

Tygg tygg. Svelg.

SVELG.

drikk vann....

Svelg.

Sånn. Et par slurker peppermyntete og jeg har fått i meg vingene på kunstverket.

Hva nå?



Løfter forsiktig opp. Setter tennene over paprikaen som inngjerder druebitene mine.

Oida.

 

Bedre lykke neste gang.

Kanskje det blir annerledes med cottage cheese og rekekropp...

I dag fyller den aller beste mannen år. 33 av dem. Jeg er ikke engang i samme by som han i dag - og ser han ikke før til helgen. Må derfor finne en annen måte å gi bursdagsklem på. Kan man gi blogg-bursdagsklemmer? Jeg gir det et forsøk...

Det er ikke lenge siden vi møttes, i grunn. Vi har grunn til å påstå at vi har vært relativt produktive. Jeg møtte kjæresten etter han hadde begynt å ha tretti lys på kaken. Da han bodde i ungkarsreiret sitt på Skøyen, kjørte racerbil om dagen og spilte gitar om natta. Da jeg bodde i Bergen og var arbeidsnarkoman espressomisbruker med en rampete bulldogvalp med alt for store labber.

Lang historie kortet litt ned: Han valset inn på loftskontoret mitt en vakker onsdag, og før jeg visste ordet av det satt jeg i en fullpakket bil med en potteplante i nakken og så på skiltet som langs veien sa "Oslo 487 km" og undret på om dette egentlig var en bra idé.

Det var det visst.

:-)

Siden da har liksom livet vært snudd på hodet fullstendig. Jeg advarer mot klissete bilder av kvalm forelsket karakter. 

Gratulerer så masse med dagen, mannen i mitt liv. Vi digger deg og er SÅ glad for at du stakk innom på kontoret :-)

Etter å ha nektet Instagram i 2 år har jeg nå gitt opp kampen. Sosialemediabølgen skyller over land og strand - og jeg lar meg skylle vekk frivillig.

Du finner meg altså på Instagram som Emmeselle. Lover å jevnlig legge ut bildeoppdateringer der.

@Emmeselle på Twitter også. Om HER om du vil følge på Facebook.

Up, up and away!

Nå stikker jeg. Jeg pakker piknikkurven og vender ryggen til brekkjernhuset vårt. Lar kjæresten i stikken. 

Jeg har en fabelaktig Mommo som bor i Skien - og hun har til og med gulv som er intakt og en dusj som ikke ramler i hodet på en når man sjamponerer. I går holdt jeg på å dø på meg selv i dusjen nemlig. Jeg applikerte slik en fantastisk ansiktsskrubb du vet - som skal gjøre ansiktet ca 10 år yngre. Endte i stedet opp med å eldes ca 10 år av skrekk. Hele opphenget med dusjhode og kran og holloi fant nemlig ut at den skulle overraske meg i det jeg hadde lukket øynene og var dekket av magisk skum. Hele kalaset ramlet ned fra veggen, traff meg først i hodet, så på foten, for så å sprute vann oppover og ut i absolutt hele badet. Jeg, midt oppi det hele - dekket av kosmetisk aldersserum og whatnot - måtte fomle etter dusjhåndtaket med ett mysende øye. Kunne jo ikke være uforsiktig heller, siden resten av dusjen nå er teipet på plass på en mildt sagt provisorisk måte. Hadde denne også ramlet i hodet på meg så hadde det i allefall blitt show der inne. Oppussing altså.

Uansett... Det var da det gikk opp for meg.

Jeg stikker.

Hei Mommo! Hei Skien!

I går kom sommeren. Med 20 grader, sol og utetapas.

Vi har evakuert fra pappeske-brekkjern-spon-sagprosjektet og brukt litt tid sammen med store og små kompiser, nye og gamle.

Dessuten driver kjæresten og skrur på en gammel kombisykkel vi fant i kjelleren, slik at jeg endelig får meg en slik nostalgisk sak som jeg faktisk får til å sykle på. (Tvi-tvi.)

God sommer!

Noen av dere lurte på hvordan en bulldog med PMS egentlig ser ut. 

Vel... Det er ca. slik.

Jabba har fått løpetid. Jabba er sur. Hun ligger i vinduskarmen store deler av dagen og SUKKER høylytt for å fortelle oss hvor forferdelig kjipt hun har det. SUKK... Hun legger oksehodet på puta som hun selv har klart å dra opp i fra sofaen og dandere den under kroppen sin. Så står hun liksom og tramper den til slik at hun kan legge seg helt perfekt oppå toppen som en liten høne. Vel, om en høne på 25 kg kan kalles liten i det hele tatt. Men pute skal hun ha. Sukk. Bulldiva.

For et drama. Neste gang blir det hannhund! Jeg lover. Ikke er hun spesielt fornøyd med å bli kledd i sort lycratruse med eget hull til halen heller. Og ikke er vi spesielt happy med å måtte shoppe undertøy til tulldogen. 

Max prøver å få opp humøret til udyret igjen ved å dra henne litt i tunga.

Ikke engang dét funket.

Det eneste som kanskje - kanskje hjelper, er ballen. Den leter hun fram fra sengen sin, der hun gjemmer alt som er morsomt her i verden. Knuter, baller, you name it. Innimellom er det knapt plass til henne selv. Hun har også en bulldog-kosebamse der som hun tar fram kun når vi har besøk. Da viser hun den stolt fram og knurrer fornøyd mens hun later som om de skal få lov å låne den litt. Så hiver hun seg over den og går vekk igjen. Raring.

Noen lurte også på om Jabba egentlig er underbitt. Svaret er JA. Med ca 2,5 cm. Ikke har hun spesielt mange tenner heller. Bulldogen er utrustet med en helt sinnsyk bred kjeve som har like mange tenner som f.eks en ordinær fuglehund. Da blir altså resultatet at det er ca en centimeter mellom hver tann. Vi brettet opp leppelokket og tittet en tur inn i gapet for dere nysgjerrige lesere.

Til sammenligning er dette kompisen hennes, Nero - som er en Staff. Han har kjekke og ordinære hundetenner og normal mengde leppe som det går an å flerre om man måtte ønske det.



Jabba - nå bør du være ferdig med løpetid snart. Vi lager lim - eller pølse av deg. Pakker deg i en boks og sender deg til Afrika. Eller så donerer vi deg bort til fosterfamilie. Er mulig det er for spesielt interesserte, dette dyret. Synd at du er så festlig og trivelig ellers. Megge.

Sukk.

Benjamin "Hefner" Thomassen har hevdet at Tor Erling Staff er hans advokat. Ikke så alt for overraskende ble det i går kveld avkreftet: Tor Erling Staff er ikke hans advokat likevel. I hans kommentar i 730.no som dekker saken, avslutter han med bilde av han selv sammen med sin advokat, Staff. Det samme bildet anvender han på sin personlige Facebookprofil - muligens i et slags vaktbikkjeforsøk for å skremme. Det er ikke til å misforstå at han ønsker å virke avskrekkende på sine potensielle trusler til hans lille "modellindustri". "Hei, fiender - dere som måtte prøve dere. Dette er meg og min kjendisadvokat, og vi er klare til å TA dere!"

I artikkel fra 730.no kunne vi lese følgende:

Var det itte det jeg tenkte, som Reodor sa.

I går kveld fikk jeg en mail fra avdokatkontoret Staff, fra en mann som Benjamin omtaler som hans bistandsadvokat. Nå er ikke jeg noen jurist, men er ikke en bistandsadvokat en som er dekket av staten for å representere ofre for kriminalitet i sjangeren voldtekts- og overfallsaker? Klarer ikke helt å se at Heff her er et offer som kvalifiserer for rett til bistandsadvokat. Det er ikke så synd på han.

Uansett. Advokaten avkrefter at Tor Erling Staff på noen måte er involvert i sakene til Benjamin Thomassen, så jeg ønsker herved å rette en unnskyldning til Staff for at hans navn urettmessig har blitt dratt inn i denne saken av selveste Heffen som således nok en gang farer med usannheter.

Her ønsker jeg å møte Benjamins advokat på halvveien, men jeg avstår fra å slette bilder, omtale og innlegg i kommentarfelt. Siden jeg opplever at saken forsøkes glemmes og bevisst tåkelegges av Hefner og nå hans forsvarer - så ønsker jeg bevisst å ikke bidra til at Benjamin skal bli bortgjemt og bortglemt igjen.

Hva angår Staff, så beklager jeg som sagt den delen av mitt forrige innlegg som forklarer at han forsvarer Hefner. Mine kilder var noe svake. (Hefner selv fra hans intervju i 730.no) Når det gjelder presentasjonen av Staffs bakgrunn er dette viden kjent materiale som er direkte hentet fra publikasjoner gjort av store norske mediehus. Staff har sågar skrevet bok som belyser en del pikante tema. Nå tror jeg personlig at mange av disse sitatene som Staff har vært ute med, ikke representerer hans grunnleggende verdier som menneske, men snarere er utalt for å provosere, sette tema på spissen, og skape en sjokkerende motpol til de etablerte normer folk flest lever etter. Eigther way - når man tar en posisjon som talsmann for samfunnets aller svakeste sjeler, har man valgt hva man skal bli kjent som. Når man kommer med kontroversielle uttalelser, kan det knapt oppleves som injurierende å bli omtalt i sammenheng med sitater og temaer han selv har kommunisert. Jeg velger å tro at Staff har opplevd betydelig værre fremstillinger enn hva som har fremkommet her på inspirato.blogg.no. Når det gjelder klienten de nå skal representere, håper jeg advokatene holder fast ved det opprinnelige kravet om at Hefner skal få komme til orde og svare på de spørsmål som berører sakens kjerne. Disse kan jeg repetere til det kjedsommelige.

La oss gå tilbake til square one. Disse enkle spørsmålene startet hele saken:

• Har Hefner bransjerelatert verdiskapning å vise til?
• Hvilke modeller har han skapt en fremtid og jobb for?
• Hvilke kunder har han hatt og hvilken omsetning er det han har hatt som kan gjøre hans selskap så stort og flott?

Han skriver om seg selv på Facebookgruppen:

...i mellomtiden fokuseres det på at han er urettferdig behandlet, og det før han har kommentert sakens kjerne med ett eneste ord. Hefner vil ha innleggene (og alt negativt rundt han) slettet, og opptrer truende mot alle som kan "sverte hans navn." Har vi stoppet Benjaminsen/Thomassen eller hva han nå het, fra å motgå disse påstandene? Nei - vi har invitert han til å komme frem og snakke sin sak og motbevise det negative. Hefner uteblir i debatten. Det eneste han tilsynelatende ønsker er å fjerne anklager og true vitner til taushet.

Denne saken er ikke personhets. Denne saken er ikke æreskrenkelse. Denne saken er belysning av en lyssky virksomhet som befinner seg i en slik gråsone med uoversiktlig omfang,  at medier og myndigheter sansynligvis mangler tilstrekkelig oversikt til å faktisk handle. Slike hendelser samlet blir ofte omtalt som "mørketall". Det vil si at sannsynligheten for at det har foregått ugjerninger er stor, men uoversiktligheten i omfanget gjør saken vanskelig å forfølge. 

Det er en samfunnsplikt å ta vare på hverandre - og få stoppet mennesker som kun har til intensjon å handle uredelig. Ser man at naboen blir voldtatt, så sitter man ikke i sofaen og sier til seg selv "Hvis jeg går inn og stopper det kan jeg bli anmeldt for innbrudd." Menneskene som er rammet av ugjerningene skal ikke bli truet til taushet - og saker skal ikke tåkelegges slik at personer som Hefner fritt kan føre jenter bak lyset. Det er også en kjennsgjerning at offer i slike saker alene kjemper en svært kompleks sak - der skyldfølelse, skam, og anger gjør at de velger å ikke forfølge sakene.

Ved å stille noen enkle spørsmål og belyse en virksomhet utøvd av en mann som ikke samsvarer med hva vedkommende markedsfører har tilbakemeldingene vært urovekkende store i antall og omfang. Dersom det viser seg at Hefner har gjort noe uredelig, er det mitt mål å gjøre det enklere for eventuelle fornærmede å tre frem og fortelle sin opplevelse. Deretter får rettsvesenet vise sin funksjon ved å avdekke om virksomheten til Hefner er legitim eller ei.

Hefner har fått holde på i et godt tiår nå. Om vi skal få stoppet dette, må noen ta en "whistleblower"-funksjon. Mange har ønsket å gjøre det, men av nettopp slike årsaker som vi nå opplever velger folk å la være og heller bare la det surre. Det er enklere å holde kjeft og la han holde på, enn å ta kampen for en sak alle bortsett fra han er enige i at bør kjempes - men ingen tør.

"Det er så mange som er små, vi lar dem gå, vi lar dem gå, det er ikke vårres feil." sang Halvtan sivertsen. Er det et slikt samfunn vi ønsker?

Det er for lett å legge lokk på saker ved å røre i grøten med påstander om angiveri, injurier, krenkelser, etc. Skal banditter og overgripere generelt få bruke disse begrepene som vern mot sine råtne verdier? Eller tror vi på at terror, ekstremister og kriminalitet kan stoppes dersom vi bryr oss mer om hverandre, og eliminierer at slike holdninger for grobunn? Jeg tror det - og derfor velger jeg å blogge fritt om det mitt hjerte er fylt med.  

NB: KORREKSJON TIL DETTE INNLEGGES HAR BLITT SKREVET I ETTERTID. DENNE KAN FINNES HER.

Under følger originalt innlegg:

Ja! Fabelaktig. Benjamin "Hefner" Thomassen har nå etter sigende anmeldt meg etter jeg skrev modellbransjeinnlegget.

Advokaten hans er vel mildt sagt en traver. Her er et hyggelig MMS-bilde av de to i froskeperspektiv. Tor Erling Staff, folkens! Staff & Heff! Kanskje dette kan bety at Hefner har lyst å snakke litt likevel? :-) Jeg venter, jeg!

Det er veldig viktig å få fram at Staff - STAFF der altså - er på saken.

Altså har han da anmeldt meg fordi jeg forsøker å "sverte hans navn". For det første - hvilket navn? Det er kun du som påstår du har et - ikke engang Google har hørt om deg... Og - Google, de vet mye rart de. Når du driver og bytter navnet ditt fram og tilbake, så mister det i tillegg effekten litt, ja? Torgeir Thomassen, Benjamin Benjaminsen, Benjamin Thomassen og Thomas Benjaminsen og Benjamin "Hefner" Thomassen and what-not. Hvilket navn er det du mener jeg sverter? Alle, kanskje?

Anmelde skal han, selv om han påstår at min Facebookprofil er falsk, og ditto med denne bloggen. En falsk blogg! (Hva begrepet "falsk blogg" er, vites ikke.)

Uansett. I forsøket på åI renvaske sine gode navn velger da Hefner å bruke Tor Erling Staff. Paradoks, much? Men jeg må si at jeg synes det er sprekt av Tor Erling å stille opp, siden han faktisk er 80 år gammel. (Unnskyld - 79 og et halvt.) De fleste pensjonister jeg kjenner fyller dagene sine med triveligere aktiviteter enn dette. Ja - Staff ER faktisk 80 år! Jeg trodde det ikke jeg heller. Altså, for å gi litt perspektiv på fartstiden hans: Siden Staff ble født har norges befolkning rukket å fordoble seg. Litt kjapp research viser videre at ett kilo kjøttdeig kostet 1,54 kroner i det herrens år 1933 da Staff kom til. Det var også det året noen gærninger fant opp FM-radioen! Et godt år, der altså :-)

Hefners sak blir i så måte bare barnemat eh, unnskyld... blåbær (?) i forhold. 

Det virker som om Hefner nå etterlyser muligheten for å komme med tilsvar. Blogginnlegget mitt ble av han oppfattet som hets av hans karakter og det gav ikke rom for svar på kritikken. Dette tar jeg klart alvorlig og ønsker derfor Staffs klient hjertelig velkommen til å bli hørt. Jeg åpner min blogg for dette og publiserer mer enn gjerne et uredigert brev fra Staffs klient hvor han har mulighet til å ta til motmæle mot det han måtte føle er urettferdig fremlagt. Hele det originale innlegget var tross alt bygd på grunnlag av at bransjen ikke klarte å komme i kontakt med Hefner for å få svar på spørsmål som vi alle har lurt på. I stedet for å gi tilsvar, har Hefner slettet våre kommentarer, blokkert alle med spørsmål - og offentlig (og uten grunn) hengt ut de som kritiserer eller spør i gruppen sin. Trusler har blitt sendt ut i øst og vest. Denne mannen har det nærmest som heltidsjobb å holde unna folk som kan være en trussel for hans virke. Så her får du en stående invitasjon, Benjamin/Torgeir/Thomas.

Kommentarer er velkommen! Hva er det du har på hjertet, Hefner? Er det noe vi tar feil i?

To slitne mennesker befinner seg i en rokokkosofa og en ørelappstol et sted i Oslo. De er mette og trøtte, og snakker selv om de ikke egentlig bør. Ja, forresten. Det er oss.

Kjæresten: Du, jeg har tenkt litt.

Meg: Å, nei. Har du?

Kjæresten: Hører du snorkingen til Jabba?

Meg: Den er meget hørbar, om det er det du mener. Men nei, jeg faser den ut. Miljøskadet...

Kjæresten: Hvordan tror du det hadde vært med TO bulldoger?

Meg: Å, herre. 

Kjæresten: Kanskje vi skal ha en søt liten bullvov. Med naglehalsband og en halvmeter underbitt. Kanskje han kan hete Spike, sånn som i Tom&Jerry. 

Meg: Ja, dritsøt. Dessuten er Jabba ca så søt nå med løpetid at jeg vurderer limfabrikken eller finn.no for henne. "Mot henting" - er det passelig pris for bulldogmegge med PMS?

Kjæresten: Nei, jeg tror vi drar henne med opp i parken og får en kjøter til å høvle over henne. Jeg vil ha en liten spike som knurrer i kor med udyret når postmannen er her.

Meg: Kanskje den kan leke med den lille stuegrisen som pleier å være i parken av og til.

Kjæresten: Å, nei! Jeg vet hva som hadde vært ENDA kulere. En hest!

Meg: !?!?! En hest ja... Vi bor i Oslo sentrum. Har du flytteplaner?

Kjæresten: Neida, det er en miniatyrhest!

Meg: Jeg trenger mer informasjon, kjenner jeg.

Kjæresten: Så en sånn på TV. De er bittesmå! Du kan ha den med i bilen!

Meg: Eh, ja.

Kjæresten: Ooo, jeg vet! Nei, nå MÅ vi få en bulldog og en miniatyrhest. Jeg har navnene klare!

Meg: Hva er navnene? Spike og Minihest?

Kjæresten: Ponni & Clyde!

Flis i foten hver gang jeg henter kaffe. Babyen sutter på en skiftnøkkel. Dusjen er tapet sammen med ducttape. Det er et svært hull i veggen bak vaskemaskinen. Snubler i et brekkjern på 1,5 meter på tur til gangen. Bulldogen har SÅ lyst å flerre de 8 pappeskene som står stablet i gangen. Nei, Jabba. NEI! Fy. Vinglassene har støvet ned. Mangler parkett på deler av gulvet. Lysbryteren ligger på gulvet og fungerer som snubletråd.

Oppussing... Eller rettere sagt nedriving - får deg liksom til å sette pris på de små ting i livet. Som gulv uten fallgrav, baderom med vegg, kjøkkenskuff uten bits og sånt. 

Blitz. Makeup. Stylister. Din sexy shoot på en forside. Glamour, oppmerksomhet og popularitet.

En rimelig stor andel unge jenter har dette bildet av modellbransjen - og er villig til å gå inn med nebb og klør for å få en plass i modellyrket eller glamourmodellsirkuset. Dessverre er det en nokså misforstått bransje - og mang en tåre har gått med i jakten på forståelsen. 

I dag vil jeg ta opp et ganske alvorlig tema. Om jenter i hopetall som går i naive feller. Feller rigget av kyniske menn som verken har gode intensjoner eller faglig bakgrunn.

Unge, håpefulle jenter som har en så sterk drøm at sunn fornuft ikke slipper til. Kombinert med med voksne, slibrige menn som har en så sterk drivkraft for det de ønsker å oppnå - at sunn moral ikke slipper til. Katastrofal kombo - og ekstremt vanskelig å slå ned på, fordi det skjer i det skjulte. I tillegg er det mer enn nok av "ofre" å ta av - og flere slu teknikker å velge mellom for å øke egen troverdighet.

Det finnes mange syndere i denne kategorien, men verst av alle er den selvutnevnte bransjehingsten Benjamin "Hefner" Thomassen. En slu og kynisk mann som kamuflerer seg bak sterke meninger om alt og alle i bransjen, som hevder å være den største i bransjen med lang fartstid og kjendisstatus. (FEIL!) Han har på en finurlig måte opprettet en stor og stadig voksende Facebookgruppe som heter Modellbransjen Norge. I skrivende øyeblikk er det rundt 15 000 medlemmer der. Benjamin Hefner er som en trojansk hest kastet inn på jenterommet. Han forkler seg med trygg fasade og som en "erfaren bransjeperson" som er ute etter å ta useriøse aktører, hobbyfotografer med dårlige intensjoner og andre som kan ødelegge for de stakkars jentene som bare ønsker en modellkarriere. Han har til og med stått fram i media og "advart" mot slike skurker. Han har selvsagt utelukket å nevne med et ord om at det gjelder han selv. Han er flink å markedsføre hvor snill og redelig han er også på Facebook. Derfor blir jeg så uendelig provosert av alle historiene jeg blir servert av ulike jenter.

Under kan du lese hvordan han har beskrevet Facebookgruppen sin, som er hovedtema for mitt noe lange blogginnlegg i dag.

Hva angår hans kjendisstatus og erfaring i bransjen, er jo bare ett Googlesøk unna. Ingen treff på han, bortsett fra et par egenerklæringer og flere jenter som skriver om dårlige erfaringer og advarer mot han. Leser videre. Voldtekstanmeldelse? Tidligere straffedømt? Pengebedrageri. Tja, spekulasjon inntil bevist og dømt - men over til det han serverer ungjentene som sender han nakenbilder fordi han kan skaffe dem en karriere. Hans begreper om "Norges største glamour byråer" er i beste fall et megaluftslott. Ingen treff på SD Models. Mulig omsetning nok til å kjøpe en Litago og et ViMenn? Interesant. Å, et til byrå? "Showdivaz." Stort og berømt? Norges største, faktisk! Eh.... Nei? Ikke så mye som en webside. Brønnøysundregisteret avslører at han ikke engang er registrert i MVA-registeret. Noe som (om jeg husker riktig-) betyr omsetning på under 50 000,-? Så, hva betyr egentlig dette, Benjamin? Det er ingenting som stemmer med deg.

Gründer, kjendis og bransjenavn, der altså. Jeg vet bare om ett uttrykk jeg har hørt stadig i nyhetene for tiden som også dekker denne saken: "En pompøs framstilling?"

Og det Benjamin mener med ytringsfrihet, er da at han er enerådende diktator over hva som skrives og ikke skrives på gruppen. Alle negative kommentarer blir slettet, og er de direkte myntet på han, så blokkerer han deg sporenstreks. Dette måtte jeg teste ut. (Prøv det selv!) Jeg ble medlem av gruppa, og kommenterte på en tråd der han ba om at folk skulle legge ut positive blogginnlegg om gruppen hans. Jeg googlet han og fant nok en jente som advarer mot slimålen. Det tok ca 2 minutter til linken var slettet, og jeg var blokkert fra gruppen hans. Flotte greier, dette med ytringsfrihet! MER ÅPENHET, folkens!

Dette var forresten linken jeg la ut. 

Sånn bortsett fra kraftig screening, så er siden på høyde med deiligst.no hvor man fisker komplimenter på sine "deilige" bilder. Gruppen oppfordrer til at tilfeldige jenter skal legge ut foto av seg selv for å settes i kontakt med "fotografer" som kan bidra til "modellkarrieren". Foto er skjermdump fra åpen profil hos Modellbransjen Norge. Kate Moss, look out!

Hmm.

Selv får jeg ikke helt 100% troverdig inntrykk eller profesjonelle vibber av den åpne facebookprofilen til helten selv, sånn om jeg MÅ bruke sunn fornuft.

Når Mr. Hefner får kritikk fra faktiske fotografer og bransjefolk som JOBBER med faget, så hagler det billige hersketeknikker, uthenging som ikke er basert på faktiske hendelser og annen svada. Når noen advarer mot denne mannens teknikker, venter det hets, anmeldelser og annet snacks. De som kritiserer er i følge han enten a) BITTER eller b) SJALU. Benjamin, våkn opp! Det er fordi du er c) En SKURK!

En venn av meg, fotografen Rolf Ørjan Høgset - er relativt godt kjent i bransjen. (Enkelt Googlesøk kan her vise til kunder som KK, Det Nye, Kamille, Massiv, Her og Nå, VG, Dagbladet, FHM, Se og Hør, TV2, TV3, Sony Music, Universal Records +++) Rolf Ørjan prøvde å spørre Benjamin noen enkle spørsmål for å avklare intensjonen til denne mannen som han har hørt mye dårlig om gjennom modeller han jobber med, og jenter som fortvilet kontakter han for å høre om det faktisk ER slik at man må forvente å måtte ligge seg til toppen for å bli modell, slik "Hefner" forsøker overbevise dem om at er normen og de bør gjøre tilbake som gjenytelse for en tjeneste.

Spørsmålene ble ikke akkurat besvart. 

Vi er nok flere som ønsker å få svar på: Hvem har du faktisk jobbet for, (Noen i det hele tatt??) Hvilke modeller er det du faktisk har hjulpet fram i bransjen? Hvorfor er det ingen omsetning på disse flotte store firmaene dine? Hvorfor er det så mange som har dårlige historier å fortelle? Deretter gir Rolf Ørjan i en Facebookchat med Benjamin - en sjanse til å motbevise at han er en bløff. Å skaffe faktiske modeller til betalte oppdrag for FHM og Alfa.

...I stedet for å takke ja til en kjempemulighet til å bevise noe annet, svarer han dette.

Og så avslutter han med å publisere følgende på facebookgruppen:

Benjamin Hefner Thomassen, du som ønsker å være en offentlig person. Du som ønsker å bli kjent som gud i glamourbransjen. Du som påstår du har både erfaring og makt, og kjemper modelljentenes kamp... Jeg håper virkelig du leser dette. Ditt lille herredømme på Facebook lar ikke kritikk nå gjennom, du svarer ikke på kritikk - men du manipulerer fram et fullstendig uriktig bilde av deg selv. Du lurer bevisst uskyldige jenter med en drøm ut på tynn is. Du har aldri vært et navn innenfor bransjen, og det finnes mer enn nok vitner som bekrefter og bevitner ditt skitne spill. Jeg håper resten av Norge snart får øynene opp for det du egentilg holder på med, og at jenter som lurer på om de skal stole på deg, kommer over dette innlegget før de kommer over en lystløgners selvskryt og havner i en situasjon de burde vært foruten. Når du truer dine mange kritikere for å pirke i fasaden din så håper jeg du sveiper innom en tur i din egen samvittighet før du dummer deg videre ut. Det du holder på med er IKKE GREIT. Hva er det som gjør at dette får fortsette? 

Hvor mange har du klart å lure, egentlig? Jeg lurer også på hvor mange som har blitt blokkert og sperret fra den fine gruppen din med all åpenheten og ytringsfriheten din. Er det noen som har positive erfaringer med Benjamin, så må de også selvfølgelig komme fram her, selv om jeg kunne speilet trickset ditt og kun publisert de negative for å øke effekten. Ikke helt riktig, nei? Alle innspill velkommen.

Mødre, beskytt dine døtre. Jenter, beskytt dine venninner. Dere vet hva de sier om ting som virker for gode til å være sanne. Det er flere ute der enn bare "Hefner" som feilaktig prøver å bygge seg en merkevare, men la han ikke få forsette å verve jenter til "Modellbransjen Norge". Del gjerne dette innlegget på Facebook og dyrk åpenheten han sier han synes er så viktig - men lett glemmer på sitt eget territorie.

Og, modelldrømmende jenter (og alle andre for øvrig) : SUNN FORNUFT kommer du langt med!

I dag innså jeg at jeg har blogget så masse at jeg ikke gidder å blogge noe mer. I allefall ikke i dag :-) Her er ti enkle fakta om personen bak bloggen! Noe mer dere lurer på i samme slengen?

Lenkene kan klikkes på :-)

Jeg er barn av åttitallet.

Jeg har en filosofisk kjæreste.

Jeg kaller kjæresten mye rart, men ALDRI for gubben.

Jeg ELSKER kleine bilder.

Jeg liker å observere det andre overser.

Jeg har et anstrengt forhold til svangerskap.

Jeg er ikke redd for Trekken.

Jeg har verdens snåleste bulldog.

Jeg er den eneste bloggeren i verden som ikke digger Jeffrey Campell.

Jeg er den eneste bloggeren i verden som ikke digger cupcakes.

PS! Om du tror jeg bruker hele dagen på å være syrlig og sarkastisk, så kan jeg berolige deg og bekrefte at jeg er blid og glad en gang i ny og ne også. Her for eksempel, fra en Italiatur i 2010!

Smiiiil !

Nå måtte jeg bare skru av TVen. Nok. Lukke alle nyhetssider. Nok. Slå av radioen. Nok, nok, nok.

I stedet for, skal jeg bruke litt av kvelden på å gjøre oppussingsresearch. Vi vet jo allerede hva vi ønsker sånn i utgangspunktet, men i og med at vi skal rive leiligheten inn til beinet - så blir det jo endel planlegging på detaljnivå. Ta det rolig - jeg planlegger ikke å bli en interiørblogger med det første.

Apropos interiørblogger. Jeg sitter og skumleser gjennom endel av dem og blir overrasket over hvordan sjangeren er så lik? Nå har ikke jeg så grundig kjennskap til spennende og gode interiørblogger, så jeg tar gjerne imot tips. Så langt kan jeg konstatere at jeg ikke trenger å lese nevneverdig mange random blogger for å definere vår generasjons interiørtrender.

- Nye møbler som er kastet foran bussen for å få en "vintage" look før de er deretter er malt gammelt med "drivvedmaling". HÆ? (Hvorfor ikke få tak i gamle gamle ting? Ikke nye "gamle" ting.)

- DIY tallerkenhylle med "shabby" slipte kanter og pålimt blondekant som er kladdet opp med trelim som tyter gjennom maskene.

- Kloke ordtak på nye gamle skilt. Finnes dog i ca halvparten av norske hjem. 

- JUKS. Snarveier. Du er lat. Gjør det skikkelig. Fanteri!

- Ikke ALT som er funnet på loppis er skatter, jenter.

Og... Don't get me started....

- Bokstaver som danner ordet HOME som jeg mistenker er dette tiårets store interiørepedemi. Heldigvis er det lettere å fjerne enn veggseksjonen, glassbyggersteinen eller furupanelet, men veier minst like tungt som gråtende barn-malerier, det fluffy toalettsetet, dorullveggholderen eller kanskje muligens de hjemmeheklede gryteklutene som hang som trofé på kjøkkenveggen.

Gaaaaaaaaaah!

Haha. Nei, vent nå litt. Når jeg tenker meg om, så kan dette potensielt være en morsom festspøk. Jeg skal kjøpe inn en drøss med forskjellige O'er i forskjellige fonter, og ta dem med meg rundt til folk og bytte ut én bokstav i HOME-stillebenet. Fnis. Muligens den siste. Go, shitty chic! :-)

I dag er første dag av en ti uker lang sirkusparade i retten. 

Men det er ingen behov for elefanter, klovner, løvetemmere eller levende kanonkuler her i gården.

Vi har jo hele Norges Anders Behring Breivik! Han entrer rettsalen rak i ryggen. Stolt over sin egen kjendisstatus. Vifter en hånd i været som gjør en symbolsk gest. Klatrer opp på pidestallen.

Fra før av vet vi jo at ABB har høyt hårfeste, var ukul i taggegjengen, har pipestemme og har en elendig forretningsans. Han er dritdårlig å tegne. Vi vet at han hører på Helene Bøksle og vi vet hvordan taket hans ser ut på Skøyen. Altså, sånn i tillegg til at han har gjort Norges verste ugjerning. Men aller mest er vi veldig godt kjent med den Lacostekledde amatør-photoshoppende personen bak begrepet "massemorder".

Derfor er det helt absurd å se hva Norge har brukt nesten et år og utallige millioner på å klargjøre rettsak til.

Folk flest lekte jo butikk som barn. Vi innredet dukkehus. Skrev skilt om saft til salgs. Skrev liksombøker. Lagde tullesuppe. ABB visste ikke helt hvor og når han skulle stoppe, virker det som. Det er alt jeg klarer å tenke når jeg ser live-sending fra retten. Her sitter vi altså kollektivt og ser på en arbeidsledig tufs som har spilt Word Of Warcraft på gutterommet hos Mamma mens han har handlet billige plastemblemer fra Ebay som han kunne dekorere Dressmann-"uniformen" sin med. Han har faket diplomer, photoshoppet skilter, lagd og leket. Klippet og limt. Låst seg inne på et rom, dyrket sin versjon av verden og tilpasset leketøyet deretter. Mens mamma serverte kjøttkaker og betalte strømregningen.

Så nevner medienorge at vi ikke bør gi han en talerstol. Mens vi fyller mediene med den ene mer juicy detaljen om privatliv-Breivik etter den andre. Virkelig?

Han sitter i retten, upåvirket - og hører detaljerte grusomme dødsdommer han har påført masse mennesker. Et fnis fremkalles og han trekker på smilebåndene da retten tar opp at han var flink å spille WoW. I mangel på empati, sympati og generell menneskelighet gråter han i stedet for når han ser på sin egen manifestvideo som han selv har snekret sammen på gutterommet. Hvorfor gråter du, Breivik? Er du rørt? Er du stolt over gjerningene dine? Eller gråter du fordi du innser for en en gjennomført GJØK du er? Ikke det, nei.

Det hele koker jo egentlig ganske enkelt ned til et enkelt faktum. Han er en narcissistisk psykopat som har drept 77 uten et snev av dårlig samvittighet eller et hint av empati. Vi mangler ikke akkurat bevismateriale eller bekjennelse på udåden. Det er vel ikke akkurat noen sjanse for at mannen får gå fri heller. 

Så- hvor lenge skal vi melke saken? Gå i dybden på latterlige detaljer.

...En klovn er en klovn.

"It ain't over 'til the fat lady sings."

Hvor lenge må vi vente før den feite dama endelig synger?

...En eldre mann i elektrisk rullestol som satt ute i regnet og røyket sigar.

...En annen gammel mann i fin hatt som hadde handlet en stor blomsterbukett og så ut som han skulle på date :-)

...En klissvåt katt som desperat prøvde å klatre inn et lukket vindu.

...En flott frue som kjørte rundt i gammel turkis veteranbil med kjørehansker.

...En mopedist som satt seg fast i trikkesporet.

Fnis. Fniiiis. Jeg vet ikke hva som er feil med meg som gjør at jeg finner slik humor i mennesker som frivillig kler seg opp som freaks of nature - men det er godt og vondt på samme tid, på en måte. Det er ikke bare tanorektikerne fra forrige innlegg som mangler litt selvinnsikt. Klarer vi å kåre en vinner fra de 7 noe "interesante" kandidatene under? Kjør debatt!

1) 

2)  

3)  

4) 

5) 

6) 

7)

Så - hvilken kandidat er verdig vinner?

Sånn apropos påskesola. 

Det er jo deilig å få litt farge på kroppen. Se litt freshere ut. Men det kommer et tidspunkt der enkelte burde se seg i speilet / slå på lyset / ta en pille med selvinnsikt. 

Fnis! Mer oransje humor finner du her!

Jeg er sammen med en tidvis perfeksjonist som bruker timesvis på å plukke og pirke for å få et plettfritt resultat. Det være seg hus, bil eller hvasomhelst. Men... Men! Vil dere vite hvordan tålmodigheten til kjæresten så ut på stellebordet i dag?

Ca slik.

Menn altså. Tydeligvis hadde ikke denne bodyen katapultfunksjon som gjorde at babyen bare sporenstreks SPRATT ut av klærne sine. På knapp nr. 3 var det tydeligvis tomt for tålmodighet og mannen måtte ty til mer effektive midler.

Så mye for den nye, fine bodyen.

Flaks da, at den stakkars lille smurfen kom seg løs fra bomullsfengselet. Han kun jo ha grodd fast der inne om ikke saksen dukket opp i siste liten.

Puh!

Rydder på maskinen. Setter opp mailkontoer riktig. Litt fiks og sånt...

Meg: Aah! Endelig fikk jeg ordnet den der mailgreia. Nå er outsider-gmail-kontoen på plass også.

Kjæresten: ...Shemale-kontoen din? 

Meg: Ja. Ja. Det var det jeg sa.

Kjæresten: Shemale.

Meg: G - MAIL, kjære.

Kjæresten: Åja.

Meg: Shemale, shemail, g-mail. Whatevz.

Sol. Hvitvin. Riving av vegger. Pakking i esker. Kasting. Salg av skrot på finn.no. Kafé. Bulldoglufting. Påskemiddagslaging. Treffe venner. Gå mye i joggebukse. Være trøtt. Trille Max. Bli blitt i fingeren av de splitter nye 4 tennene hans. Frakte esker til lagring. Oppdage 120 år gammelt treverk og flere lag gammel tapet. (Inklusiv strie-PRINT. Altså, tapet fra 70-tallet med BILDE av strier. Ikke faktiske strier. Humor.) Spising av fruktsalat og müsli til lunsj. Støvsuging. Speedblogging.

Kvikk Lunsj er i år byttet ut med brekkjern. God påske!

Du vet dagen starter bra når du våkner etter 3 timer skjønnhetssøvn og baby STÅR i sengen ca klokken 4:23, ligger opp ned i sengen, stikker føttene gjennom sprinklene etc. og klager på vonde tenner som skal ut. Når man da prøver å trøste med melk, og den pælmes i veggen til et høylytt "Væææ!" og deretter får en sylskarp klo rett i nebbet som skraper opp hele overleppa slik at jeg nå ser ut som om jeg har hatt en heftig diskusjon om politikk, religion og sånt - med en bengalsk tiger. Da vet du at dette, det blir en fin morgen. Jadda.

Videre så langt i dag har jeg vasket en maskin klær, veltet et klesstativ. Pakket 4 esker til med ting vi ikke trenger før vi har pusset opp. Mistet en av kjærestens pokaler med marmorsokkel på foten. Presset sammen leppene og sagt stygge ting inni meg. Brettet ca 748 klesplagg. Observert at det står en inngrodd kasserolle i vasken som jeg vurderer å kaste framfor å vaske. Har drept en ny plante. Laget en latte. Glemt den av og drukket den lunken etter å ha pakket en ny pappeske. Satt på en oppvaskmaskin. Tittet meg i speilet. Sukket. Gått videre. 

Glemte jeg å si at klokka bare er 10?

Babyen sover heldigvis. Endelig.

AKA. Den store oppryddingen i boden. Tømming av gamle esker. Gjensyn med ymse klenodier. Ai ai.

!

!!

!!!

!!!!

Gjensyn med et klenodium.

Graver også litt i racerbilmannens gamle avisutklipp og diverse pressemateriell. Hehe! Festlig :-) har hatt en finfin ryddesøndag.

Jeg burde gå i boden og sortere, kaste og pakke i esker. Vi starter snart oppussingsprosessen, skjønner dere. Jeg burde vaske kjøkkenet. Jeg burde ha jobbet med layout på noen menyer som jeg har deadline på til mandag. Jeg burde ha laget tekniske tegninger på leiligheten som trengs til planleggingen. Jeg burde ha trent. Jeg burde ha gått en tur med Jabba. Brettet klær. 

Akkurat. Hvordan løser jeg floken?

Jeg sitter og ser på et detaljert program om hvordan de automatiserer prosessen av å lage fikensmåkaker på fabrikken. Akkurat nå dytter de deigen inn i en stor tube. FIkenkaker der, altså. Ikke det at jeg vet hva fikenkaker er. Jeg måper, ser på deigen og dytter inn en drue i munnen.

Nuff said.

Planen var å kjøre til Bergen i kveld/natt. Mens baby sover. Sånn at han skulle slippe å være våken sent om kvelden, fly og sitte stuptrøtt på fanget. Bare sove seg fram til deilig motordur og små humper i veien. Nå gikk plan a i vasken - og vi må fly likevel. Kjæresten kommer senere. Stakkars reisebaby. Kjenner jeg sitter og gruer litt. Har jo lagt han søtt i sengen sin, og nå må jeg vekke han. Putte han i babybjørn. Ut på trikken. Inn på flytog. Vente i kø på flyplassen. Sitte i en dum sele på flyet. Biltur. Asj. Krysser fingre for at han holder ut turen. Tenk om han blir hysterisk og vi må inn i bøkene sammen med de fæle supersoniske flybabyene som har holdt meg fra å få barn i flere år. Ja, de og alle ufyselige handlevognbarn med terroranlegg. Utpressingsmetodene for å få en Stratos er mange. Uff, nei vil ikke. Skriver her i stedet for å vekke han. Vil ikke vil ikke. Man skal ikke vekke babyer. Man skal ikke fly på natten med baby. Akk.

Kryss fingre, dere også. Jeg er litt nervøs. Sånn, nå har jeg funnet billett. Pakke pakke kofferten. Hva har jeg glemt? 

Bergen blir deilig, da. Må bare komme oss fram først. Send gode tanker! Takk.

Møkk.

Nå føler jeg meg nærmest forpliktet til å skrive et innlegg, siden jeg for et par dager ble utfordret til å se en versjon av - ja nemlig, Paradise Hotel. Jeg klarte nesten en hel episode. Nesten en hel Paradise Hotel før jeg måtte gå på kjøkkenet og skamme meg. Ble nødt til å spise 8 eplebåter, en espresso og en halv pose aprikoser før jeg klarte å komme ut igjen. Men - et løfte er et løfte.

Først og fremst. Siden det ikke enda  finnes noen form for advarsler i dét et slikt TV-program starter, slik man finner på røykpakkene - så ønsker jeg å ta dette samfunnsansvaret. Noen bør ta dette med til stortinget. Alt jeg ber om er tydelig merking i denne retning. Stor klistrelapp. Jeg har 4 advarsler klare allerede, jeg.

LIVET ER IKKE SLIK SOM PÅ PARADISE HOTEL.

PARADISE HOTEL FØRER TIL HJERNESVINN.

REALITY-TV KAN FÅ DEG TIL Å MISTE TROEN PÅ MENNESKEHETEN.

DELTAGERNE I PARADISE HOTEL KAN FÅ DEG TIL Å PUTTE MIDDAGEN DIN I ØRENE ELLER STIKKE GAFFELEN I ØYET.

Ja, og kanskje en bonusadvarsel av egen erfaring, da...

PARADISE HOTEL-FLAUHET KAN FÅ DEG TIL Å ØNSKE Å STÅ VED KJØKKENVASKEN OG SPISE TØRKET FRUKT I STEDET FOR Å SITTE I SOFAEN OG SE PÅ TV.

Takk.

Og for deg som ikke følger trofast med, kan jeg avsløre at konseptet er som en stor sololjeinnsmurt sydenrussefest med tusen kameraer, krydret med alkohol, loungesofaer, pr-kåte og generelt kåte mennesker, Jessheimbabes med ViMenn på samvittigheten, TV3-skapte intriger, og det felles ønsket om å vinne hele kalaset. Merkelig og paradoksalt nok har de abso-lutt ingenting å snakke om, men snakker konstant i munnen på hverandre.

Personlig gjenstand: Bikini / sololje / klamydiapiller.

Dessuten er (om mulig) den ene deltakeren verre enn den andre. Det handler om å vise TV hvem du er, få de andre deltakerne til å ville være "par" med deg slik at du ikke blir ensom og taper. Eller som de selv sier;

Paradise Hotels noget blonde hovedambassadør - Iselin, svarer også på spørsmål om ikke Paradise Hotel er noe sexfiksert; 

Det hun da egentlig mente, var nok mer "Jeg skal i hverfall gi av meg selv 110%!" for innen kameraene hadde gått varme, brøt hun sin egen regel og skrev om den første. 

Etterpå ubryter hun noe som "Ja, ja. Må man, så må man." 

Uansett.

Gårdagens episode handlet ikke om lakenflagring, men om kunst. Samme jente drøfter sine tanker om begrepet.

-Hva er kunst?

"Eh, liksom, kunst er, ja, eh, jeg er en sånn person som er mer sånn fysisk, nei vent nå litt det ble feil. Mer sånn som eh, er gjør ting litt annerledes, ikke får ut mine følelser på et papir og sånt da. Eh. Liksom."

Men så får hun tenkt seg litt om før hun svarer.

"Kunst er sånn de gjorde i gamledager. Eller folk som henger litt etter, da."  

Mange av hennes argumenter ser ut til å bli litt grøtete på veien, så i en samtale minner hun sin partner om følgende  

 "Jeg er ikke den smarteste personen i skuffen, eller whatever."  

Bli mer kjent med jenta i skuffen her: 

Oi! Jeg glemte å si det. Det er VI som er dumme, som tror hun er dum.

Paradise Ho-tel der, altså... Sjekker ut, jeg. 

Ser DU på Paradise Hotel? Hvorfor? Hva hater / elsker du mest?

Å, ja. Jeg glemte å fortelle om den deilige helgen på Røros! Det var ikke meningen å glemme av skriblingen, jeg har bare vært litt fjern i det siste. Men, altså. Røros. Der var vi. FOR en deilig liten by. Vi hadde altså vår aller første helg uten baby. Også kjent som min aller første helg med sammenhengende søvn gjennom en hel natt. Og kanskje det viktigste da: Å få delta i et fantastisk nydelig Røros-eventyrbryllup der våre venner ble viet.

Helaften i en koselig rustikk kjeller som var blitt mikrobryggeri. Varm soppsuppe, hjemmelaget brød, hjemmelaget øl, hjemmelaget pølse. Stikkord: Hjemmelaget. Marinere kroppen i hotellbadekar. Sovne sent med nesen i en bok. Sove til 9. Spise lang hotellfrokost. Traske rundt i de bittesmå og superidylliske Rørosgatene. Titte på bittesmå 160cm-dører. Posere med mine 182 centimeter ved siden av dem.

Spise Rørosvaffel. Passe på å ikke dunke hodet. Kle på festklær. Vielse. Fotografering. Bryllupsfest med deilig mat og taler som tvinger fram en tåre eller to. Jenter, altså.

Fantastisk helg i fantastisk by. Røros må være det mest eksotiske vi har i dette landet. Jeg tør å sammenligne det med et slags bittelite norsk Venezia. Så mye kulturhistorie som er bevart, og ikke minst som har overlevd krigen så bra! Fantastisk. Må prøves! Meget postkortvennling.

Legger ut noen fashionillustrasjoner jeg har jobbet med i det siste. Innspill er velkommen!

Oslo er så bra på våren, jeg blir så glad! I dag var det plutselig 17 grader, og folk rundt meg går rundt i t-skjorte. Dette er ting som gjør meg glad på våren.

Å tråkke med skoene i den der lille strømmen med smeltevann som renner ned bakken fra parken. Å kjøpe kvadruppel espresso på DeliDeLuca og drikke den på benken utenfor mens man observerer våren på folk. Å se bleke nordmenn håpefullt ta av seg jakka og flashe en blåhvit vinterkropp. Når 7 eleven henger opp "Yoghurtis" skiltet sitt. DET er vårtegn. Å kjøpe kjipe jordbær som egentlig ikke smaker noenting. Fordi man KAN. Og fordi det er VÅR, og da skal man kjøpe jordbær. Å ta på seg alt for høye sko og IKKE ullsokker - og trippe ned gaten og høre lyden av våren. (Klikk-klakk-klikk-klakk.) Å trykke på cambrioletknappen i bilen for første gang i sesongen - og se den blå himmelen over seg komme til syne! Aaah. (Er riktignok ikke helt der enda.) Utekafé uten å fryse i hjel! Å se bulldogen bli hysterisk lykkelig av å finne igjen pinnene sine i parken som kommer til syne under snøen. Lykke!

Dessuten gleder vi oss til en ting med denne sommeren. Å kjøpe Max sitt aller 1. par sko som han skal GÅ i. Tenk, babyen er snart ett år. Et år. 365 dager. Jøss. Hva skjedde? Kan ikke skjønne at han skal gå helt på egen hånd. Snart er han ute og raserer verden.

Look out.

Sommer kommer, sommer kommer
Sol og regn og latter og sang
Sol og regn og latter - ha - ha - ha - 
latter, sol og sang.

I dag er jeg veldigveldig opptatt! Hadde jeg hatt sånn hamsterhjul så hadde tannhjulene ramlet av allerede! Rekker ingenting Så i dag skal dere Ikke lese min blogg, men min favorittblogg. Hun heter Tegnehanne, og for dere som ikke allerede kjenner til henne - så er siden hennes verdt et besøk eller 10. Les og KOS. Damen er kostelig og smekkfull av talent for å se de små tingene.

Ja! Bloggen er her, dere! Tegnehanne for president! :-)

Jeg har fått klager på å legge ut for lite "personlige greier, bilder og sånt" - og tenkte nå å gjøre litt opp for det. Jeg liker egentlig bedre å publisere tekstbaserte innlegg, men la gå. I dag skal jeg legge ut noen bilder fra den fantastisk flotte helgen som var. Har hatt besøk av min gode, fine, morsomme og litt snørrete venninne fra Bergen - og vi har utelukkende gjort fine trivselstiltak. Kafé. Bytrask. Fotoknipsing. Kaffe. Dessert. Bytrask. Middag. Shopping. Soltitting. Litt mer kafé. Verdens mest avslappende helg. Har ikke tittet på støvsugeren så mye som én gang - og heller ikke slått på Mac! DEILIG.

Jeg og kjæresten har også tuslet litt, spist litt indisk på Grønland (Utvikler et stadig sterkere kjærlighetsforhold til Nanbrød og koriander/chutney.) Ellers har Max fått to undertenner, han roper stadig på bulldogvennen sin, og hermer etter henne. Neste helg skal han forresten være uten oss en hel helg for første gang! Vi skal i et bryllup og han får dermed besøk av Mormor og Morfar som skal være barnevakt i to deilige dager mens vi lever et liv i sus og dus med forhåpentligvis en sen morgen, et badekar og en lang natt med cocktailkjole og nyinnkjøpte deilige Marc Jacobs-sko! Gleder meg villt.

Uansett! Dette var helgen som var! Det er offisielt vår i Oslo, og vi har hatt 11 deilige grader! Tenk! :-) Her fra St. Hanshaugen på en frisk morgentur med Jabba.

Max fikk selvfølgelig også bli med.

De to er bestevenner allerede....

"Jatti*! Jatti! Ja! Hei! Håff, håff!! Jatti!" (*Jatti er da altså Jabba)

Jabba spør pent om hun kan få flerre de nye skoeskene mine etter en heftig shoppingrunde :-) Det er kun molekyler igjen etter bulldogen får gå løs på pappeskene med krigsenergi.

Max speiler seg med Frøken Fjong i koselig vintagebutikk på Grünerløkka.

Indisk mat og øl på Grønland.

Fin!

Fjong som alltid...

Og skodd med lakksko! Ikke noe tull her, altså.

Deilig smilebaby storkoser seg med den fine blondinen.

Tid for mat igjen? Ja!

Og går på kafé... Lærer seg å drikke med sugerør :-) Baby fores med appelsinjuice, bøffelmozzarella, tomat og pesto. Nam.

Signatur-smask.

Sol! Sol! Sol. Jeg bare nyter og gleder meg til sommer.



Alltid kos med pappatid.





Dette må være et sikkert Oslo-vårtegn. Politihester som står og hilser på folk på Karl Johan, mens 7 brannmenn sitter på bilen og spiser softis :-)

Ha en deilig, deilig vår hvor enn dere er :-)

Inne på Zara og prøver vårsko med Frøken Fjong. Jakken min vibrerer. Fomler etter telefonen som ringer. Ukjent nummer. Hinker rundt på én høyhelt sko og en flat. Tar telefonen.

Meg: Hallo?

Telefonen: Hei, ja, eeh, du, er det du som eier en lys New Beetle cabriolet som står gateparkert?

Meg: Ja - det er korrekt.

Telefonen: Du, jeg ringer deg fordi jeg står parkert bak deg, og det virker som bilen din har ...sklidd bak og kræsjet inn i min bil. Og nå kommer jeg meg ikke ut.

Meg: Du sa hva hadde skjedd, sa du?

Telefonen: Ja, eh, bilen din må ha trillet bak og truffet min bil.

Meg: Å! Jasså! For jeg er ganske sikker på at noen har parkert en Audi midt i rumpa på min bil.

Telefonen: Nei, altså - jeg har aaldri  engang SETT den bilen din før...

Meg: Det finner jeg ganske usannsynlig, ettersom bilen har stått parkert i over 3 måneder på samme flekk. 

Telefonen: Det var uansett veldig trist at det der skjedde, for nå kommer ikke jeg meg ut...

Meg: Hvordan mener du så at dette så har gått for seg?

Telefonen: Det har jo vært nattefrost, så det kan jo ha vært glatt.

Meg: Ja, det er et stort problem det der med nattefrost. Bilene liksom bare... flyter rundt på Bislet om nettene. Selv på bar asfalt. Frustrerende.

Telefonen: ...Eller kanskje det er noe feil med brekket.

Meg: Etter å ha stått stramt oppstilt i gaten i 3 måneder, så fikk bilen bare nå et illebefinnende, mener du?

Telefonen: (Kunstpause) Men... Kan du komme og flytte bilen din så jeg kommer meg vekk? Bilen som står bak står ganske nært, skjønner du. Det er for trangt til at jeg kan bevege meg.

Meg: Hmm. Du sier det ja...

Telefonen: Ja, og det er også et til bevis på hvordan det ikke er meg som har parkert inn i deg, men at bilen din har truffet min. Jeg kunne aldri ha kommet meg inn i den lukeparkeringen ellers. Og den bilen der har faktisk stått der hele tiden.

Meg: Er du helt sikker på det?

Telefonen: Ja, det la jeg faktisk merke til da jeg kom.

Meg: Det tror jeg heller ikke stemmer helt du, for den er også vår skjønner du - og vi parkerte deg bevisst inne i forgårs for at du ikke skulle komme deg ut derfra før vi fikk tak i deg og vi fikk ta en titt på lakken min sammen.

Telefonen: (......................)

Meg: Vi er på tur hjem om litt og kan møtes og slippe ut Audien din da. Er hjemme om en time, og da kan du ringe meg så skal jeg hente nøklene og komme ut i gaten.

Telefonen: Eh, ja. Ok, da...

Møter dernest en noe tafatt skapning som titter mye i bakken, men har hellet med seg. Det viser seg at Boblemobilen er så godt som like hel etter det brutale overfallet. En mikroskopisk ripe er det hele - bortsett fra de mentale arrene da. Stakkars lille Beetle. Men, siden jeg faktisk fikk gleden av å holde på prinsippet med å avsløre en stakkars hensynsløs parkeringsevneveik dust av en Oslobilist med 10 tommeltotter som i tillegg er fullstendig skrellet for fysikkforståelse, tar jeg heller den lille kostnaden selv på vårens lakkfiks som uansett skal gjennomføres. Men jeg tipper (og håper) at han går hjem og øver seg på lukeparkering etter dagens kamel i halsen.

Fullstendig verdt det.

Hva gjør man når en idiot har kjørt bilen sin INN i egen bil, og bare parkert den der i lakken min? Min bil har blitt overfalt i doggy style, og et beist av en Audi henger over rumpa på boblemobilen min... Grrr! Men ja, hva gjør man da?

Man blir SUR, tar bil nummer to - og parkerer han inne med én centimeter, og venter på en telefon fra noen som gjerne skulle hatt ut bilen sin, men noen har parkert så tett inntil.... 

:-)

Ser ut som noen får enten krype til korset eller kjøpe seg busskort....

Lykke til, du.

Jeg må ha stått opp med feil fot først. For i dag skal jeg skrive en liste over ting jeg ikke kan fordra.

Selleri. Selvhøytidelige folk. Fluer som lander på meg når jeg sover. Matkladden i sluken i vasken. Å skjære løk. Når jeg dusjer og det blir tomt for varmvann. Skrillex. Dobbeltmoralske religiøse bedrevitere. Gin. Når tannlegen gnikker på tennene mine. Snørrete unger i Cherrox som spiser pommes frites med gjørmete fingre. Organiserte tiggere. At folk ber meg komme til et avtalt tidpunkt og kommer for sent selv. Folk som alltid har det fælt. Den teite pelsen på kiwien. Når vi går tom for Nespressokapsler eller kullsyrepatron til brusmaskinen. Countrymusikk.

Var det ikke nok, synes du? Det er mer lesestoff her. 

Cupcakes

Facebookmisbrukere

Rosabloggere

Glamourmodeller

Gateselgere

Lanoungen

Hva er det DU ikke kan fordra?

Oi. I dag gikk det liksom opp for meg.

Jeg er småbarnsmamma.

Faaak.

I går la jeg meg klokken 2. Klarte ikke komme meg i seng før. Satt oppe og jobbet og glemte helt av tiden. Slik har jeg holdt på hele mitt voksne liv. Lærer jeg? Njæh.

Klokken 5.30 lå det en liten smurf i en sprinkelseng og sa "Ja! Ja! Ja! Hei!" Og da var slaget tapt. Jeg veltet meg ut av sengen, kræsjet i badedøra, sparket i vaskemaskinen og tok på meg støggejoggebuksa feil vei. Myste mot lyset mens jeg prøvde å få øyekontakt med personen i speilet. Dang. Såpass. Etter en kjapp tannpuss, en løvetemmer-økt med håret, og et lag med kirsebærlypsyl henter jeg den lille skurken. Han er kvalmende energisk om morgenen. 

Jabba kommer snublende inn på kjøkkenet og lurer på hva som skjer. Max snur seg entusiastisk i babystolen sin og utbryter "Jatti!" og smiler et bredt grøtsmil mens han rekker ut de små armene sine mot henne. Ja, for det er dét hun heter. Jatti. Av og til Ja-baa, og av og til Babba. Han klasker også til med Jadda og Jaja, men det virker som "Jatti" har satt seg fast. Max og Jatti har et kjempeforhold. Max digger å dra i ørene og tungen og alle de rare valkene til udyret, mens udyret liker å legge seg inntil baby på teppet når han leker med lekene sine. 

Ikke bare har vi nå en liten skapning som sier Ja! - Hei! - Mama! - Paba! - Jatti! - Au! og ler deilig når jeg lager gorillalyder, men i går fikk han sin første tann. Den stikker så vidt opp fra gommene og kan ikke ses enda, bare føles med fingeren. Plutselig gikk det opp for meg at han ikke er så liten lengre. Han kryper rundt i stuen, inn under flygelet til Jabba (Ja, for sengen hennes står under der og fungerer som bulldoghus) eller så setter han fast fingrene sine i arkivskuffene som går helt ned til gulvet. Han plukker opp smuler fra gulvet og han trykker på fjernkontrollen. Dette er liksom litt nytt for meg. Han spiser skikkelig mat. Blir helt vill når han får smoothie.

Og som om ikke det var nok. I dag har jeg søkt barnehageplass. 5 av dem. Å sitte og vurdere barnehagekvalitet og tilbud, er definitivt ikke innenfor komfortsonen min. Men, nå er det gjort. Jeg har fått en bekreftelse på PDF...

Jeg er småbarnsmamma... 

...En eldre dame som gikk tur med katten sin. I band.

...En mann som hadde handlet en hel fisk på fiskebutikken, og bar den hjem som en baby.

...En dame iført burka og oransje joggesko.

...En gammel mann på minst 126 år med løpetights.

...Speilbildet av meg selv som stablet meg uelegant over snølaget som kom i dag iført 12 cm stiletter.

Det kan for eksempel se slik ut.

Ok, jeg kan legge ut én til skisse. Men jeg er litt hemmelighetsfull for tiden, for jeg driver og koker sammen noe gøy som jeg kommer til å holde mye på med fremover. De to siste skissene dere har sett har vært fra det lille prosjektet mitt. Jeg koser meg! Søler og styrer. Dere skal få vite mer etterhvert, da. Inntil videre er dette en til liten sneak preview. 

I forrige uke begynte jeg å eksperimentere med noe nytt sammen med penn og blyantstrekene mine. Aquarellmaling! Jeg har ikke vurdert det som et alternativ siden jeg gikk formgivingsfag og vi måtte male trebåter i solnedgang, gyngestoler med sovende katter i og denslags. Siden har jeg liksom avskrevet aquarellmaling som noe man bruker om man går med alpelue og fascineres av naturlandskapsmalerier.

Men, nå har jeg fått en liten ahaopplevelse med hvor gøy det er å kombinere litt farge i tegningene! Jeg skal definitivt fortsette.

Dette er forresten bare en liten skisse av en av favorittveskene mine. Det er en vintage Moschino som jeg kjøpte på loppis i Bergen for 30 kroner. Den er i perfekt stand, lukter deilig skinn - og er ganske fantastisk. Jeg tipper den er fra 80-tallet. Inni den finner jeg i skrivende øyeblikk en penn, to kroner, en hundekjeks, en kvittering og et kompaktkamera.

Bare sånn at dere vet det, liksom.

I dag har jeg meldt avbud på verden. Døra er låst. Baby sover. Mannen er ute. Telefonen er på stille.

Ingen forstyrrelser- bare stearinlys, jazz og mikropopcorn. Kun avbrutt av sporadiske snufs fra en forkjølet snute, og en snorkende sofabulldog. Jeg har skissebøker, ark, pensler og penner i umiddelbar nærhet. Fingrene mine er fargerike.

Jeg nyter stillheten. 

Hva gjør dere andre der ute i den virkelige verdenen? 

Av og til forsvinner logikken, og mannedelen i hjernen kicker inn. Da blir det innimellom litt ...mørkt.

Noen ganger finner man fine ting på facebook :-)

Vet dere en sak?

Nå er det ikke lenge igjen til vi kan kle oss lettere, drikke et glass hvitvin på fortauskafé i vårsola, kjøpe engangsgrill som vi svir grillmat på i parken. Det nærmer seg tid for å bytte til sommerdekk (i mitt tilfelle: bare droppe å bytte til de nye vinterdekkene som står lagret i kjelleren) og kjøre en tur til Bygdøy og la bulldogen bade.

Jeg gleder meg til å spise årets første jordbær (selv om de smaker papp) og til å se de første gresstråene kjempe seg gjennom gjørmete plen. Dessuten gleder jeg meg til å ta fram sommergarderobe, tynn trenchcoat og sko med stiletter. For nå er det bare noen få uker igjen til den sure vinteren drar sin vei. I går var det nemlig 6 plussgrader, og bare se! -en vanndam! Gaten er ikke lengre dekket av noe hvitt - men jeg ser grå og fin asfalt! Er kanskje ikke så vanlig å bli glad for å se asfalt, men dog...

I kveld skal jeg pakke vekk vintersko, og kanskje vurdere å pakke vekk dunjakken...

Jeg tror vinteren er ferdig. Bank i bordet. Men kanskje (bare for sikkerhets skyld) beholder jeg stilongsen, bare litt til.

Kan ikke jinxe hele opplegget for meg selv, heller.

Nå har jeg undret på dette begrepet i lengre tid. 

Lip plumper.*

*Gåseleppelypsyl. Inneholder en eller annen form for magisk middel som gjør at leppene dine skal svulme opp når du har applikert. Insta-babe. Angelina-effekt. Og så videre. Herregud så dumme vi damer er innimellom. Dere som kjenner til mine skriblerier vet jo at jeg synes mennesker som ser ut som de har nebb, er morsommere enn folk uten nebb. Det er en generell regel.

Men så må jeg innrømme at jeg var litt nysgjerrig på gåse-lipgloss. Fungerer den? Hvordan fungerer den? Hvordan føles den på? Får jeg sinnsyke susselepper nå? Så mange spørsmål. Det måtte prøves ut, rett og slett. 

Dagens spontankjøp, her altså. Sexy Motherpucker fra Boots. Oh yes. Tross alt, den har jo LIPSWELL, SUPERFILL og VISIVOLUME. Jøss. Supersizing + Extra strength. Og så kollagen. Det er ikke måte på. Og så står det SEXY med fine store bokstaver på pakken. Og så XL, da! Hallo... Ja, den må definitivt testes.

Lipplumper på agendaen. Nå skal det testes, dere.

...Hovedsaklig på kjæreste og kompis. (Kan trolig sabotere en hvilken som helst gutte-ølkveld.)

Kjæresten: Hæ? Hva er dette? (Holder sølvfarget tube med magi mellom fingrene)

Meg: Det blir fantastisk, jeg lover. Dere må teste den for meg. 

Kompis: Altså... Du vil vi skal vi sminke oss? 

Kjæresten: Hm! (Ser på meg som om jeg nettopp har bedt dem om å ta på seg kjoler og hoppe tau.) 

Meg: Det er ikke sminke, det er sånn tryllemiddel som gjør at du får superdeilige klinelepper. Og jeg vil se om det funker.

Kompis: Ja, det vil jeg også se. (Setter ned ølen sin)

Kjæresten: Ja, ok. Enig. Skal det skje noe stilig nå?

Meg: Ja. Bare... Gnikk litt på.

Kjæresten: Sånn her? (Smører på et tjukt lag som havner på og rundt leppene.)

Meg: Ja, eh. Dette blir interesant. Men du får ikke noen plass i Great Garlic girls med de sminkeskillsa der. 

Kjæresten: Det er helt greit, føler jeg.

Kompis: Min tur. (Smører seg med en forsiktig pekefinger og lager trutmunn.) Sånn? Er jeg deilig nå?

Meg: (Avventer situasjonen, titter småskeptisk på de to prøvekaninene og tar på et lag selv.) Å, ja.

Kjæresten: Å, herregud! Ja, nå prikker det! Skal det være sånn? Woææ!

Kompis: Ja, oi. Det brenner liksom litt! Er jeg sexy nå? (Lager trutmunn) Jeg føler meg bedøvd.

Meg: Men det kjennes jo ut som leppene hovner opp. Fikk meg en knyttneve i nebbet på håndballbanen en gang som trettenåring, det var litt sånn her følelse... 

Kjæresten: Er litt som å slikke på et 9-volts batteri.

Kompis: Føler jeg har klint med en dobørste.

Meg: Kanskje hele greia med lip plumper er at man blir så sinnsykt OBS på at man har en munn, at man truter det automatisk? (Ser bort på kjæresten som ser litt ut som han har spist noe dårlig.)

Kjæresten: Blir jeg sånn her for alltid? Da kan jeg bli med i Paradise Ho-tel.

Kompis: Haha, da sliter jeg på jobb i allefall! (Spiller walthorn i Kringkastningsorkesteret)

Meg: Ha, ja kanskje du kan sabotere for noen andre og gnu sånn lip plumper på munnstykket til kollegaer du vil straffe litt. 

Kjæresten: Kjenner jeg ble litt stressa her nå. Skjer det noe? Det svir som faen. Dere jenter er rare.

Meg: Ja, ok. Jeg tror vi avslutter testen her.

Konklusjon: Lip Plumper gir deg i alle fall følelsen av at du har megalepper som har blitt pusset, filt, brent og banket. Deretter har de hovnet opp, og blitt gnidd med chili. Hvis du er mangler speil, så funker det sikkert! Dessuten blir du så obs på at det er noe galt med leppene dine at du sikkert truter litt ubevisst. Litt som å våkne med dau fot som har sovnet fullstendig av, og deretter prøve å gå på den...

Jeg bekrefter: Vi jenter er rare.

I'm back!

Min siste måned uten laptop har vært en prøvelse. Jeg har rett og slett nektet å gi opp min gamle MacBook som nå er 5,5 år gammel. Den har holdt ut og vært trofast siden dag 1. Den har aldri blitt syk, den har aldri skuffet meg, og den har aldri mumlet fjas som "Error". Det er dessuten alt for kjedelig å sitte på hjemmekontorplass å blogge. Dessuten er det kaldt der. Så, jeg har savnet min gamle følgesvenn.

Men! Nå gikk vesle MeiteMac over til pensjonisttilværelsen. Ladehullet holder på å ruste, og skallet begynner å bli rimelig slitent. En sprekk her og der. Stakkar liten.

Bekymringer over! I dag flyttet MeiteMac Jr. inn. Han er lett som en avis og kjapp som en puma.

Liten frekkas. Jeg liker han allerede. 

...En puddel som tisset på koppen til en tigger.

...En gammel mann på biblioteket som bladde i Vogue.

...En mann som var kledd som en dame.

...En bolemann med blankbarbert skalle, tattovert nakke - og en mikrokjøter.

...En same med drakt som drakk kaffe i et kafévindu.

I går dro jeg på en SATS-time sammen med barselgruppevenninne. Sånn midt-på-dagen-trim. Vi kom inn lastet med babyer, barnevogner med et kilo klabbesnø som skulle renne ut over hele SATS. Hadde jeg ikke hatt baby selv, hadde jeg hatet oss. Drittmødre som tror de eier hele verden. Pff.

Uansett. Jeg var blitt dratt med på en sånn baby-treningstime. Altså, trening MED babyen. I megastor sal med speil. Jeg har jo lovet å prøve nye ting, og dette var intet unntak. Damer i alle former og fasonger, med avkommet trillende rundt på en gummimatte foran dem. På matten fikk de tygge på manualer og titte opp på deres snodige mødre som utførte de rareste bevegelser.

Så står jeg der i lycraen min, da. I en sal med ca firetusen mødre, og lurer på hva som egentlig skjedde. Er jeg på mammatrening? Jasså, du. Verden går jammen framover. Ser ned på step-boksen foran meg. Myser. So we meet again. Er det et par ting som jeg ikke bør utføre, så er det blant annet Step/Aerobik. Hvorfor?

Fordi jeg ser ut som en fugl.

Når man har armer lange nok til å omfavne Keiko, og de er spinkle nok til å slå trippel knute på seg selv, så er det et par ting som får meg til å fremstå litt... festlig. Det gjelder ikke bare vinking, eller brå svinging bak rattet som gjør at jeg kan snu ca 720 grader uten å slippe rattet.

Tilbake til Step. Når man da ikke har deltatt på en steptime før og heller ikke vet hva dobbel tap og cha-cha innebærer på en sånn grå plastpuff... Og i tillegg skal arrangere synkron hoing med armene mens man hopper og roterer med klapp på annenhver sprett, og kaste armene i været - så er det uunngåelig at man kanskje, muligens ser litt morsom ut.

Etterpå brukte vi babyene som vekter, og da tror jeg Max fikk følelsen av å kjøre mobilkran.

Akk. Men et par lange armer skal vel ikke stoppe meg i å leve livet, vel. Jeg tar med mine lange armer og gir meg selv en god klem :-)

I dag holdt jeg på å miste i bakken den mest kjære kjøkkengjenstanden jeg har. Det gikk opp for meg at jeg nesten mistet halve min nostalgiske arv, rett i parketten. Men akk, det gikk bra. Quick as a cat. Puh.

Å, ja forresten. Nå skal jeg skrive om en tekanne.

På forhånd ber jeg om unnskyldning.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til denne tekannen, skjønner dere. Arvegodstekannen med gulldetaljer på, som helt sikkert gjorde tevannet om til hellig, magisk, uforståelig god te uten å i det hele tatt ha teblader oppi. Så bra var den tekanna.

Nei, jeg er ikke en sånn psykosamler som liker høner, porselenspudler og tekanner som stilles ut oppå veggseksjonen ved siden av de tørkede rosene. Jeg lover dere, jeg har ikke vært på TV Norge. Men, denne tekanna representerte alt som var fint i voksenverdenen, i følge mitt eget lille hode da jeg var liten. Mamma elsket denne tekanna, og tok den kun fram da vi hadde fint besøk. Altså... Den støvet stort sett ned, så jeg tviler på at hun egentlig hadde noen høye tanker om de nærmeste bekjente fra mine barndoms minner. Stort sett fikk vi i manøvrere teservering fra en stygg keramikktekanne med en eller annen bast-innretning som holdt lokket på plass. Fysjom.

Maken til opplegg.

Mamma sa alltid at jeg ALDRI skulle bruke tekannen, for jeg kunne komme til å knuse den. Så, hva skjedde? Jeg snek meg til å bruke den... Og knuste en bit av lokket - heldigvis på innsiden. NEI! Mamma hadde rett. Crap. Satte den tilbake pent, og ble ikke avslørt før kongen kom til middag påfølgende år. 

Uansett. Siden da var i allefall tekannen hellig, og jeg trodde jeg nærmest vant i lotto da jeg FIKK tekannen, til odel og eie for et par år siden. Siden da har jeg servert te til alle døgnets tider, og jeg har IKKE en stygg keramikkanne til gjester som ikke har gjort seg verdig til å håndtere arvegodset. Dere er alle fine nok. 

(Evt så later jeg som om jeg er ekstra god vertinne - slik at du ikke får mulighet til å skjenke opp teen din selv.)

Men ja, der rotet jeg meg vekk igjen. Det jeg skulle si da... Siden jeg hadde en nær-døden-opplevelse med tekannen i dag, følte jeg umiddelbart for å tegne den slik at jeg gjorde den litt mer udødelig.  ♥

Engelsk bulldog synes også at engelsk jåle-tekanne er fjongt.

Og se her, har til og med gamle bilder av rariteten! Hvis du ser skikkelig godt etter, og ignorerer ymse hjemmepermanenter, hentesveiser, strietapet og skai-slips, så finner du både meg og tekannen. Tekannen på bordet, og meg på fanget, om noen har seriøs manko på "Find Waldo"-skills.



Nå skal jeg lage lakris / anis-te!  :-) Mmm! 

Har du en rar gjenstand du har et litt unødvendig godt forhold til, eller er det bare meg som er rar?

Møt siviløkonom-studinen Anita. Hun har ikke bare bleket håret Blendahvitt, kledd på seg perleøredobber, puseøyne og pouty lips - men hun har også gjort et intervju om tilværelsen som BI-student.

Hun avslører i dette at favorittunderholdningen hennes er Gossip Girl og Fotballfrue - og helst ikke leser noen bøker. På skolen går det i kaffe latte og torsdagsfylla - men alldeles ikke på østkanten, gud forby. Og så noen andre livsviktige tips, da.

 Legally Blonde?

Intervjuer som dette er jo festlig på så mange nivåer. Og litt trist da. Men mest festlig. Neida. Joda. Uffda.

Festlig fordi stereotyper bare ikke slutter å være festlig, og fordi det stemmer litt med oppfatningen mange har av BI-studenter. Og - joda! Vi vet faktisk at ikke alle dere er slik. Vi vet at selv om du har blondt hår, så kan du være skarp. Don't judge a book by its cover osv, osv. 

Men du burde muligens vite selv - at du ikke virker sånn kjempebright når du forteller at det dummeste man gjør som student, er å velge ryggsekk over fancy veske. Jeg vet om et par dummere ting. Å fortelle at man ikke bør gå med ryggsekk, når du gjør intervjuer om studenttilværelsen, for eksempel.

Hverdagen har visst ikke bare vært enkel for Hubba-bubba-blondinen i ettertid. Jeg synes jo litt synd på henne oppi det hele da, hun har vel ikke tenkt over hvordan hun blir oppfattet, og hun har ikke ment noe rasistisk med å si at hun aldeles ikke går ut på østkanten. Hun er sikkert snillere enn et syngende ekorn med lusekofte, dyppet i glitter. Men nok en gang skal vi argumentere i hjel det faktum at førsteinntrykk og stereotyper står sterkere enn mye av det som står på papiret.

Kan ikke lære alt på BI, da.

Hva synes du? Er det blondinen som burde lære seg hvordan hun fremstår, eller er det avisen som er for hard? Eller er det vi som mottakere som er teite siden vi oppfatter henne slik vi gjør? Hmm. Kanskje det bare er meg? :-) Kanskje vi burde lære bend and snap på skolen?

Jeg sitter her og skribler igjen, da. Har tre forskjellige blogginnlegg halvklare til dere - men så kommer jeg liksom ikke helt i mål. Jeg tror hjernen min er på time-out for tiden. Eller, det vil si... det skjer FOR mye for hjernen min for tiden. Jeg trenger et slags sorteringssystem.

Deretter tenker jeg "Aah - så godt det hadde vært å låne hjernen til en mann." Altså... Det mener jeg på den minst nedlatende måten. For det er jo ofte sant, at menn er hakket mer av- og påslått. Ja, apropos... Kjæresten befinner seg i sengen, flat out på 2. timen - og sover ved siden av baby. Han skulle bare være snill og legge han for meg. Resten tror jeg at han muligens glemte av...

Muligens tror jeg at et ensomt glass rødvin vil gjøre susen. Mhm, ja. Det tror jeg nok. Og kanskje litt havsalt-sjokolade. Mhm. 

Her er et fullstendig random bilde av meg og Jabba som dere kan se på i mellomtiden. 

Så... Hva lurer dere på for tiden?

Er det ved akutte tilfeller av hjernevakuum at man lager en såkalt spørsmålsrunde slik at man slipper å lage tema selv? ...Eller kanskje dere undrer på de større ting her i verden. Som hvorfor det kun finnes gresshopper, og ikke gresshingster?

Hva vet vel jeg.

Snurr diskusjon - mens jeg tar meg et glass rødvin. 

Det har vært litt stille på bloggfronten siste uken. Min trofaste lille MacBook som snart har 6-årsdag har måtte vinke farvel til laderen sin - som på mystisk vis nå lyser grønt uavhengig om den er plugget i veggen eller ikke. Hmm. Resultatet er i allefall at jeg ikke får ladet laptopen min - og jeg må holde meg til iPhone eller iMac. Dessverre har jeg vært iBortreist noen dager. 

Jeg og Max har vært i Skien denne helgen. Vi har ikke gjort stort, bortsett fra å være med familie og delta på bursdagskalas for min danske morfar. Har spist kaker og krem og sjokolade og sånt som hører med, men tror jeg er litt glad for at jeg er hjemme ved eget kjøleskap igjen.

Max har hilst på masse slekninger han aldri har møtt før - og for første gang i sitt liv funnet ut at han skal være Mammadalt. Beibi har jo blitt sendt rundt som en brødkurv siden han kom ut, og dermed hilst på alle, enten det har vært bekjente eller ikke. Sist flytur for eksempel, så fant han seg en titt-tei-favorittkompis på naboseteraden, og endte opp med å hoppe rundt på fanget til en livlig afrikaner med verdens morsomste lue. Kjedelig flytid fløy av gårde (noe uheldig ordspill her) - og plutselig var flyturen over! Så sånn tenkte jeg liksom vi skulle fortsette, da.

Men ikke denne helgen. Nå sier han "Ma-ma-mah" og strekker armene mot meg, og skal helst ha meg i nærheten når helt nye mennesker skal hilse på. Selv om det er høy smeltfaktor med en liten klump som vil kaste seg i armene mine, er det fint om han ikke blir en sånn liten terrorbaby som vræææler når det dukker opp nye fjes. Krysser fingre for det.

I følge Mamma var visst jeg helt ekstrem på den fronten. Jeg hadde en dagmamma en periode som jeg var kjempeglad i. En dag hadde hun med seg den nye kjæresten sin, og det likte jeg IKKE. Jeg ble så supersonisk at han måtte gjemme bort ansiktet sitt. Da ble det stille. (Men bloody murder om han skulle titte fram...) Stakkars. Jeg gav meg ikke heller - om jeg så ansiktet hans gikk hele verden i grus. Det endte med at de hadde en helaften sammen der han måtte sitte på gulvet og gjemme seg bak duken vår. Sånt er jo stas, og sikkert ikke preventivt i det hele tatt... :-)

Apropos 50-tallet. Jeg liker det. Jeg liker egentlig 20, 30, 40 og 50-tallet generelt. 20/30-tallets eleganse, charlestonkjoler og sigarettmunnstykker. Art deko. Gangstere. 40-tallets androgyne snitt på klær og heute couture. 50-tallets femininitet, interiører og nye fjonge gadgets! Ikke bare globuser, da.

Dette er mitt japanske Taron-kamera fra slutten av 50-tallet. Muligens 54? Det har fått en liten smell på objektivet, men det gjør det bare litt mer sjarmerende. Jeg liker at det er tungt, det har solid skinn rundt seg med spor etter flittige fingre. Det klikker og knepper og skraper når man trykker på knappene.

Slik det skulle være på 50-tallet.

Skisseboka mi inneholder ingen løsninger på verdensproblemer. Ikke på noen problemer, i grunn. Den inneholder kun skriblerier og observasjoner med blyant. Innimellom får jeg bare behov for å koble ut hjernen og da er det fint å holde fast i en blyant.

Dette er globusen min, forresten. Den liker jeg veldig godt. Det er en gammel globus fra 50-tallet, og den er norsk! Det er ganske sjeldent, faktisk. De som har globuser på norsk fra 50-tallet bør ta godt vare på dem. Og tegne dem. Eller gi dem til meg.

Eieren av Sagerud Globusindustri på Flisa ble visstnok supermillionær av å lage globuser etter krigen. Han hadde visstnok eget fly, noe som var rimelig råflott på Flisa.

Min ble kjøpt en vakker sommerdag på Vestkanttorget her i Oslo. Lyset fungerte fremdeles. Jeg ble så glad. Fraktet den hjem i min takløse deilige bil. Det var en fin dag.

Nå skal jeg drikke opp kaffen min og studere Selskapsøyene.

Ok. Jeg skal innrømme en sak.

På tross av at vi har fått utlevert verdens snilleste baby som sover godt, gråter aldri, og ler dagen lang: Er det én ting jeg savner i småbarnstilværelsen, så er det å innimellom ha fri armer. Fri armer til matlaging. Fri armer til trening. Til handling, tegning, vasking, lesing, skriving, rydding - og (kanskje den mest etterlengtede) ...SPISING. 

Når man spiser 4-5 ganger i løpet av en dag, er det et uunngåelig problem at man stadig mangler en arm eller to siden det allerede henger en liten mann der som spreller og hopper og snakker. Dermed setter man ekstra høyt pris på når det dukker opp en sjanse til å la den lille seigmannen være i noen andres armer mens man nyter sine egne.

Sånn som å gå på date. Spise blåskjell uten å undre på om man har sjødyr i håret. Drikke rødvin uten å måtte plassere glasset i trygg avstand ca midt inne på bordet. Ha to sett kniver ved siden av seg uten å se for seg et ketchupscenario. For å ikke snakke om den hvite duken som henger over fanget og holdes på plass kun av et utvalg krystall...

Med begge sett besteforeldre 100 mil unna er det ekstra luksus med den daten og det håret uten blåskjell i. Når Max er hos sin tante og jeg får oppvartning som dette av kjæresten min - så har jeg plutselig flere armer enn blekkulf *.

*Regner ikke med at dere ikke-foreldre vil forstå denne symbolbruken. Det går greit.

Innimellom er bulldogen litt vel deltagende.

Men det er koselig. Rare, rare udyret.

Synes dette bildet oppsummerer fint :-)

...En mann på restaurant som spiste aioli direkte fra skålen - med skje!

...En skuffet arabisk kakeselger som hadde nydelig stablet opp Ca 56372 småkaker - 2 minutter før stengetid.

...En liten glad gutt som skled rundt på snødekte Karl Johan i en svart søppelsekk.

...En ambassadebil som hadde parkert på trikkesporet og blokkerte for hele byen.

...En mann som synes temperaturen i Oslo i dag tilsa at det snart er sommer.

Dere som har fulgt bloggen min en stund, husker kanskje Photoshop-harseleringen min i fjor? Det var en tid da bransjen og motstandere av Photoshop/skjønnhetsindustrien diskuterte høylytt hvordan vi skulle forholde oss til denne teknologien og skjønnhetsidealene som blir skapt.

Dermed ønsket jeg som jobber mye med reklame, foto og Photoshop å vise noen direkte eksempler på hvor enkelt det er å bli forsidevakker. Jeg mener fremdeles at Photoshop er et fantastisk verktøy som vi er avhengige av for å lage reklame og fashion. MEN - det er forskjell på bruk og misbruk...

Denne gangen skal vi ta for oss litt mild misbruk.

Sist valgte jeg ut tre ulike jenter til prøvekaniner. Se resultatene her, her og her.

Det var såpass mange som var interessert i dette, at jeg tar gjerne en ny runde for å igjen sette fokus på dette. Når vi vet hvordan bransjen fungerer, så kan vi også verdsette det positive med teknologien. Det viktige er jo å vite hva som er reklame, hva som er illusjon og hva som er realiteten. Dessverre har nok mange unge jenter i dag gått glipp av minst ett av disse punktene...

Om DU vil se hvordan du vil se ut etter en ekstrem-airbrushing, så kan du sende meg et bilde av deg selv - enten av ansikt eller helfigur. Jeg kommer til å velge ut tre personer som får photoshoppet bildet sitt - helt gratis. Jeg kommer til å legge vekt på kvaliteten i bildet når jeg skal velge kandidater. (Ikke send mobilbilder!) Resultatet kommer til å bli manipulert og overdrevet slik det ofte er i de verste magasinene. Om du blir plukket ut kommer jeg også til å legge før- og etterbilde på bloggen som eksempler på hvordan det vil se ut. Dessuten sender jeg behandlet før-og-etter foto tilbake til deg på mail slik at du kan beholde det selv etterpå.

Frist for innsending: Onsdag 25. januar. (Send foto til: emmeselle@gmail.com)

Avslutter med denne fine parodien... Og glem ikke av denne klassiske Photoshop disaster-siden :-)

I dag gjorde baby noe helt sinnsykt! Han sov i 1,5 timer! MIDT på lyse dagen. Vet dere hva det betyr?

Aaaah. Ja! Det betyr at jeg satt på rumpa i 1,5 timer. Jeg trykket hele 3 ganger på espressoknappen på kjære Herr Kaffeapparatus. Jeg fisket ut en bringebærgelé (sukkerfri sådan!) fra kjøleskapet, danderte med dagens 2. dose av friske bringebær, og fant fram skisseboken min og noen blyanter. I frykt for å gjenta meg selv: Aaaah. 

Til vanlig sover den lille klumpen i 20-40 minutter, og på den tiden løper jeg rundt som en gnu og fikser hus og annet. Kaster tallerkner, grønne plastskjeer og nips inn i oppvaskmaskinen, svarer e-post og får med meg at jeg stadig vinner 300 millioner euro men ikke har TID til å cashe dem ut fra Nigeria, så spiser jeg lunsj i stedet for, henger en klesvask på stativet - og vips der var han våken igjen. I dag var huset sånn høvelig på stell så jeg tenkte at jeg for en gangs skyld ikke skulle la meg jage av dårlig samvittighet for alt jeg IKKE får gjort, men heller sette meg ned å nyte en hellig halvtime. Og så gav han meg tre av dem i stedet for. Aaaah! :-)

I går var vi forresten på IKEA en kjapp tur. Vi handlet nytt gulvteppe til stuen, et par billedrammer og noen planter jeg kan ta livet av i morgen. Og så spiste vi litt. Så i dag har Max rullet rundt på det nye teppet og storkost seg mens jeg har gjort husfjonging. Er det én ting jeg ikke skjønner, så er det mødre som sier at de KJEDER seg i mammapermisjonen. Jeg forstår ikke hvordan én dag kan gå forbi uten at man en eneste gang føler at man har gjort nok. Burde burde burde. Kanskje det er meg det er noe feil med, når jeg tenker meg om...

Har du noen erfaringer med begrepet "mammapermisjon"? Hva slags assosiasjoner har du til det, enten du har hatt det selv eller ikke? Jeg tenkte selv at jeg skulle få gjort en hel masse greier, ha tid til alt i verden (JADDA) - men nå har det gått 8 måneder og jeg har vel åpnet skisseboken totalt 4 ganger. Og når jeg så mødre på kafé i mammapermisjon så tenkte jeg, Pff. De har det godt de. Sover hele dagen, går på kafé og venter på at pappa skal komme hjem.

I wish!

Da var jeg plutselig ferdig med min forrige obsession, også kalt "speltlefser til alle døgnets tider". Jeg spiste dem med salt, med søtt, med salat, med omelett, med ost, med nøttepålegg - tja... I det hele tatt, jeg har litt problemer med det å få dilla på en spesiell type matvare. Da må jeg liksom spise usannsynlig ofte akkurat den greia. Og så plutselig mister jeg det igjen. 

Skulle tro jeg var gravid.

Men det er jeg altså ikke. Lefsene har bare fått en arvtager. Og nå spiser jeg MINST en gang om dagen:

(Gresk) naturellyoghurt med et tynt lag honning, bringebærbær og salte cashewnøtter. Nam! Jeg har fullstendig kick, og er rett og slett litt lei meg over at frokosten er ferdig. Sitter og titter ned i fatet som knapt har noen striper yoghurt igjen. Hadde jeg hatt på støggejoggisen så skulle jeg (nesten) ha slikket fatet rent altså. Neida. Joda. Neida.

Joda.

Klokka er åtte på kvelden, og mannen i huset har hoppet i ullsokkene og kravlet opp i sofaen med en espresso. 

Kjæresten: "Aaah. Nå skal jeg ikke gå ut av sofaen før du skraper meg ned herfra, og sier at jeg MÅ legge meg. INGEN skal få forstyrre min magiske kveldsstund. Bortsett fra kanskje du da, når du gir meg mer kaffe. Ha! "

Og så ringer telefonen... 

Kjæresten:  "Jävlar."

(Plukker opp telefonen og overdriver telefonstemmen sin)

"Ja, god aften!"

(Jeg blir sendt et blikk med lave øyebryn som avslører at det er en telefonselger i andre enden. En noe fandeninvoldsk mann setter på høfligsmilet sitt og jatter hyggelig med.)

"Å jasså! Virkelig? Du skal IKKE selge meg noenting i dag altså?"

(En samtale i det fjerne forsikrer han om at han aldeles ikke skal bli prakket på noenting i dag.)

"Nehei, virkelig? Du ringer altså for å GI meg to tannbørster? Det er jo helt fantastisk! GRATIS tannbørste, altså!"

(Blablabla i bakgrunnen....)

"Det er ikke sant? ...Jeg tror jeg må gråte."

(Overhører en stemme som forteller om heldige utvalgte, og at vi skal bli sendt denne gratis pakken i posten.)

"Mhm, ja, adressen er riktig ja. Men du. Hvis dere har adressen, og dere skal gi meg ting, hvorfor har dere ikke bare sendt meg denne fine tannmaskingaven i posten allerede?"

(Mer lovord om hvor snille og fantastiske de er og hvor heldig utvalgt han er...)

"Men det høres jo unektelig ut som en elendig forretningsmodell, det å ringe rundt for å donere vekk tannbørster. Har dere veldig god økonomi?"

(blablabla)

"Så hva er butikken her?" 

(blablabla)

"Å ja. Jeg får sånn flott abbonement som gjør at det tyter tannbørster ut av postkassen sammen med en stabel med reklamer og små fakturaer? Ja, det høres myyye enklere ut enn å plukke opp en på butikken."

(blablabla)

Men du, jeg skal ikke ha tannbørsten din når jeg tenker meg om.

(blablabla)

"Av samme grunn som at jeg har sagt opp abbonementet mitt på Elixia. Når man skal stoppe eller pause noenting der så må man nærmest sende legeerklæring og melding fra mamma i meldingsboka, og bekreftelse på at man mangler en fot og en nyre... Nå har jeg abbonement et sted der jeg får lov å være voksen og bestemme selv. Det burde gjelde tannhygienen min også, i grunn." 

(blablabla)

"Jeg vil aldeles ikke HA tannbørstene dine! Jeg vil bestemme SELV når jeg skal ha ny tannkost!"

(blablabla)

Jo barnebørste er fint, men det er bare det at sønnen min har ikke tenner! Han trenger den ikke...nei.

(blablabla)

"Å sende et BREV for å fortelle dere at jeg ikke trenger ny tannbørste denne måneden? Jasså."

(blablabla)

"Nei du, vet du, jeg setter veldig pris på gavmildheten og tellerskrittene du har brukt for å snakke med meg i 10 minutter om en tannbørste, men jeg tror jeg klarer meg med den tannbørsten jeg har. Så skal jeg heller ringe deg igjen om den skuffer." 

(blablabla)

"Nei, det går bra."

(blablabla)

"Men... NEI sa jeg jo?"

(Bla...BLA BLA bla-bla!)

"Fordi jeg vilikkevilikkeVILIKKE!"

(Bla-blah.)

Klikk!

"I kveld skal jeg garantert legge meg uten å pussetennene! Hah! .....#&$%FLODE#$%!"

Er ikke uten grunn at jeg synes engelsk bulldog er det aller morsomste i verden. Se et par eksempler her! 

Noen mener at Israel / Palestina-konflikten er vanskelig.

I vårt hjem er det en pågående konflikt som er på høyde med den overnevnte. I allefall kan det føles slik til tider.

Vi har en dobbeltseng. Denne dobbeltsengen har en venstreside. Den vil ALLE sove på. Med alle mener jeg meg (som faktisk hører hjemme der siden det er MIN side) - og så er det kjæresten da, som emigrerer over fra høyresiden for å snike seg til min kant. I følge han var det han som eeegentlig alltid hadde hatt venstresiden, men så kom jeg inn i bildet, og bare TOK den. (...!) 

Uansett.

I huset her lider vi begge av kronisk lakenskrekk - så vi klarer liksom aldri å gjøre oss ferdige med det vi holder på meg og faktisk legge oss, slik vanlige folk gjør. Men når vi endelig klarer å rive oss løs, pusser tenner og Jabba får tisse utenfor veggen - så er det plutselig første mann til fronten.

Jeg mener senga.

Kommer ut fra badet. En skikkelse ligger allerede under dyna. FEIL side. Pokker. Ruller med øynene og legger meg på høyresiden, da. Være litt snill. Kan det være så ille å ligge på høyresiden, liksom.

Kjæresten ligger i sin sedvanlige lik-positur. Ja, det er slik han sover. Han ligger som en flat padde, han. Flat out på ryggen. Bena rett ned, hodet i vater, armene langs siden. RIP. Og slik sover han natta gjennom. Jeg ligger mer i alle retninger, armer og ben overalt. Må liksom finne den perfekte stillingen før jeg i det hele tatt kan vurdere å lukke øynene. Når man ligger på høyresiden, blir liksom alt feil i forhold til mine rare preferanser. Legger meg på siden. VENSTRESIDEN. Alltid. Venstrefoten ned, høyre kne opp foran meg. Klappe på puta. Kneet bør stikke litt ut fra dyna. Dynekanten litt over øret. Men ikke i kveld. Nå er kneet under dyna, og det stikker i armen til kjæresten. Dessuten er ryggen kald. Der skal det jo være en varm person. Æsj. Alt er feil. Kunne like gjerne ha fått byttet ut venstrefot med høyrefot. Ruller. Snurrer. Vrir meg. Gir opp.

-

Meg: Du... Du ligger på plassen min.

Kjæresten: (Ser på meg med smale øyne) Plassen din, ja. 

Meg: Ja, hvorfor skal DU ligge på denne siden, egentlig? Du kunne jo sovet i en skuff uten at du hadde merket forskjell. 

Kjæresten: Det er mye bedre... madrass! på denne siden.

Meg: Hah! I såfall vinner jeg. Jeg snudde nemlig senga 180 grader på fredag da jeg ommøblerte soverommet. Så da er høyresiden best, i følge teorien din.

Kjæresten: ....Det gjorde du vel ikke... (Innser at han taper)

Meg: (Ruller over kjæresten og legger meg demonstrativt på MIN plass selv om det er noen i mellom.) Ja, ja! Får bare legge meg på plassen min, da.

Kjæresten: Au. Du er så masse bein. Du punkterer lungen min.

Meg: Du er ikke akkurat så tjukk, du heller, mannen. Du bare er bitter fordi jeg kalte deg en sykkel da du snek deg inn under den varme dyna etter å ha gått lang tur i 10 minusgrader.

Kjæresten: Ja. (imiterer meg) "Ooo, brrr. Det er som å legge seg inntil en bysykkel!" Takkskalduha.

Meg: Haha. (Stolt) Ja, det var morsomt. 

Kjæresten: Sikkert.

(Kunstpause mens jeg kjenner den irriterende hvilepulsen hans.)

Meg: ...Det...er...min plass!

Kjæresten: (Ignorerer at jeg har parkert oppå han) Sånn ja. Jeg kommer til å sovne av her altså. Du må gjerne fortsette å ligge der oppe.

Meg: (Stikker hoftebeinet ut litt ekstra hardt)      

Kjæresten: Aaa! Greit.....      

Meg: Ha.  

Kjæresten: (Sukk.)  

....Jeg vant. Inntil videre. Ble så fornøyd med seieren min at jeg ikke fikk sove.

Noen flere som sliter med det samme?

Hvor var du da Plumbo sa mokkamann i beste sendetid på NRK?

Én ting er sikkert: Vi kommer alle til å huske dette flaue, flaue minuttet hvor selveste Madcon kårer låvebandet Plumbo til "Årets Hit" for sin låt "Møkkamann" under Spellemannsprisen 2012. Gutta kommer på scenen og vokalisten starter takketalen med å si at Yosef fikk han til å tenke på låttittelen "Mokkamann".

Snakker om å gå fra hero to zero på ca et sekund...

Videre prøver de å unnskylde seg med at de kommer fra landet og ikke er helt vant med å holde taler og slik. Nei, det er kanskje sant - men er det for mye med litt ordinær folkeskikk ute på låvene? Madcon holdt seg tross alt unna å kalle dem tilbakestående bønder når de spjæret konvolutten. 

Årets hit? Seriøst? Jeg tror jeg har hørt låta ca 1,5 ganger på radio i 2011 - og da konkludert med at jeg sikkert har ramlet over Radio Østfold som har direktesending fra en låvefest...

Uansett.

Plumbo fikk i allefall bevist at takt og tone ikke har noe med musikk å gjøre. Kollektivt stupte de oppi bøtta med alle sine artsfrender; blant andre Charter-Svein og en rekke sleivete FrP-politikere. Kunstnerne i å ikke tenke før man snakker. Valg av setting og publikum. Oppgulp av huleboerholdninger, dårlig humor og mangel på etikette. Hele Norge begravde hodene i puter, gjemte seg bak hendene sine, og tok muligens en ekstra stor slurk av rødvinen før blikket ble vendt tilbake til skjermen der trekkspillulyder ble akkompagnert av buing og dårlig stemning.

Jeg måtte opp med Twitterfeeden. Det tok ca 3 sekunder for reaksjonene haglet. Etter noen minutter var også media på plass.

(Og allerede hadde vi glemt de verdige vinnerne, den fine kvelden, og alle som fortjente medieoppmerksomhet. Alles øyne var på møkkamannen. Han som hadde sagt det ingen har lov å si. "Rasist!")

Eller?

Om det hele egentlig var så rasistisk, det vet jeg ikke helt om jeg er enig i.

Men...

Uansett hva vi alle måtte mene og synes om Plumbo og vokalistens sjanger som musiker og menneske, så stiller jeg spørsmål til frikortet man fikk utdelt etterpå som umiddelbart gav oss rett til langvarig kollektiv mobbing, uthenging, lynsjestemning og gapestokk. Ja, han sa noe skikkelig dumt noe. Vi skammet oss alle og hadde lyst å kaste en tomat eller to. 

Tshawe var rasende og kalte han et "Jævla Fittehøl." (visste ikke at det var et skjellsord, men la gå.) Kaizers-Terje helte drinken sin over han når han angrende og ydmyk snakker med VGTV. Timene videre var preget av et Norge i SJOKK over at noe slikt kunne skje i dag. 2012, og allting... Møkkamann! (Alle disse utspillene var "lovlige" selv om "mokkamann" var banning i kirken på sitt aller verste.

Klarer ikke å unngå å tenke på nervene og fylleangsten til en person som kaller rødvin for museolje, og som synes heimbrent er bedre enn Cognac. Tipper han har en rimelig tøff dag, og at synet på den bronseharpa ikke er så flott i dag.

Dette sier hjemmesiden til Plumbo om vokalisten:

Har han et snev av fornuft denne søndagen, så holder seg langt unna hans nemesis, Google.no.

Tror jeg setter strek for irritasjonen nå, oppfordrer til det samme for de andre, og sier meg enig i Bård Tufte Johansens observasjoner:

Om utsagnet "Mokkamann" var basert på rasisme eller bare et kronisk tilfelle av knekte sosiale antenner eller mangel på IQ... Det får dere andre diskutere. Tror iallefall hovedpersonen har oppfattet nå at ikke alt blir mottatt med applaus, og forhåpentligvis ikke gjør samme stuntet igjen.

Det at vi i dag er så hinsides opptatt av politisk korrekthet, er jo et tema vi kan dykke dypere i en annen dag. Selvhøytidelighet, mangel på ironi, satire og evne til å kunne spøke med stereotyper og klisjeer.... Et par lignende eksempler fra uka som gikk, som dere gjerne må synes noe om.

- Hasse Hopes oppgulp om "sotrør" og "nigger" på NRK tidligere denne uka ble heller ingen megasuksess...

Personlig synes jeg Øverli ikke gjort noe annet enn det han alltid gjør (og er god til!) Satire og kunstnerisk stereotypi. Det at Timbuktu ble støtt og såret her skjønner jeg bare om han er en ømfintlig kannibal, noe jeg ikke tror noen mistenker han for å være. Er han ikke svensk, da? Her synes jeg ikke kannibaler og N'gatti skal få noe mer frikort enn oss andre morsomme karakterer? At Hasse Hope er riksgjøk på NRK er vel både positivt og negativt alt etter øyet som ser. 

Men seriøst. Get over it.

Ok. 

Er vi overtroiske, folkens?

Basert på min siste erfaring med fredag den 13. så kunne jeg vel blitt det. Jeg satt på en ukoselig buss som holdt på å skli ut et stup - så jeg er spent på hva dagen bringer og om den lever opp til den forrige. I det vi mistet grepet i en isete oppoverbakke og jeg kjente at vi skled sakte bakover, bakover, bakover - og at den der utrivelige kanten kom nærmere og nærmere, var jeg litt skuffet over meg selv og at jeg hadde orket å dra ut den dagen. Vi stoppet heldigvis mot en stor stein, men ble hengende utover i skeiv vinkel og måtte hoppe ned fra bussdøra. Men dagen hadde bare akkurat startet. Greit - det finnes folk som har det verre, men videre den dagen mistet jeg pengebok OG bussen på en gudsforlatt plass - og måtte haike hjem 4 mil med en tvilsom sosialklient som røyket i bilen uten å engang vurdere å åpne vinduene. Good times.

Så denne gang skal jeg forsøke å holde meg unna alt som kan være uheldig. Trikkespor, bussholdeplasser, bananskall og sykkelparkeringer. Og NAV. Og parkeringsplasser. Helst innendørs, tenker jeg. Vi får se. Fingers crossed.

Men, uansett! Det er ikke bare ulykke i dag!

Jeg blir nemlig stadig større! 26 år stor, for å være eksakt. I min verden så er jeg fremdeles særdeles ung og lovende. Men... I det siste har jeg blitt påminnet opp til flere ganger av andre mer unge og lovende - at min alder på rullatorskalaen scorer (ikke helt, men) NESTEN like høyt som en ekstra stor kamferpose. Men ung og gammel er jo relativt, da. I forhold til for eksempel døgnfluer, så er jeg jo ruskete gammel. Men sammenligner du med for eksempel enkelte bygninger, eller biler som står på museum - så er det ikke så aller verst. Hurra for dét.

Og! Hurra for en ting til! Bloggen min har snart ettårsdag, den også. Ikke verst at jeg fremdeles er til stede! (Klappe meg selv på skulderen)

PS: Jeg ønsker meg rynkekrem med masse Q 10 og hudsement og retinol og strutseekstrakt og sånt. Og gode tanker slik at jeg ikke triller utfor stup og slike ting. På forhånd takk!

Er du på husjakt? På utkikk etter det lille ekstra? Lei av kjedelige interiørstylisters standardutsmykking av leiligheter? Synes du alt er litt for minimalistisk i dag? 

Fortvil ikke! 

Finn.no gir deg atter igjen muligheten til å finne en perle. Det finnes altså enda håp. Det finnes fremdeles mennesker som tenker utenfor boksen. Takk og lov.

Slik som her...

Jammen bra greit når man er 210 cm og alltid må bøye seg ned for å plukke opp melka når man skal lage Oboy. Apropos grevling i taket. Det er også der vi oppbevarer kyllingfiletene.

Hvem sa at det ikke går an å bo bra på 18m² ? 

Lurer litt på hvem som bor her i denne ringe sengen/båsen. Ei hestejente eller ....hesten?

Jeg hater når jeg må tisse og aldri finner puffen for å klatre opp... Men setter klart pris på å kunne dingle med bena underveis.

Kreative murere er det aller beste jeg vet.

Kreative rørleggere, derimot.... Når de lukeparkerer doen, er det muligens for mye. Men det er bare meg, kanskje.

Hjemmekoselig á la Familien Fritzl.



Er så fint når man kan grille marshmallows når man sitter på do.


Den grønne sitronen slutter aldri å pynte opp et rom, altså. Lyser det opp, nærmest...

Nytt spisebord? Finn én feil. (Stikkord: Linselus)

Aaaah! Finn.no!  :)

Nei, ikke Kermit the frog og Miss Piggy. Eller, på en måte... Men ikke de du kjenner fra TVen.

Vi er på kafé, skjønner du. Om vi har kaffe, setter oss i et kafévindu og observerer bylivet utenfor - så er det muppetshow.

Der går det en eldre dame forbi. Hun har på seg lilla boa som litt sånn trash-glamorøst kamuflerer et noe slitent ytre. Vi grubler over hennes eksistens. Hun er sikkert en vestkantenke som har hatt et tøft teaterliv, stakkars. Hun havnet utpå portvinkjøret, og barnebarna kommer ikke innom så ofte som de kanskje burde. Hun jobbet sist i teateret på 70-tallet, men lever liksom fremdeles i illusjonen. Nå har hun nok vært nede på Grand en tur og tatt seg et glass. Hva har hun i posen? Skinkestek og Kongen av Danmark. Og mandelpudding.

Der er forresten Pushwagner. Han ser litt ut som Lucky Luke i grunn. Rokokkobeina hans med jeans trange nok til å kvele en lyktestolpe, vitner om et liv dedikert til andre ting enn fløtesaus. 

En skjønn liten gutt på kanskje fem sykler ustødig forbi uten oppsyn. Vi konstaterer at "farer" for barn er forskjellig alt etter hvor man bor. Samtidig, 200 mil lengre nord - er det nok en liten samegutt som løper rundt i skogen/på vidda, ved stupet, over fossen, med en bjørn i hælene, med med en kniv, eller kanskje motorsag - uten at foreldrene stiller spørsmål til dét. 

En journalist har møte med en annen, og skribler ivrig på den lille blokken sin. Lurer på om han skjønner selv hva som står der. Et nyforelsket par deler en kanelbolle. En gammel herremann i hatt leser avisen. Kafétid er fint. 

To høylytte jålejenter kommer inn. De er av dette slaget. De snakker i munnen på hverandre uten å høre på hva den andre faktisk sier. Det gjør ikke egentlig noe, for de begge trenger bare å få snakke. Rosa uggs bare: "Ja, hun ja, åherregudjasååådupå Paradise igår eller?" Og Andelepper bare: "Hun er så totaaaalt bitsj, lissom, helt eid." De bestiller latte, setter seg utenfor vinduet vårt og blokkerer muppetshow-utsikten mens de kjederøyker. Lange negler med små krystaller taster ivrig på smarttelefoner. Blinkende badelekelepper snakker synkront.

Vi sitter bare og er fascinerte. Tar en slurk av kaffen. Smiler. 

Muppetshow ♥

Først og fremst, til alle dere som ikke har barn:

Dere kommer ikke til å forstå et plukk av dette innlegget om Drømmehagen*. Ikke vær bekymret. 

*Drømmehagen er et sykt, sykt program på TV som får alle barn og babyer til å gå i en slags stirremodus hvor de forsvinner inn i en verden med grønt gress, snåle kjøretøy som blinker og plinger, og rare vesener ved navn Makka Pakka og Hinkel Pinkel. Drømmehagen må være det nærmeste vi voksne kommer en syretripp. 

I dag satte vi baby i vippestol, og snurret i gang en episode for å få bruke armene til litt jobbing og rydding. Baby forsvant inn i en drømmeverden, og kjæresten forsøker å jobbe litt på laptopen sin i stua. 

Kjæresten: (Demonstrerer på volum) LITT mye Drømmehagen her nå, altså.

Drømmehagen: "Pling! Plong! Ding! Honk! Ping-ping! Dong! Hoooo!"

Meg: Jeg øver meg på å sone ut de verste lydene. 

Kjæresten: Jo, jeg prøver. Men så lar jeg meg liksom irritere litt av dem, også.

Meg: Fordi de bråker sånn?

Drømmehagen: "Én kongle, tooo kongler, treee kongler, fire kongler, fem...."

Kjæresten: Nei. Se på de der dumme konglene. De misset Plinky-plonken igjen. Jeg mener, kom igjen!

Meg: Å, ja. De fikk ikke bli med på tur.

Drømmehagen: "Kom igjen konglene, ta igjen Plinky-plonk!"

Kjæresten: Ja, de er ALLTID for sene. Jeg mener, sist gang var det noe annet de ikke rakk.

Meg: Ja, de er jo ganske små, de der konglene. De har det sikkert vanskelig. Skikkelig korte ben... Dessuten er de jo slitne 8-barnsforeldre. Tror du at vi hadde vært i tide til absolutt alt om vi hadde hatt 8 barn? 

Kjæresten: Useriøse og ubrukelige kongler. De må jo planlegge litt bedre. (Sender et smalt blikk til TVen) Naut! Dere må gå fortere! Komme dere ut av huset tidligere! Alltid...for...sen!

Meg: Men sjekk ut Makka Pakka da. Han skulle ha oljet den lille vognen sin litt. Dessuten ser det ut som han har en sånn greie som maler opp veistriper. Eller fotballbaner.

Kjæresten: Makka Pakka ligner på naboen vår.  

Meg: Der er de konglene igjen. De ER helt ubrukelige. Se på sengene deres. De er jo alt for små. De lærer jo barna at det er normalt med nakkeskader av å ligge i sengen. Det er ikke veldig ergonomisk. 

Kjæresten: Det ser ut som de har lagt seg i adventskalenderen til Asbjørn Brekke.

Dere kidsa får kjøle ned rusbrusen og finne fram paljettkjolen og gnagsårplaster.

Her i huset har vi gamle, bitre mennesker en helt ko-ko lørdagskveld. Har akkurat lastet ut fra 7 handleposer, og deretter vasket kjøkkengulvet liggende på alle 4. Har skeiet ut ved å spise et par lomper sittende på kjøkkenbenken, og nå har jeg slengt tøflene på sofakanten.

Jeg er en i kveld en slags trist facebookoppdatering.

Min lørdagsoutfit: Sorte tights med skinn-knelapper og hvite bulldoghår. Hvit silkebluse med sorte polkadotter og en dæsj bringebærsmoothie. Kråkehår og gamle ullsokker som jeg har stoppet selv. (Ha!)

Men alt i alt, så er det en trivelig kveld. Kjæresten skulle legge Max for flere timer siden. Hørte pludring og samtale som fadet ut, og deretter kom aldri noen kjæreste tilbake igjen. Regner med det er et par slitne gutter under dyna der inne, så jeg skal ikke forstyrre...

Nå: Rødvin og mørk sjokolade med havsalt... Mmm :-)

God lørdagskveld!

Huskelapp.

Kjøpe speltlomper på Meny. Veldig, veldig viktig. Ingen andre har de lompene. Må ha de lompene. Og jeg er ikke en person som liker lomper en gang. 

Deler av barndommen min er preget av pølse i brød-utfordringer. Og enda verre: Pølse med lompe. I samme kategori finner vi også fenomenet pinnebrød. Rå inni og svidd utenpå. Vel, dét og en rekke andre matprodukter. Helst festrelatert.

Jeg var kanskje den eneste av alle på skolen som synes det var kjipt med barnebursdager. Ikke fordi jeg mislikte å leke boksen går eller å henge ut med de andre barna - men fordi de voksne trykket i meg mat jeg ikke kunne fordra. Det var liksom misjonen deres, det. Med en gang festhatten var stroppet fast, så skulle man gjøres kvalm. 

Fra TV hadde jeg fått med meg at pølser var lagd av restene av kjøttet som ikke man kunne bruke til skikkelig mat, og at det deretter bare var tilsatt mer fett, mel og krydder - og stappet inn i en tarm. En tarm, dere. Så, pølser altså. Ikke så hyggelig som det høres ut. Spesielt ikke for en 10-åring med superfantasi.

Ikke bare måtte man spise pølser og tørre/knekte pølsebrød og stive lomper, men man måtte også spise kake. Bløtkake. Med brune bananbiter og saggy syltetøy som hadde trekt godt inn i sukkerbrødet. Mmmblaaah. Sjokoladekake så tørr at man bare kunne støvsuge opp restene. Og alle elsket det. Jeg stod ved siden av og observerte unger høye på livet og sukker. Prøvde å se hva de andre hadde forstått, men som jeg hadde gått glipp av. Var dette altså det sværeste i verden? Meningen med livet? Og så gikk de bananas hvis de fikk sjokoladekake med sånne superkule sjeldne sølvkuler som tar knekken på 12-årsjeksler lettere en Baktus-bror. 

Men skuffelsen var likevel størst da jeg fikk servert pølse i lompe. Å, som jeg hatet pølse i lompe. Lomper var for folk som bodde i små bygder rundt i norge, og liker sauehode og sånt. Det var jeg bombesikker på. Dermed gikk det mange gode år før jeg vurderte å spise lompe igjen. 

Etter å ha kommet over lompehysteriet i voksen alder - for bare noen måneder siden, smakte jeg speltlompe for første gang. Uten pølse. Jeg er fullstendig hekta! Nå er frokosten min enten naturellyoghurt med honning på, eller speltlompe med Philadelphia og spekeskinke. Kyllingfilét og karri. Skinke og ost. Eller; Noe kult noe som jeg kjøpte i tyskland. Pistasj-pålegg! Rett og slett pistasjmasse som smaker litt søtt, men mest bare masse pistasj. Gusjegrønn, rar og fantastisk! 

Nå må jeg legge meg. Men først må jeg smøre meg en speltlompe! Min nye snåle snack-addiction. Hvorfor har aldri noen fortalt meg om dette? 

Har du en rar favoritt som du føler ikke resten av verden vet om? Fortell! (PS: Hvis det er kneipp, rosinboller eller HonniCorn, så må du finne ny favoritt. Umiddelbart.)

Natta!

Ok. Her kommer det obligatoriske juleinnlegget. Planen var jo selvfølgelig å gjøre det mens jula fremdeles var her, men jeg har hatt noen dager sammen med Herr Influensa og har følt meg litt som en dampet kamel i tvangstrøye. Jeg har altså ikke dødd. Men apropos dét. Kjæresten fikk også influensa - og det å være syk sammen med en som har the MAN FLU er ikke bare bare, skal jeg fortelle dere.

Men nok om det.

Vi har hatt en rimelig hektisk jul i år med mye på programmet. Jeg, Max og Jabba fløy til Bodø først. Jabba i lasterommet iført hettegenser. Misfornøyd og sur. Kjæresten tok noen kontordager i Oslo før han kom etter og vi plukket han opp. Vi har familie både på Fauske og Mo i Rana - med et lite fjell i mellom. Vi tok bilen, kastet inn alle pakker, nips, bulldog og baby - og suste av gårde til Mo for å feire julaften med hans familie. Vinket hei til polarsirkelen og var framme på Mo etter et par timer.

På lillejulaften lagde kjæresten skikkelig dårlig julestemning hos onkelbarna sine. Vi så Grevinnen og hovmesteren som seg hør og bør, men så sa kjæresten noe som seg ikke hør og bør.

Kjæresten: Når Jabba blir gammel og trist, eller eventuelt ikke klarer å oppføre seg i parken, så vet jeg hva vi kan gjøre med henne.

Nevø (11): (Med ett øye på skjermen) Hva da?

Kjæresten: Jo, vi kan lage sånn bulldogskinn på gulvet foran peisen, så kan vi drive å snuble rundt i hodet hennes til jul, mens alle føttene hennes peker ut i alle retninger. Da blir det julestemning, garantert.

Nevø (11): (Gråtkvalt og sjokkert) Nehei.....! Slutt å si sånt.

Kjæresten: Mener du vi heller bør stoppe henne ut og la henne stå i gangen og så kan vi støvsuge henne hver fredag?

Nevø (11): (Slutter å se på TV, men løper bort til Jabba i sofaen og klemmer henne hardt og leeenge.)

Kjæresten: Ikke det, nei. Du får vel oppføre deg da, Jabbdullah.

Men det har ikke bare vært julefeiring! Vi har jo vært så hinsides treige med stakkars lille Max og dåpsgreier/navnefest. Jeg mangler nemlig det der mammagenet som bobler over at engasjement med invitasjoner og bordkort og fellessanger og bløtkaker med kjærlighetserklæringer. Så nå bestemte vi oss bare. Vi tar dåp 2. juledag! Familien får dermed bli med litt lettere, og de slipper å reise så langt. Mellom ribbe og kveite og julekonfekt fikk vi plass i kirka, og presten dryppet vann på babyen vår som var hakket eldre enn de andre babyene der. Og så spiste vi masse god mat og drakk Chablis.

Tror forresten vi har verdens mest laidback baby. Han sov i baggen sin helt til det var vår tur, så gjespet han og fulgte nøye med på hva hun prestedama holdt på med. Han leeente seg bakover fra Pappas armer og satte i et stort opp-nedsmil til henne, og deretter snudde han seg rett mot kirkegjengerne og gliiiste. Lille raringen. Og så var han døpt, da. Lille rockebollen. 

En av de fineste tingene med dåpen var dåpskjolen som Mimmi (Max sin farmor) har sydd på slutten av 60-tallet. Deretter har den vært brukt 4 ganger før Max. I 1972, 1979, 2000 og 2004. Alle navnene er brodert på, og nå fikk Max en nydelig plass nederst i rekka. Max 26.12. 2011. Det var en fin dag.

Sånn siden dåpen var passe skikkelig og sofistikert, så fikk jeg tatt igjen motparten på andre siden av fjellet. Har gått og gledet meg i et halvår til å se igjen alle skolekompiser igjen, og nå hadde vi 10-årsjubileum 3. juledag (les: gymsalparty). Det ble en hysterisk morsom kveld som bestod av en urnorsk tacobuffét (les: dressing på kjolen), medbragt drikke (les: rødvinstenner) og dansing (les: hopping og kaving) til slagere av Captain Jack, Darude og Eiffel 65. 

Vi så på gamle overhead-portrett vi hadde i klasserommet, og testet hvor mange vi klarte å gjenkjenne. Vi minglet. Spiste litt mer taco. Sølte litt mer. Konkluderte med at det er rart med hvordan man på én måte føler at alle har forandret seg, gjort masse forskjellig - men så er alle fremdeles de samme. Karakterene er fremdeles de samme. Smilene. Vitsene. Gleder meg til 20-årsjubileum allerede. :-)

Og sist men ikke minst. Vi har blitt kjent med en ny artsfrende. En ilder! 

Min studentlillebror synes det er topp å bo med denne lille skapningen. En halvmeter lang pølse med pels og bittesmå tenner. Ikke har han ryggrad heller. Ingen metafor altså - Han HAR bare ingen ryggrad - man kan brette han sammen som en gymsokk. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til konseptet. Etter en bli-kjentrunde avslørte han at han både hadde personlighet og humør. Etter å ha brukt noen timer med å leke bli-kjent-med-bulldogen, ble han så sliten at han krøllet seg sammen i kragen min på en stor genser med masse hals, og sovnet av der. Morsomt dyr, men han lukter litt ponni.

Vi konstaterer at vi har nok med en bulldog, men Max har hatt en fin og dyrerik jul. Er han ikke redd for gnagere som tygger på nesen hans, eller snorkingen og knurringen fra en ivrig bulldog, så tror jeg han vil tåle de fleste dyr.



Det var den jula! 

Godt nyttår forresten! 2012 skal bli et fantastisk år, dere! :-)

Meg, Kjæreste og Mormor sitter i sofakroken og nyter siste dag jul. TVen er på, og Mommo er dypt inni et engelsk drama og sitter med halve knyttneven i munnen.

Meg: Jeg ble så tørst av all den her tv-tittingen. Pepsi Max?

Kjæresten: Jeg kan hente. Hvem skal ha glass? Er Mommo tørst?

Mommo: Mhm.

Meg: Betyr det at du vil ha Pepsi, Mommo?

Kjæresten: Henter 3 glass, da?

Mommo: ..............

Meg: Mommo? Brus? Haa-lo?

Kjæresten: Vil du ha glass? (Pause) Sherry? (Pause) Flere oldebarn? (Titter på babygal Mommo) Mommo, hvor mange oldebarn vil du ha?

Mommo: (Stirrer dypt inn i skjermen)

Meg: Mommo. Oldebarn! Vi skal gifte oss! Vi er gravide med trillinger! MINST!

Kjæresten: Herregud. 

Mommo: (Fremdeles i sin egen verden) Hm-hm. 

Meg: Jeg har begynt med heroin, Mommo. Og så har jeg syfilis. Nå skal jeg være gravid narkoman. Med tyfus.

Kjæresten: Tror du hun merker om jeg heller brus OVER henne?

Mommo: (Blir pirket på skulderen) Å! Hæ?

Meg: Følger du med på TVen? Er det spennende?

Mommo: Neida, jeg bare ser sånn littegrann på... 

...En tam ilder som kravler over ansiktet mitt i det jeg slår opp øynene om morgenen.

...Opptil flere ordinære nordlendinger med Adidas knappebukse, turkis Crocs, snusleppe, allværsjakke og caps.

...Min kjære mor som Nintendo Wii-sportsutøver. Er noe interesant å komme inn i stua til synet av en mor med makspuls som holder tunga rett i munnen mens hun skal slå sin personlige rekord i digital rockering. Hvorfor? Fordi maskinen har kalt henne for en amatør.

...En bulldog som er lykkelig over nysnø og graver ganger i hagen med kjeven sin mens hun løper rundt og fnyser av glede.

...En person med scooterdress og ryggsekk på shopping.

Jeg har sett ca 453 bilder av juletrær, nissebarn og juletallerkner på Facebook. Har stått i kø på Vinmonopolet. Observert mennesker som ikke har vært ute på byen siden 1984, og handlet inn en god porsjon med Pisang Ambon slik at julefesten kan ta av... Slik som i 1984. 

Noen ting endrer seg aldri.

Har handlet de siste gavene i går og observert menn som handlet ALLE gavene i går. 1 time før stengetid. En morsom kombinasjon av rødsprengte kinn, glødende VISA-kort, parfymeritips fra ansatte som foreslår til stresset samvittighetsfull mann med dårlig tid "ja, deeenne parfymen er jo veld...JEGTARDENPakkerduinnellerTAKK!"

Noen ting endrer seg aldri. 

I kassa på Coop stod jeg bak en gammel dame som hadde handlet sikkert 15 bokser med Sfinx. 

Noen ting...

I går kræsjet jeg forresten med en nisse. Han var i plastikk.

Og takk og lov at vi i år ikke har pepperkakehus her i gården. Ellers hadde jeg nok gått på en smell og spist hele greia før middag. 

Jeg tror det er dags nå.

Dags å stupe inn i finkjolen, slik at jeg kan søle saus midt på brystet. Dags å få rødvinstenner før gaveseremonien. Ta på sko så høye at jeg river ned lysekronen. Forsiktig ta på ny strømpebukse for å rive hull i den etter et kvarter.

For - Noen ting SKAL bare ikke endre seg!

God jul!

...En russisk trio med damer kledd i svære pelskåper, glorete strømpebukser og baggasjen sin i plastposer.

...En butikkdame som hadde hijab og piercing.

...En hund med refleksvest.

...En dverg (kan man si det?) med sparkesykkel.

...En ilder som leker med Jabba!

Har altså vært på flyplassen igjen. Nå: Ferie i nord med familien! Lillebror har fått seg en snål ilder som jeg forsøker bli kjent med. Jabba også. Hysterisk morsomt! Oppdateringer kommer! :-)